Spinoff: Sorg og sykemelding

Polyanna skrev:

Jeg er helt FOR romslighet i å kunne ta velferdspermisjoner uten lønn, altså, men vi må stoppe litt opp hvis vi mener at alt som skjer "i livets gang" skal betales for at stat og arbeidsgiver!

Men dette vil jo gi langt større muligheter for sorgreaksjoner hos de bedrestilte enn de som sitter trangt i det. Det er slett ikke alle som har økonomisk mulighet til å å ta en ukes ulønnet permisjon på sparket.

Katta skrev:

Jeg mener ikke at alt som skjer i livets gang skal betales av noen andre, men akkurat dødsfall i nærmeste familie synes jeg det godt kan finnes en ordning for som gjør at økonomi ikke blir en bekymring oppi alt det andre. Gjerne en velferdspermisjon på et par-tre dager. Det er tross alt ikke ofte dette skjer per arbeidstaker. Til sammenligning har de fleste krav på fri med lønn ved barnehagetilvenning, dette er i mine øyne mindre prekært da det er noe som kan planlegges. Dødsfall skjer mer eller mindre plutselig.

Den var til Kaskis. Jeg har sitert nå. (Jeg MÅ lære meg å gjøre det med en gang!)

Polyanna skrev:

Helt ok at det kan finnes andre fokusområder i perioder, men mener du virkelig at det skal være arbeidsgiver og staten som skal betale for det?

Jeg er helt FOR romslighet i å kunne ta velferdspermisjoner uten lønn, altså, men vi må stoppe litt opp hvis vi mener at alt som skjer "i livets gang" skal betales for at stat og arbeidsgiver!

Hva med dem som ikke har muligheten til å ta denne kostnaden selv? Skal de bare late som de ikke har noen sorgreaksjon og stille på jobb? Er det ikke dette som er selve grunnsteinen i velferdssamfunnet? At man har et sikkerhetsnett som sikrer at man kan beholde hus, hjem og ha mat på bordet når livet tar en bråstopp eller man av ulike grunner ikke kan bidra til fellesskapet?

Polyanna skrev:

Det jeg syns er verdt å diskutere er holdninger som kommer frem også her i tråden: At noen mener at man skal ha krav på betalt fri for å håndtere livets ekstraordinære utfordringer, når det blir vanskelig å ha fullt fokus på jobben. Det er jeg STERKT i mot.

Uten å være helt uenig med deg føler jeg for å argumentere litt imot likevel: Hva om du sitter i en jobb med ansvaret for sikkerheten til mange mennesker. Du greier ikke holde fokus på grunn av noe som ikke gir deg fri med lønn, for eksempel en sorgreaksjon som diskuteres her. Du velger derfor å gå på jobb likevel. Ønsker vi det?

Det er ikke bare snakk om situasjoner hvor man er litt ufokusert på jobb og hadde syntes det var godt med noen dager fri. For de fleste av oss går det helt fint. Også for meg, som har en jobb som mange vil tenke er avhengig av ganske mye konsentrasjon. Men det finnes ganske mange jobber som ikke akkurat er godt betalt og hvor det ikke er mye rom for flex hvor det kan være direkte farlig å gå på jobb i ufokusert modus. Det er en av grunnene til at jeg tror det kan være lurt å ha litt slækk med lønn i slike situasjoner.

Det er ikke til å komme vekk fra at det er forskjell på jobber. Man har et spenn fra det å kunne låse seg inne på kontoret, hvor det ikke gjør noe om man ikke er så produktiv den dagen, til f.eks. å være flyger eller flygeleder. Selv har jeg en jobb ca midt i mellom.

Jeg ser ingen umiddelbare løsninger på problemet, men det er nå engang et problem at det er sånn.

Men, for eksempel flygeledere, har ikke de ganske gode ordninger som skal dekke opp for slike situasjoner som det diskuteres her?

Jobber man i det offentlige så har man vel en pott på 10 velferdspermisjondager som kan tas, med lønn.

Flygeledere har gode ordninger for det meste. Jeg tror det er mer fruktbart å tenke på bussjåfører og kranførere og industriarbeidere. Og kanskje skopvakter på sykehus.

Tjorven skrev:

Men dette vil jo gi langt større muligheter for sorgreaksjoner hos de bedrestilte enn de som sitter trangt i det. Det er slett ikke alle som har økonomisk mulighet til å å ta en ukes ulønnet permisjon på sparket.

Bra poeng! Dessuten er det ikke automatisk sånn at utgiften for samfunnet/bedriften blir større på sikt om alle tvinges rett tilbake i jobb etter noe fælt har skjedd i livet deres. Her er det variasjoner og jeg syns leger skal ha anledning til å sykemelde for dette også. Altså kalle det sorgreaksjon, ikke angst, depresjon eller noe annet. Vet ikke hva man bruker skrive.

