Hva skal man med barn? (Dagbladet)

Jeg er mot behovsprøvd barnetrygd selv om mange ikke trenger den, fordi den vel prinsippielt er ment for å sikre barnets grunnleggende behov.

Milfrid skrev:

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av hun som på mange måter ønsker at livet skal fortsette som før, at jeg skal ha anledning til å gjøre alt jeg gjorde før jeg ble mor, samtidig som jeg har veldig lyst til å bruke masse tid på ungene. Ikke alltid like lett å kombinere.....

Og uten å se på hvem som gjør hva, så vet jeg ærlig talt ikke om det er til barnas og samfunnets beste at begge foreldrene jobber fulltid.

Vi jobber begge fulltid (og vel så det, i perioder), og jeg kjenner meg ikke igjen i verken det du skriver eller i artikkelen det refereres til. Ungene våre er i barnehage fra 08:30/09:00 om morgenen og til ca. 15:30 på ettermiddagen. De får sunn middag, laget fra bunnen av, hver dag, og mamma og pappa er begge to hjemme fra jobb og prioriterer ungene i tiden mellom kl. 16-21, som er den tiden vi har våkne barn. Jeg føler meg heller ikke videre "tidsklemt".

Dette er mulig fordi vi begge har fleksibel arbeidstid og styrer vår egen arbeidsdag, fordi vi begge har mulighet til å legge en del av arbeidsdagen til tiden etter kl. 21 om kvelden, og ikke minst er det mulig fordi både mor og far prioriterer tid med ungene fremfor lange dager på kontoret. Jeg vet at vi er heldige og at ikke alle har mulighet til å organisere dagen slik vi gjør, men jeg kjenner likevel ganske mange som jobber etter akkurat samme modell: alle sammen småbarnsforeldre, alle sammen "karrieremennesker" på sitt vis.

Det jeg vil med dette innlegget er å belyse at det er mye som "bare er et spørsmål om prioritering". Vi nedprioriterer fritid på kveldene for å kunne gi ungene kortere dag i barnehagen og for å kunne konsentere oss om dem på ettermiddagstid. Med det kommer vi minst like langt som vi ville ha gjort om en av oss gikk ned i 50 % stilling (ikke minst hvis det medførte at den andre gikk opp i 130 %). Jeg vet om flere som jobber redusert stilling, som har barna sine i barnehagen like mange timer i uka som vi har, så barnas trivsel og hvor mye man er sammen med ungene sine, beror på mange andre ting enn bare hvor stor stillingsandel man har.

Scarlett skrev:

Jeg er mot behovsprøvd barnetrygd selv om mange ikke trenger den, fordi den vel prinsippielt er ment for å sikre barnets grunnleggende behov.

Selvsagt er den det, men trenger man den for å sikre barnets grunnleggende behov når man er mangemillionær og har mer enn god nok råd til det uten den? Dama jeg snakker om sier hun ikke engang vil ha den, men hun MÅ ta imot den. Klart, man kan jo gjøre slik mange faktisk gjør - spare den på barnets konto slik at barnet kan kjøpe seg en fet bil når han/hun blir 18. 😎

Iset skrev:

Det er ekstremt mye som er "feil" bruk av samfunnets midler. Hva skal feks. ei venninne av mamma som er mangemillionær og har 6 barn under 18 år, med barnetrygd feks? Men nå kommer vel kontantstøtten til å fjernes i nærmeste fremtid uansett.

Barnetrygden er en erstatning for skattelette på grunnlag av omsorg for barn. Tanken er at dersom man velger en modell med et flatt pengebeløp, vil det også komme de som har lav eller ingen inntekt til gode. En skattelette, slik man hadde tidligere, kom bare de med forholdsvis god inntekt til gode og var som sådan langt mer urettferdig enn dagens løsning.

Jeg er mot behovsprøving av barnetrygden. For min del hadde det trolig vært mer gunstig med skattelette, men jeg synes det er viktig at denne støtten også gis til folk lav eller ingen inntekt.

Enig med Teofelia.

I tillegg har det vel vært gjort beregninger som viser at en behovsprøving vil koste mer enn man sparer.

Og så vil antagelig det vanlige skje. Man definerer høy inntekt som et beløp, og "glemmer" å inflasjonsjustere det. Om 10-15 år er det da bare de med inntekt langt under snittet som får barnetrygd.

Artikkelen er fra 2005!

Ellers: Artikkelen er idiotisk i både form og innhold. Det er påfallende at han kun snakker om morsrollen som dette "viktigste i livet", og han er på jordet når han tror at barn i barnehager har det på samme måte som barn som oppbevares 4 timer om dagen i en park.


