Spinoff: Sorg og sykemelding

Jeg må si at jeg blir helt utrolig provosert over utsagn som Miss Norways om at man knuger på bufferkontoen sin og ikke vil bruke den på å sørge.

Det er MANGE her i landet som ikke har bufferkonto nok til å dekke en bursdagspresang til en klassekamerat en gang, å miste 1 ukes lønnsinntekt er helt krise faktisk.
Litt paradoksalt at den store middelklassen som gjerne har en middels godt betalt jobb, bufferkonto m.m har flest som arbeider i offentlig sektor hvor man har rett til velferdspermisjon med lønn ved dødsfall i nær familie.

Jeg synes man godt kunne hatt en egen diagnosekode for sorgreaksjon, evt innført mulighet til å søke velferdspermisjon med lønn for alle, gjerne med strenge krav til dokumentasjon m.m.

Det er jo begrenset hvor mange ganger man får "snyltet" til seg på dette grunnlaget, siden det er naturlig å avgrense dette til nær familie.

Miss Norway skrev:

Og når det gjelder den "kun de rike får mulighet til å sørge i fred ellers"-tankegangen så tenker jeg at det nettopp går på den mindframen som er blitt mer og mer vanlig i Norge nå: At man aldri skal tape lønnsinntekt på noe som helst, uansett. Ubetalt fri og en ekstra ubetalt ferieuke eller ta av avspasering er liksom så utenkelig, for da taaaaper man jo. Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

Dette er lett for deg og meg å si. Vi kan ta fri hvis vi vil. Det er snakk om en omprioritering. Det er ikke alle som har mulighet for den omprioriteringen fordi alle pengene brukes hver eneste måned.

Jeg er enig i at det ikke skal gå noen automatikk i at man får 14 dagers fri når man har opplever at noen i familien dør. Men hvis man trenger det, så bør det være åpning for det, synes jeg.

Jeg kan jobbe for halv maskin en stund også. Det funker i min jobb (jeg får bare sabla mye å gjøre etterpå), men det er jo ikke alle som har det sånn.

Kasia skrev:

¨
Og denne "Kan ikke folk bare skjerpe seg" -mindframen er likeså vanlig når man ikke har et eneste problem med å spare seg en bufferkonto eller å ta ubetalt fri.

Diskusjoner som denne får meg til å kjenne så inderlig godt hvorfor jeg er sosialist.

Polyanna skrev:

Helt ok at det kan finnes andre fokusområder i perioder, men mener du virkelig at det skal være arbeidsgiver og staten som skal betale for det?

Jeg er helt FOR romslighet i å kunne ta velferdspermisjoner uten lønn, altså, men vi må stoppe litt opp hvis vi mener at alt som skjer "i livets gang" skal betales for at stat og arbeidsgiver!

Broren min, som er mellomleder, hadde en arbeidstaker som fikk sykemelding da hun hadde syk hest. Hun syntes det var helt rimelig siden hun ikke hadde barn og dermed ikke tok ut sykt barn-dager. Jeg lo da jeg hørte det, men egentlig er det tragisk. DA snakker vi om undergraving av sykelønnsordningen da.

Det er forresten ikke alle arbeidsgivere som synes det er greit å gi arbeidstakere plutselig fri for noe som helst. Selv om de bruker av ferie og avspasering. Ei god venninne av meg fikk trekk på skuldrene og "du får få deg ei sykmelding da" som svar fra sin leder da det var spørsmål om å få ta ut noen avspaseringsdager i en sammenlignbar situasjon. Sykmelding er på et vis den eneste ordningen vi har som trumfer vanskelige ledere. Alle andre ordninger har et element av skjønn i seg som det ikke er helt enkelt å forholde seg til i en krisesituasjon når det blir brukt mot en.

Dere ser jo at jeg presiserte nærmere i innlegget under.

Men det er nå engang sånn at det er mest middelklasse her i Norge, og vi kan jo ikke påstå at ikke "folk flest" her i Norge har det OK økonomisk, spesielt hvis vi sammenligner med andre land? Og det er vel i hovedsak folk flest vi diskuterer her, jah? At det bør eksistere ordninger for dem som faller utenfor, eller i ekstemsituasjoner, er det ganske få som er uenige i tror jeg.

