Svarer du på vegne av mannen/konen din?

På lørdag så fikk vi middagsbesøk av et vennepar. De hadde med seg sine to småjenter. (3 år og 6 mnd) Like etter middag kommer en kompis av mannen innom. Han har med seg vesla si.
Vi voksne skravler og ungene leker. Han som kom sist bryter først opp laget og sier at han må hjem å legge vesla. Mannen har nettopp kjøpt seg en ny forsterker til gitaren sin og han sier derfor: "Å, det hadde vært kjekt å prøvd den ut. Kanskje ta turen oppom igjen i kveld?"
Mannen blir blid som en lerke, stråler fra øre til øre og sier at det hadde virkelig vært kjekt. Så snur mannen seg til kompisen som er på besøk med fruen og sier, "Du har ikke lyst å ta turen bortom du også?" Hvorpå fruen utrbyter: "Han skal passe unger i kveld, jeg skal male lister!"

Altså, helt greit at man har andre planer for kvelden, men jeg reagerer litt på at hun faktisk svarer for han. Og jeg syns det er en stor uting. Kunne aldri falt meg inn å gjøre det. For meg blir det litt på lik linje med "nei takk, han er forsynt" ..
Er det noen som gjør det? Svarer på vegne av den andre parten?

Det kan jo hende hun er sint for et-eller-annet. Jeg har sagt/gjort ting i sinne jeg ikke er så fryktelig stolt av, som jeg angrer på i ettertid. Jeg kan være frekk overfor mannen eller familien eller urettferdig mot en av ungene.

Jeg har ikke for vane å svare på vegne av mannen, som en spøk av typen "nei takk, vi er forsynt," kanskje, men ikke noe annet.

Kanskje han har for vane å si ja selv om hun og mannen hadde en avtale?

Jeg fikk bare for meg at han hadde lovet lenge å male lister og ikke gjort det og nå skulle hun male dem i ren iritasjon og da skulle jammen meg ta seg av legginga.

Jeg svarer støtt og stadig på vegne av han, og han på vegne av meg. Har aldri vært et problem her.
Ikke på den måten du beskriver, riktignok, jeg svarer det jeg antar at han ville ha svart, og han det han tror jeg ville ha svart.

Også tenker jeg litt i samme baner som Chanett.

Det går fint an å gjøre det hvis man gjør det med et stort smil. "Nei, min mann har ikke anledning, han skal gjøre husarbeid hele lørdagskvelden og har gledet seg til det hele uka".

Not cool, og jeg håper sannelig ikke jeg gjør det.

( kaprifol)

Han svarer i alle fall aldri på mine vegne. 😀

Og jeg er veldig bevisst på å ikke svare på vegne av andre, verken mannen, ungene eller andre, siden jeg irriterer vettet av meg over mora mi som snakker på vegne av absolutt alle, hele tiden. Så jeg tror ikke det er ofte jeg har svart på han sine vegne, i alle fall.

Aldri tenkt over det. Håper inderlig ikke jeg har det til vane. Takk for at du gjorde meg oppmerksom.

Tror aldri jeg har gjort det i fullt alvor, men kanskje for spøk noen ganger.

Jeg har ikke for vane å gjøre det, men kunne nok kommet til å gjøre det i den situasjonen om det feks var slik som Chanett beskriver og jeg visste han ville svart ja fordi han nok en gang hadde glemt hva vi hadde avtalt feks.

Her kunne jeg funnet på å ta en Kaprifol.

Det kan vel hende jeg gjør.. Men ikke noe seriøse greier, mest sånt på tull.

Men om man tenker seg at det som flere har vært inne på her. At dette var avtalt på forhånd, hun har kanskje mast allerede en stund på at han skulle gjøre det, lett for å glemme avtaler etc, så hadde jeg kanskje funnet på å takke pent nei for mannen jeg og

Heh, nei det tror jeg virkelig jeg ikke har gjort noen ganger. Uansett så kan jeg ikke tenke meg at jeg har gjort det uten at mannen min hadde kommentert det, det tror jeg han hadde blitt ekstremt irritert over.

Det er vel få ting som forundrer meg mer i parforhold enn akkurat det.Synes det er umåtelig frekt uansett grunn, og man umyndiggjør jo partneren sin.

Nei det gjør jeg ikke.

Husker jeg møtte et eldre norsk ektepar i Tyrkia. Der var det fruen som sto for all pratingen. "Arne får bare spise pommes fristes i dag, han har så vondt i magen". Det hjalp ikke så mye på situasjonen at hun var dobbelt så stor som han og han sto som en liten tufs og så i bakken.

Morella skrev:

Husker jeg møtte et eldre norsk ektepar i Tyrkia. Der var det fruen som sto for all pratingen. "Arne får bare spise pommes fristes i dag, han har så vondt i magen". Det hjalp ikke så mye på situasjonen at hun var dobbelt så stor som han og han sto som en liten tufs og så i bakken.

Ser stakkars Arne levende for meg.

Chanett skrev:

Jeg fikk bare for meg at han hadde lovet lenge å male lister og ikke gjort det og nå skulle hun male dem i ren iritasjon og da skulle jammen meg ta seg av legginga.

Det samme var min tanke.

Morella skrev:

Husker jeg møtte et eldre norsk ektepar i Tyrkia. Der var det fruen som sto for all pratingen. "Arne får bare spise pommes fristes i dag, han har så vondt i magen". Det hjalp ikke så mye på situasjonen at hun var dobbelt så stor som han og han sto som en liten tufs og så i bakken.

Nei, her svarer vi for oss selv.

Det har jeg nok gjort noen (få?) ganger. Mest i spøk, men kanskje med en liten undertone.