Når det er sagt: Jeg lurer mer og mer på om det virkelig er til det beste dette at det er fullt kjør i barnehage, stort sett 8 timers dager, 5 dager i uka, allerede fra de er 1 år. Det er en utrolig brå forandring for et lite barn. De fleste HAR ganske travle dager fra klokka 5 til leggetid. De fleste syns det er kavete å komme seg ut dørene om morgenen. Jeg vet at ungene mine liker å ha flere timer til å leke i "fred" om ettermiddagen enn det de vil få når hverdagen tar oss fra høsten av.

Det er et ganske tydelig press på at det selvsagt er helt ok med fulltidsbarnehage fra 12-månedersdagen. En normalisering av den travle hverdagen ("sånn er det bare, disse årene"). Når jobben tar tak en og river en av gårde med litt for mye reising og litt for mange møter og litt for mye kveldsjobbing så strekker vi opp hendene litt sånn hjelpeløst og bare flyter med. "Huff, det er for travelt nå, men sånn er det bare - vi skal komme i mål med dette prosjektet og alt det er så mye å gjøre at jeg bare må sette alle kluter til og det er jo ikke JEG som legger opp til at det skal være så mye, jeg gjør bare jobben min". Og så er det jo gøy også - når adrenalinet bruser og kunden krever og man leverer så det suser og det er skryt og hurra.

Jeg kjenner på meg selv at jeg burde ta meg en time-out og kjenne om det VIRKELIG er sånn jeg vil leve. At jeg kanskje lar livet "skje" med meg litt for mye, og så blir jeg så redd for å plutselig våkne opp om en 3-4-5 år, med store unger, og lure på - hvorfor gjorde vi det sånn, da??


Oi. Dette ble personlig, kjenner jeg.

Polyanna skrev:

Artikkelen er fra 2005!

Ellers: Artikkelen er idiotisk i både form og innhold. Det er påfallende at han kun snakker om morsrollen som dette "viktigste i livet", og han er på jordet når han tror at barn i barnehager har det på samme måte som barn som oppbevares 4 timer om dagen i en park.


Når det er sagt: Jeg lurer mer og mer på om det virkelig er til det beste dette at det er fullt kjør i barnehage, stort sett 8 timers dager, 5 dager i uka, allerede fra de er 1 år. Det er en utrolig brå forandring for et lite barn. De fleste HAR ganske travle dager fra klokka 5 til leggetid. De fleste syns det er kavete å komme seg ut dørene om morgenen. Jeg vet at ungene mine liker å ha flere timer til å leke i "fred" om ettermiddagen enn det de vil få når hverdagen tar oss fra høsten av.

Det er et ganske tydelig press på at det selvsagt er helt ok med fulltidsbarnehage fra 12-månedersdagen. En normalisering av den travle hverdagen ("sånn er det bare, disse årene"). Når jobben tar tak en og river en av gårde med litt for mye reising og litt for mange møter og litt for mye kveldsjobbing så strekker vi opp hendene litt sånn hjelpeløst og bare flyter med. "Huff, det er for travelt nå, men sånn er det bare - vi skal komme i mål med dette prosjektet og alt det er så mye å gjøre at jeg bare må sette alle kluter til og det er jo ikke JEG som legger opp til at det skal være så mye, jeg gjør bare jobben min". Og så er det jo gøy også - når adrenalinet bruser og kunden krever og man leverer så det suser og det er skryt og hurra.

Jeg kjenner på meg selv at jeg burde ta meg en time-out og kjenne om det VIRKELIG er sånn jeg vil leve. At jeg kanskje lar livet "skje" med meg litt for mye, og så blir jeg så redd for å plutselig våkne opp om en 3-4-5 år, med store unger, og lure på - hvorfor gjorde vi det sånn, da??


Oi. Dette ble personlig, kjenner jeg.

Jeg (og sikkert flere) kjenner meg igjen i dette.

Til neste år skal mannen ha fri hver onsdag, da er minsten hjemme, og storesøster blir hentet rett etter skolen. (Slipper SFO). Jeg kommer til å slutte tidlig på jobb (14.00) i alle fall et par dager i uka. Alt i alt får vi nok ikke veldig mye bedre råd enn da jeg var student, men vi greier oss. Og om vi får det til så blir det nok vaskehjelp på oss. Da ungene er i seng gidder vi sjelden å gjøre husarbeid, og det er synd å bruke for mye av helgen på det synes jeg. Det daglige med klesvask, oppvask, matlaging og div tar mer enn nok tid. Vi er heldige som kan gjøre det slik, ikke alle har fleksible jobber. Men jeg tror nok en del også kjører seg fast i et mønster hvor man "må" ha ditt og datt. Om man er i et miljø hvor alle spiser ofte ute, ofte er på kostbare utflukter osv er det ikke så lett å gå imot strømmen. Jeg tror de fleste av oss blir i alle fall litt påvirket av hvordan venner og bekjente i samme livssituasjon lever.