Og jeg synes nå engang at jeg tydelig har merket en slik "shift in mindframe" siste ti-tolv år når det gjelder hva folk synes det offentlige bør dekke. Spesielt når det gjelder fjernt sykdomsrelaterte ting.

Nenne skrev:

Broren min, som er mellomleder, hadde en arbeidstaker som fikk sykemelding da hun hadde syk hest. Hun syntes det var helt rimelig siden hun ikke hadde barn og dermed ikke tok ut sykt barn-dager. Jeg lo da jeg hørte det, men egentlig er det tragisk. DA snakker vi om undergraving av sykelønnsordningen da.

Og andre vil komme med eksempler om noen de kjenner som fikk sykemelding ved helt perifere slektningers bortgang. Det er legen som utsteder sykemeldinger, og vi må kunne stole på at de gjør den jobben skikkelig. Selv om jeg har min tvil enkelte ganger, men det er en helt annen historie.

Nenne skrev:

Broren min, som er mellomleder, hadde en arbeidstaker som fikk sykemelding da hun hadde syk hest. Hun syntes det var helt rimelig siden hun ikke hadde barn og dermed ikke tok ut sykt barn-dager. Jeg lo da jeg hørte det, men egentlig er det tragisk. DA snakker vi om undergraving av sykelønnsordningen da.

Er det mulig?
Jeg kan bare snakke for meg selv og de tre episodene jeg opplevde på veldig kort tid. Jeg *bankibordet* håper jeg slipper det flere ganger. Jeg aner heller ikke hvordan jeg hadde løst det om vi ikke hadde hatt så gode ordninger på jobben. Jeg hadde nok brukt av ferien eller avspasering.(Jeg passer stort sett på å ha min. en uke med avspasering innestående). Jeg synes en ordning som med pleie el. svangerskapspenger kunne nyttes i slike tilfelle.

Ikke lest hele tråden.

Jeg tenker som så at damen du snakket med nok har rett i at ordningen nok blir misbrukt av enkelte, at dødsfall i familien = en lengre sykemelding fordi mye må fikses, og man ikke synes at det er rett at man skal bruke ferie eller avspassering på sånn.

Men så tenker jeg samtidig at for noen kan sorg føre til at man blir arbeidsufør. Feks om man mister en forelder etter lengre tidspunkt sykdom, så er det fullt mulig at man går på en smelll, og hvor går da grensen mellom sorg og psykisk sykdom.

At man sykemeldes fordi man ikke er i stand til å gjøre jobben fordi man bare griner og er deprimert synes jeg er helt ok. At man sykemeldes, for så å sortere eiendeler og klargjøre hus for salg - not so much. Ergo bør det overhode ikke være noen form for automatikk i at man får sykemelding ved dødsfall, men en hver lege bør vel være i stand til å se om pasienten van har foran seg er ødelagt av sorg eller bare anig etter å rydde ut av huset til svigermor.

Katta skrev:

Sykmelding er på et vis den eneste ordningen vi har som trumfer vanskelige ledere.

Men det er jo et lederproblem, eller arbeidsgiverproblem. Dårlige ledere bør rykes og reises. Jeg synes ikke det er noe godt argument for å utvide sykelønnsordningen ytterligere; vi har jo ikke råd til å beholde den vi har nå engang...

Miss Norway skrev:

Men det er jo et lederproblem, eller arbeidsgiverproblem. Dårlige ledere bør rykes og reises. Jeg synes ikke det er noe godt argument for å utvide sykelønnsordningen ytterligere; vi har jo ikke råd til å beholde den vi har nå engang...

Nei, jeg argumenterer egentlig ikke for å utvide det. Jeg tror det foregår to litt parallelle diskusjoner her nå. Jeg synes sykelønnsordningen skal forbeholdes sykdom, selv om jeg godt synes vi kan ha en langtrukken og voldsom sorgreaksjonskode til bruk i ekstremtilfeller for statistikkens skyld. For da har man gått over i depresjon som du også sier, men det er greit å ha ryddig statistikk for å kunne trekke ut hvor mye som skyldes sorg.

Det jeg argumenterer for er å på et eller annet vis regulere at dette er en situasjon man har krav på fri. Ikke nødvendigvis med lønn, det kan evt være tariffbestemt, men som ved barnehageoppstart og tilsvarende hendelser at man har hjemlet rett på fri et par dager.