Kan dette ha noe med vårt anstrengte forhold til slutten på livet å gjøre? Vi vil ikke godta at en lammende sorg, og gjerne flere, vil ramme oss alle i løpet av livet? Bare en tanke.

Katta skrev:

Uten å være helt uenig med deg føler jeg for å argumentere litt imot likevel: Hva om du sitter i en jobb med ansvaret for sikkerheten til mange mennesker. Du greier ikke holde fokus på grunn av noe som ikke gir deg fri med lønn, for eksempel en sorgreaksjon som diskuteres her. Du velger derfor å gå på jobb likevel. Ønsker vi det?

Det er ikke bare snakk om situasjoner hvor man er litt ufokusert på jobb og hadde syntes det var godt med noen dager fri. For de fleste av oss går det helt fint. Også for meg, som har en jobb som mange vil tenke er avhengig av ganske mye konsentrasjon. Men det finnes ganske mange jobber som ikke akkurat er godt betalt og hvor det ikke er mye rom for flex hvor det kan være direkte farlig å gå på jobb i ufokusert modus. Det er en av grunnene til at jeg tror det kan være lurt å ha litt slækk med lønn i slike situasjoner.

MAn kan ikke ha en ordning som med svangerskapspenger da? Hvor man kan jobbe i en annen stilling en periode fordi man ikke fungerer i den jobben man egentlig har?

United skrev:

Kan dette ha noe med vårt anstrengte forhold til slutten på livet å gjøre? Vi vil ikke godta at en lammende sorg, og gjerne flere, vil ramme oss alle i løpet av livet? Bare en tanke.

Nemlig. Det er vel nettopp det som er ett av Polyannas poeng, at livets gang er normal og selv om det er plutselig, så likevel egentlig forventet. Og dette er noe alle vet, også arbeidsgivere. Og at noen arbeidsgivere er kjipe er jo et annet problem, ikke sant? Og ikke noe som derfor må gå av sykepengeordningen?

Og man er jo på jobb kun en del av dagen. Det er flere timer igjen av døgnet til å sørge for, satt på spissen.

Og når det gjelder den "kun de rike får mulighet til å sørge i fred ellers"-tankegangen så tenker jeg at det nettopp går på den mindframen som er blitt mer og mer vanlig i Norge nå: At man aldri skal tape lønnsinntekt på noe som helst, uansett. Ubetalt fri og en ekstra ubetalt ferieuke eller ta av avspasering er liksom så utenkelig, for da taaaaper man jo. Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

Miss Norway skrev:

Og når det gjelder den "kun de rike får mulighet til å sørge i fred ellers"-tankegangen så tenker jeg at det nettopp går på den mindframen som er blitt mer og mer vanlig i Norge nå: At man aldri skal tape lønnsinntekt på noe som helst, uansett. Ubetalt fri og en ekstra ubetalt ferieuke eller ta av avspasering er liksom så utenkelig, for da taaaaper man jo. Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

Mhm, jeg er forsåvidt enig, men så er det ikke alle der ute som har mulighet til å spare opp noen buffer heller. Bor man i leid leilighet med dårlig betalt jobb og forsørger unger, så er det ikke himla mye å ta av, altså.

Miss Norway skrev:

Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

Akkurat det er jeg enig i.

De første 16(?) dagene av sykepengene betaler arbeidsgiverne, så i realiteten er det de som vil betale for en sånn sykemelding. Av og til er det godt å jobbe når livet er vondt. Andre ganger feil å ikke få bli ferdig med ting.

Her synes jeg man skal stole på arbeidstakeren selv. Hvis han synes det er ok å gå på jobb etter at en forelder er død, så gjør han det. Hvis han ikke ønsker dette, burde det være ordninger for å kunne sørge alene en kort periode. Jeg synes ikke man skal legge til grunn at folk vil utnytte systemet og bli hjemme av bekvemmelighetsgrunner.

Og så tenker jeg på den psykologiske kontrakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Hvis arbeidsgiveren er raus mot arbeidstakeren i noen situasjoner, vil kanskje arbeidstakeren kunne gi tilbake i perioder hvor det er arbeidsplassen som har behov for noe ekstra.

m^2 skrev:

MAn kan ikke ha en ordning som med svangerskapspenger da? Hvor man kan jobbe i en annen stilling en periode fordi man ikke fungerer i den jobben man egentlig har?

Helt klart. Og mange arbeidsgivere greier jo å omplassere for en kortere periode hvis det er nødvendig. Men det er ganske utstrakt press fra arbeidsgivere også om at den ansatte skal "få seg en sykmelding". På den måten slipper arbeidsgiver omplassering, styr og ståk og utgifter om det blir langvarig. Heldigvis er akkurat det blitt strengere.