Teofelia skrev:

Vi jobber begge fulltid (og vel så det, i perioder), og jeg kjenner meg ikke igjen i verken det du skriver eller i artikkelen det refereres til. Ungene våre er i barnehage fra 08:30/09:00 om morgenen og til ca. 15:30 på ettermiddagen. De får sunn middag, laget fra bunnen av, hver dag, og mamma og pappa er begge to hjemme fra jobb og prioriterer ungene i tiden mellom kl. 16-21, som er den tiden vi har våkne barn. Jeg føler meg heller ikke videre "tidsklemt".

Dette er mulig fordi vi begge har fleksibel arbeidstid og styrer vår egen arbeidsdag, fordi vi begge har mulighet til å legge en del av arbeidsdagen til tiden etter kl. 21 om kvelden, og ikke minst er det mulig fordi både mor og far prioriterer tid med ungene fremfor lange dager på kontoret. Jeg vet at vi er heldige og at ikke alle har mulighet til å organisere dagen slik vi gjør, men jeg kjenner likevel ganske mange som jobber etter akkurat samme modell: alle sammen småbarnsforeldre, alle sammen "karrieremennesker" på sitt vis.

Det jeg vil med dette innlegget er å belyse at det er mye som "bare er et spørsmål om prioritering". Vi nedprioriterer fritid på kveldene for å kunne gi ungene kortere dag i barnehagen og for å kunne konsentere oss om dem på ettermiddagstid. Med det kommer vi minst like langt som vi ville ha gjort om en av oss gikk ned i 50 % stilling (ikke minst hvis det medførte at den andre gikk opp i 130 %). Jeg vet om flere som jobber redusert stilling, som har barna sine i barnehagen like mange timer i uka som vi har, så barnas trivsel og hvor mye man er sammen med ungene sine, beror på mange andre ting enn bare hvor stor stillingsandel man har.

Jeg er i grunnen enig med deg også, jeg, det er mye som kan prioriteres og mange måter å løse det på. Det er fullt mulig å jobbe 100% begge to, og samtidig ha korte dager i barnehagen, hvis man feks har fleksibel arbeidstid. Og man kan selvfølgelig også prioritere barne 100% de timene man ikke jobber (og de ikke sover). Så nei, det å ha kortere arbeidstid er selvfølgelig ikke noen garanti for at man ser ungene mer.

Vi har fått enkelte skjeve blikk fra venner og familie pga at vi har au pair. Enkelte mener jo at det er noe man har for å kunne bruke mindre tid på barna. Det var vel min fordom også før, men det er SÅ feil!

Derimot har vi nå anledning til å ta stellet av ungene sammen om morgenen, i fred og ro, vi sitter ned alle fire og spiser felles frokost - vi har god tid og kaver ikke. Minstemann får ca to timer kortere tid i barnehagen fordi au pairen vår leverer, noe som gjør at han kommer senere i barnehagen jeg kan hente tidligere enn om vi hadde levert selv om morgenen. Vi to får tid til å leke sammen en time før eldstemann kommer hjem fra SFO (hun ønsker å gå der, alle andre går, ergo ingen venner hjemme). Da kan jeg vie hele min oppmerksomhet til å gjøre lekser med henne, mens minstemann leker selv, eller hjelper au pairen med middagen. Så spiser vi alle middag sammen når pappa kommer hjem.

Tidligere trente vi på omgang, og noen ganger mens ungene var våkne. Nå legges all trening til etter leggetid, og vi trener sammen.

Det løpet vi har lagt opp med au pair har ført til at vi får MYE mer tid sammen alle fire som familie. Vi to voksne får også veldig mye mer tid sammen som par, ikke bare som mamma og pappa, og det har gjort underverker på forholdet vårt at vi får dyrke kjærligheten og vennskapet. Alt i alt er det å få au pair det smarteste vi har gjort noen gang, noen sinne, på familiefronten i alle fall .

Og mht det å ha en fremmed i huset, så var hun fremmed de to første ukene. Nå er det akkurat som å ha fått et nytt familiemedlem. Vel å merke et voksent familiemedlem, med behov for å være for seg selv, og for å være med egne venner, ikke bare henge sammen med den dølle vertsfamilien sin 😉.