Miss Norway skrev:

Men det er jo et lederproblem, eller arbeidsgiverproblem. Dårlige ledere bør rykes og reises. Jeg synes ikke det er noe godt argument for å utvide sykelønnsordningen ytterligere; vi har jo ikke råd til å beholde den vi har nå engang...

Men det finnes skikkelig drittale ledere. Jeg fikk en gang en "avventende sykemelding". Det var jo helt genialt for slike ledere. Hvis du ikke tilrettelegger på følgende måte .... , så kommer denne personen til å bli sykemeldt. Deretter gjorde jeg all den jobben som jeg ellers ville ha gjort, med et minimum av tilrettelegging i en avgrenset periode.

Det samme bør kunne forventes når man spør om å få bruke avspassering og ferie til det samme, men man skal ikke egentlig trenge å gå til legen for å få til det.

Men allikevel er jeg delvis enig. Det blir mye "dette har jeg krav på"-mentalitet.

Kasia skrev:

Ja, det tror jeg også. Jeg har aldri opplevd at noen har vært sykemeldt i mange uker etter dødsfall grunnet langtidssykdom eller alderdom. Jeg vil jo tro at de har vært i sorg selv om de har kommet jobb, de som har mistet.

Jeg husker at en av assistentene i barnehagen til eldstemann, en dame på 50 + som mistet moren på 80+ var sykemeldt i tre uker etter moren døde, og jeg husker da at jeg reagerte med at jeg syntes det var voldsomt. Men jeg aner jo ikke noe til historien ut over det.

Utover det synser jeg bare, mye basert på hjertesukk fra venninner med personalansvar.

Tjorven skrev:

Men allikevel er jeg delvis enig. Det blir mye "dette har jeg krav på"-mentalitet.

Ja, jeg er også litt enig. Men så tenker jeg også at det er de færreste som utnytter et dødsfall for å få seg sykmelding altså. Jeg kan ikke forstå annet? Men så er det alltid noen som har hørt om noen, og så blir disse noen til slutt mange.

Vi har et velferdssamfunn som i mye større grad en andre land er tuftet på tillit, og det vil alltid føre til at noen utnytter dette systemet. Og jeg tror det er vanskelig å unngå det. Men det bør ikke være noe flesteparten må svi for.

Jeg opplevde en gang at en kollega ble sykemeldt i fire måneder pga en skilsmisse hun tok initiativ til (hun fant en annen)(det var ikke andre faktorer inne i bildet enn sorg/ordne praktiske ting, og de ble sammen igjen noen mnd senere..) og det synes jeg er langt utenfor grensen altså.

Jeg er litt på linje med Polyanna her, det har blitt en forventning om at arbeidsgiver skal dekke alt mulig. Er man så heldig å være ansatt, så skal man ikke lide økonomiske tap på noe som helst hvis livet går en i mot.

Og jeg kjenner at jeg får litt noia over folks "synsing" ift sykmeldinger.
Det er da ingen andre enn lege og personen selv, og evt arbeidsgiver, som har noe med det.

Noe av problemet vil jo være at man i tillegg til å få utbetalt mindre lønn, ofte har store utgifter i forbindelse med dødsfall. Jeg måtte i alle fall ut med veldig mye penger til begravelse og andre omkostninger da pappa døde, og det var ikke bare bare. Så hvis dødsfallet kommer uventet, så har vel de færreste satt av penger til gravferd, osv.

Daisy skrev:

Jeg opplevde en gang at en kollega ble sykemeldt i fire måneder pga en skilsmisse hun tok initiativ til (hun fant en annen)(det var ikke andre faktorer inne i bildet enn sorg/ordne praktiske ting, og de ble sammen igjen noen mnd senere..) og det synes jeg er langt utenfor grensen altså.

Jeg tenker at det er godt mulig det er flere faktorer i bildet her som du/ vi ikke vet.

Nå spør jeg fordi jeg lurer: om man blir får en depresjon som følge av et dødsfall, kan man da sykemeldes? I såtilfelle ser jeg ikke problemet. Eller er et sånn at dere som forståes hvorfor dere er sosialister av denne tråden mener at man bør kunne sykemeldes pga dødsfallet alene?

Problemet oppstår når legen ikke vil skrive ut sykemelding fordi "sorg er da en naturlig reaksjon".