Spinoff: Sorg og sykemelding

Men er det et reellt samfunnsproblem at folk tar ut ukesvis med sykmelding når foreldre dør av alderdom? Eller er det bare noe denne dama du snakket med "følte" at skjedde?

Det var noe hun hadde observert på egen arbeidsplass over noen år. Sånn sett mer "følte" enn statistisk belagt i alle fall.

Jeg tenker at behovet for sykmelding når man er i sorg kan ha en del med jobben å gjøre (også).

Jeg har hatt en del jobber i årenes løp hvor jeg godt kunne ha grått litt for meg selv i krokene og vært i miserabelt humør uten at det gikk ut over arbeidet. Men den type jobb har jeg virkelig ikke nå.

"Depressiv reaksjon" skiller seg for øvrig fra "depresjon" - for å oppfylle diagnosekriteriene for depresjon må man ha hatt symptomer/tilstanden i minst to uker, og sånn sett kan man ikke være reelt deprimert i en akutt sorgreaksjon (hvis man ikke var det før dødsfallet, selvfølgelig).

Jeg bare synseføler at dette er en økende trend. Og mer at samfunnet beveger seg i den retningen, kanskje, enn at det er yngre mer enn eldre. Men jo yngre man er jo mer av "nye trender" plukker man jo med seg, så litt generasjonsbetinget blir det jo.

Appelsin skrev:

Jeg tenker at behovet for sykmelding når man er i sorg kan ha en del med jobben å gjøre (også).

Ja, det tror jeg også. Jeg har aldri opplevd at noen har vært sykemeldt i mange uker etter dødsfall grunnet langtidssykdom eller alderdom. Jeg vil jo tro at de har vært i sorg selv om de har kommet jobb, de som har mistet.

Retz skrev:

Et normalt sorgforløp er ingen sykdom og bør derfor ikke diagnostiseres som en. Vi trenger likevel en bås til sorg og diverse krisereaksjoner som tillater at vi er borte fra arbeid en viss periode, kanskje begrenset oppad til 8-10 dager. Det nevnes 10 dagers omsorgsperm over her, og dette synes jeg er en ypperlig ordning i slike tilfeller. Ellers er det mye sprik i hvor mange dager arbeidsgiver er villig til å gi, men regner med det er ganske vanlig med velferdsperm på inntil tre dager pluss fri ifm begravelser. Mange klarer seg med det, - ingen på jobb forventer at man yter 100% i en slik periode uansett - men så er det enkelte som behøver noen ekstra dager og da hadde en sorg/krise-bås vært god å ha.

Jeg er med det som Retz sier her at sorg er ingen sykdom, at en bør ha en bås for sorg og krisereaksjoner. Livet går ikke alltid på skinner og jeg synest det er tragisk om en ender med økonomiske problemer i tillegg til at en av foreldrene går bort.
Jeg tenker også at en arbeidsgiver som er villig til å gi f.eks 10-14 dager i lønnet velferdspermisjon vil få mer igjen for det med lojale ansatte enn arbeidsgiver som holder hardt på det og under tvil gir f.eks 3 dager.

Jeg vet ikke om sykmeldingsordningen er riktig boks, men vi mangler en ordning til å ivareta litt kraftige sorgreaksjoner. Det beste hadde vært om alle hadde krav på kanskje 3 dagers velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nær familie, og da med definisjon på hva nær familie er. Det er ganske mange arbeidsgivere som gjør hva de kan for å være vrange tilsynelatende, og blant annet pukker på det begrepet "nær familie" slik at de for eksempel definerer ut alle som ikke bor i samme hus som arbeidstakeren. Dette mener jeg bør holde for de fleste.