Jeg står likevel fast på at det er fornuftig å gi sorgreaksjoner et form for vern i lovverket. Det er jo litt som svangerskap som du sier, man er ikke syk, men det er en unntakstilstand. Nå er ikke alle arbeidsgivere like gode på å skjønne det når det gjelder svangerskap heller.

Nei, arbeidsgiver og samfunn skal kanskje ikke ta utgiftene med alle normale livshendelser, men jeg synes likevel at arbeidsgiver skal ha et ansvar for å ivareta sine ansatte gjennom livet. Det er et hardt arbeidsliv hvis man bare skal kunne ha en rolle når man fungerer 100%. De fleste arbeidstakere gir arbeidsgiver ganske mye ekstra i form av innsats, ekstraarbeid og fleksibilitet, og jeg synes i grunnen det er på sin plass at de får noe av dette tilbake i perioder de trenger det. Problemet med endel arbeidsgivere er at de ikke skjønner dette av seg selv, men trenger at det står svart på hvitt før de forholder seg til det.

Jeg syns sorg kan være sykmeldingsgrunn god som noen, men da selvsagt etter individuell vurdering. Det skal ikke gå automatikk i det, sånn at folk kan tenke, ah, der døde endelig den gamle knarken, nå kan jeg få meg noen velfortjente sykedager.

På den annen side kan det heller ikke være noen strenge familiedefinisjoner, slik det skal være ved søknad om velferdspermisjon. Det kan være vel så vondt å miste en nær venn eller en kjær tante som en forelder, alt etter hvor nær man stod vedkommende.

Ang dette at det kommer an på jobben: Jeg har vært sykmeldt i en uke pga depresjon/stress/angst i forbindelse med et dødsleie, og jeg kunne ha gjort kontordelen av arbeidet mitt, men jeg fungerte dårlig i klasserommet, der hadde det virkelig ikke vært noen vits å ha meg. Da dødsfallet var et faktum fikk jeg fem dagers velferdspermisjon uten spørsmål.

Da en venn av meg som er flyger mistet faren sin fikk han ikke velferdspermisjon, enda han sa at han hadde vansker med å holde fokus på jobb. Det syns jeg var slett personalpolitikk.

Maverick skrev:

Mhm, jeg er forsåvidt enig, men så er det ikke alle der ute som har mulighet til å spare opp noen buffer heller. Bor man i leid leilighet med dårlig betalt jobb og forsørger unger, så er det ikke himla mye å ta av, altså.

Joa, jeg ser den. Det er noen som alltid faller mellom alle stoler, og da er det bra at man bor i Norge der man stort sett alltid fanges opp av ett eller annet system. Men problemet for systemet er at det da skal gjelde for alle - og da havner man i den mindframen jeg snakker om: At alle humper i veien skal betales av det offentlige, uansett.

Kort oppsummert så tenker jeg jo at å ha en kriseløsning for dem som er i en posisjon der man er alvorlig lei seg pga en akutt sorg, som ikke holder ut eller kan være på jobben og som ikke får fri og ikke har mulighet til å TA seg fri, så bør man kanskje ha en mulighet til å finansiere en kort break på det offentlige. Fordi det må til. Problemet er at det da blir hylekor fra alle andre som ikke er i den situasjonen fordi det er urettfeigt og whatnot-.. og så må jo det heller ikke være stigmatiserende, må vite.

Og går sorgreaksjonen i retning reaktiv depresjon så blir man jo fanget opp av sykmeldingsordningen, så da er jo problemet løst. Slik jeg ser det er det i økende grad en generell holdning at man bør ha sorgperioden fri med lønn uansett, og da uten diagnosestempel. Og det synes jeg er en gal utvikling for et fenomen som er en del av det å leve.

Miss Norway skrev:

Og når det gjelder den "kun de rike får mulighet til å sørge i fred ellers"-tankegangen så tenker jeg at det nettopp går på den mindframen som er blitt mer og mer vanlig i Norge nå: At man aldri skal tape lønnsinntekt på noe som helst, uansett. Ubetalt fri og en ekstra ubetalt ferieuke eller ta av avspasering er liksom så utenkelig, for da taaaaper man jo. Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

¨
Og denne "Kan ikke folk bare skjerpe seg" -mindframen er likeså vanlig når man ikke har et eneste problem med å spare seg en bufferkonto eller å ta ubetalt fri.

Diskusjoner som denne får meg til å kjenne så inderlig godt hvorfor jeg er sosialist. Enda jeg har god økonomi og jobber i "Money speaks"-verdenen.