Så har du mer langvarig sorg. Enten kommer det på grunn av forhold hos den sørgende, eller på grunn av dødsfallets art eller på grunn av hvem som er død. Og det er helt åpenbart at typen jobb spiller inn her, noen jobber kan man fint gjøre en halvgod jobb på mens man sitter og er litt ukonsentrert og tørker en tåre, mens i andre jobber er dette direkte farlig. En slik sorgreaksjon er heller ikke sykdom. Jeg vet ikke om jeg er enig med Missa i at det er greit å få det inn i depresjonsstatistikken selv om det i og for seg oppfyller diagnosekriteriene til en depressiv reaksjon. Jeg synes helt ærlig vi burde ha en "kraftig og langvarig sorgreaksjon"-kode som skulle brukes i slike sammenhenger, men jeg er ikke for at sykmeldingsordningen bør bli brukt til de dagene man trenger til praktiske gjøremål og å få summet seg litt rundt et dødsfall hos et gammelt menneske.

Men når vi diskuterer sykmelding og behov for ordninger på FP bør vi ha i mente at det er ganske vanlig å ha jobber der man fyller en funksjon, der det ikke finnes noen kontordør, ingen fleksitid, ingen velvillig arbeidsgiver som bare regner med man gjør jobben sin en eller annen gang. Og på slike arbeidsplasser får man typisk ikke mer enn det står i loven eller tariffavtalen at man har krav på.

Miss Norway skrev:

Det der er selvmotsigende. En sterk sorgreaksjon oppfyller alle objektive krav til depressiv reaksjon.

At noen synes at det kalles "depressiv reaksjon" er mer stigmatiserende er en helt annen greie, men get over it, altså.

Problemet er at det vil bla. påvirke hvor mye livsforsikringen dindekker, at du er diagnostisert med depresjon.
Det bør være klinkende klart at det er forskjell på å være i akutt sorg og være depressiv, selv om sympomene er like?
Og en depresjonsdiagnose er mer en bare stigmatiserende, som nevt kan det påvirke forsikring, det kan brukes negativt i mange situasjoner.

Allmennlegene har vel en slik situasjonsbetinget krisereaksjonsdiagnose, den er neppe helt feil vil jeg tro. Men egentlig tenker jeg det ville være greit å kunne få ut statistikk på bruk av sykmeldinger ved sorg også. Sånn litt på siden.

Jeg er helt på linje med Katta.

-ea- skrev:

Men da snakker vi om en annen type dødsfall, m^2. Synes å huske at Heilo innledet med voksne folk som mister sine gamle foreldre i naturlige dødsfall. Alderdom.

Tragedier som Utøya blir noe helt, helt annet.

Ja selvsagt, jeg bare siktet til det med sorgreaksjon som sådan jeg og hvilken aldersgruppe det så ut til å treffe (og hvorfor). Men som Heilo påpeker var det et skudd i en helt annen retning

Appelsin skrev:

"Depressiv reaksjon" skiller seg for øvrig fra "depresjon" - for å oppfylle diagnosekriteriene for depresjon må man ha hatt symptomer/tilstanden i minst to uker, og sånn sett kan man ikke være reelt deprimert i en akutt sorgreaksjon (hvis man ikke var det før dødsfallet, selvfølgelig).

hvis man har reaksjonen i mer en to uker så, det er det du sier?

-ea- skrev:

Finnes det arbeidsgivere som ikke vil gi fri ved dødsfall i nær familie, enten det er i form av ferie eller ulønnet permisjon?

Jepp! Det gjør det absolutt!

Jeg TROR ikke at jeg kommer til å ha behov for sykemelding når foreldrene mine en gang dør. Men hvis mannen min dør, da kommer jeg til å være så ute av meg at jeg nok ikke har noe på jobb å gjøre. Men om det skal være lønnet eller ikke, det har jeg ikke tenkt på.

Det er mulig det har vært en utvikling på dette området, men jeg vet ikke om jeg synes det er en dårlig utvikling. Jeg synes det er viktig at det er romslighet i arbeidslivet for at det i perioder er andre fokusområder i livet enn jobben. Men jeg er enig med de som skriver at velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nær familie er en bedre ordning enn sykemelding.

Hvis vi først og fremst tenker på foreldres dødsfall kan vi se for oss to perioder med sykemelding i et arbeidsliv på 30-40 år. En veldig liten del. Og det kan hende at det å få ro til å sørge og ta vare på seg selv under en så vidt spesiell fase i livet kan være med på å forebygge problematiske ettervirkninger senere.

Kaskis skrev:

Det er mulig det har vært en utvikling på dette området, men jeg vet ikke om jeg synes det er en dårlig utvikling. Jeg synes det er viktig at det er romslighet i arbeidslivet for at det i perioder er andre fokusområder i livet enn jobben. Men jeg er enig med de som skriver at velferdspermisjon i forbindelse med dødsfall i nær familie er en bedre ordning enn sykemelding.

Hvis vi først og fremst tenker på foreldres dødsfall kan vi se for oss to perioder med sykemelding i et arbeidsliv på 30-40 år. En veldig liten del. Og det kan hende at det å få ro til å sørge og ta vare på seg selv under en så vidt spesiell fase i livet kan være med på å forebygge problematiske ettervirkninger senere.

Helt ok at det kan finnes andre fokusområder i perioder, men mener du virkelig at det skal være arbeidsgiver og staten som skal betale for det?

Jeg er helt FOR romslighet i å kunne ta velferdspermisjoner uten lønn, altså, men vi må stoppe litt opp hvis vi mener at alt som skjer "i livets gang" skal betales for at stat og arbeidsgiver!

Jeg synes det er helt søkt og merkelig at noen kan si at "ja, men Utøya er noe annet enn å miste en gammel forelder". Begge deler kan vel oppleves like ille for den som opplever det? Det er her jeg mener at det er ufint å gå inn og mene noe om hvordan andre skal reagere og om det ene skal gi rett på sykmelding og ikke det andre. Man trenger kanskje ikke oppleve et dødsfall heller for å få en depressiv reaksjon/ sorgreaksjon?

Det finnes mange slags tap. Og like mange reaksjoner.

Polyanna skrev:

Jeg er helt FOR romslighet i å kunne ta velferdspermisjoner uten lønn, altså, men vi må stoppe litt opp hvis vi mener at alt som skjer "i livets gang" skal betales for at stat og arbeidsgiver!

Polyanna skrev:

Helt ok at det kan finnes andre fokusområder i perioder, men mener du virkelig at det skal være arbeidsgiver og staten som skal betale for det?

Jeg er helt FOR romslighet i å kunne ta velferdspermisjoner uten lønn, altså, men vi må stoppe litt opp hvis vi mener at alt som skjer "i livets gang" skal betales for at stat og arbeidsgiver!

Jeg mener ikke at alt som skjer i livets gang skal betales av noen andre, men akkurat dødsfall i nærmeste familie synes jeg det godt kan finnes en ordning for som gjør at økonomi ikke blir en bekymring oppi alt det andre. Gjerne en velferdspermisjon på et par-tre dager. Det er tross alt ikke ofte dette skjer per arbeidstaker. Til sammenligning har de fleste krav på fri med lønn ved barnehagetilvenning, dette er i mine øyne mindre prekært da det er noe som kan planlegges. Dødsfall skjer mer eller mindre plutselig.

Enig, Hyacinth. Noen kan få en smell over gamle sorger når en gammel, alkoholisert far dør, for eksempel. Sorgen over den faren han aldri var. Og noen vil, selv etter sjokkartede tap som Utøya, oppleve at det å gå på jobb er det som best bevarer deres mentale helse.


Det jeg syns er verdt å diskutere er holdninger som kommer frem også her i tråden: At noen mener at man skal ha krav på betalt fri for å håndtere livets ekstraordinære utfordringer, når det blir vanskelig å ha fullt fokus på jobben. Det er jeg STERKT i mot.