Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

Jeg har et inderlig ønske om at barna mine skal ha/utvikle en hard panne og et mykt hjerte... så jeg er vel da redd for at de ikke skal ha indre styrke og empati.

Jeg merker at jeg allerede nå er veldig opptatt av å stimulere sønnen min til å være sterk i seg selv, tørre å stå for den han er og det han liker... ikke bare følge mengden liksom.

Madam Mim skrev:

Jeg er feks helt panisk redd for at hun skal bli ubehjelpelig og uselvstendig.

Monsoon skrev:

Tafatt, tror jeg. Jeg blir rent ulykkelig av å møte mennesker som ikke evner å gjøre noe med sin situasjon, til tross for at de gjerne vil.

alfaCharlie skrev:

Jeg er redd for at de ikke skal stole på seg selv og sine egne valg.

For at de heller skal flyte med strømmen fordi det er enklere.

Kan bare signere disse. Pluss enda flere :sjefsbekymrer:

Er også veldig redd for at de også skal rote seg borti narkotika og alkoholmisbruk, slik faren deres gjorde. Trøster meg med at de har et helt annet utgangspunkt enn han hadde, i tillegg til at jeg har pratet mye med dem om akkurat det.

(Faren deres fikk dessuten beroligende piller av farmoren sin allerede som 11-åring så grunnlaget der ble jo lagt tidlig )

Madam Mim skrev:

Å kunne se lyst og positivt på livet, derimot, det er jo noe man kan ha god bruk for.

Dette kan for meg være én måte å være lykkelig på.

Jeg syns ellers ikke at det er så vanskelig å forstå hva Berglijot mener, og syns heller ikke at det er et umenneskelig krav - eller ønske (hun krever det vel strengt tatt ikke). Ingen kan vel eie definisjonen av det å være lykkelig? Slik jeg ser det er lykkefølelse en subjektiv greie som det ikke er så merkelig å håpe på at ens barn skal få være så heldige å kjenne.

Berglijot skrev:

Jeg tror selvsagt ikke at du er misunnelig, bare vanskelig og kanskje ikke særlig dyktig til å se at en sak ikke er ensidig og at man kan oppfatte ting ulikt. JEG ser nemlig på lykkelighet som en egenskap, og at du ikke gjør det er helt greit for meg. Så pass raus er faktisk jeg.

Er det egentlig "evne til å føle lykke" du snakker om som en egenskap, kanskje, og ikke "det å være lykkelig"? Det høres kanskje ut som veldig flisespikkete (😱 ), men det er veldig stor forskjell, synes jeg (og virker det som om mange andre også synes). Det er mange som er ulykkelige eller mistilpass eller deprimert relativt uavhengig av hvor gode forholdene rundt dem er (selv om følelser naturligvis ikke oppstår i et vakuum), og jeg håper også for sønnen min at han vil bli i stand til å ha det bra, i stand til å være lykkelig.

Jeg tror slett ikke nødvendigvis det at noen ikke er lykkelig betyr at de ikke "har funnet en plass i livet som de trives med", som du formulerte det tidligere, men heller at det å kunne kalle seg lykkelig forutsetter en kombinasjon av ytre forhold og personlighetstrekk. (Og noen vil kanskje aldri definere seg som generelt "lykkelig", selv om de har det like godt som noen andre som kaller seg lykkelig - man legger ulike ting i ord og man opplever situasjoner forskjellig og stiller forskjellige krav til seg selv og verden; det betyr ikke nødvendigvis at man hverken er ulykkelig eller vrang.)

Kan man ikke være lykkelig og vrang på én gang?

Min største frykt er vel at døtrene mine skal bli noen Paris-bimboer hvis største lykke er en liten hund i veska. Med meg som mor er det neppe noen stor fare for at det skal gå så galt.

Det jeg vel egentlig tenker på, for å gjøre det litt mer saklig, er at jeg ønsker at de skal bli selvstendige, ta egne valg, ville noe og være rustet til å møte livet på godt og vondt.

Når det gjelder lykkebegrepet synes jeg det er vanskelig. Lykke er et flerdimensjonalt begrep i min verden. Deler av det tillegges en indre følelse som vanskelig lar seg styre, som overhodet ikke har noe med ytre omstendigheter som familie, barn, venner og jobb. En annen del tillegges evnen til å håndtere livet etterhvert som det kommer uten å alltid ønske seg noe annet, å slå seg til ro med sin egen situasjon, tenke positivt og optimistisk og ikke minst å ta tak i sitt eget liv ut ifra de rammer man har. Klarer man det er man i hvert fall nærmere å føle seg lykkelig, tror jeg.

Tinetoff skrev:

Kan man ikke være lykkelig og vrang på én gang?

Jo, det er jeg sikker på man kan. 😀 Jeg mente bare blant annet at folk legger ulike ting i ordet, og at det at en person ikke vil definere seg selv som lykkelig ikke nødvendigvis betyr at vedkommende er for vrang til å ville gjøre en innsats for å være lykkelig (for å si det veldig presist og forståelig 🙄 ), det kan være fordi vedkommende legger noe annet i begrepet.

etter å ha lest tråden så langt vil jeg føye til at jeg er redd for at ungene mine ikke skal akseptere at det er ulike måter å definere hva som er et godt liv for hver enkelt. At det er ulike oppfatninger av hva lykke er, og når det skal være lov til å bruke det. Lykke er en individuell opplevelse, følelse eller egenskap. Kall det hva dere vil, men hver og en må selv få beskive sin måte å være lykkelige på. Og jeg har vanselig for å tro at foreldre krever at ungene skal være lykkelige.

mammamia skrev:

etter å ha lest tråden så langt vil jeg føye til at jeg er redd for at ungene mine ikke skal akseptere at det er ulike måter å definere hva som er et godt liv for hver enkelt. At det er ulike oppfatninger av hva lykke er, og når det skal være lov til å bruke det. Lykke er en individuell opplevelse, følelse eller egenskap. Kall det hva dere vil, men hver og en må selv få beskive sin måte å være lykkelige på. Og jeg har vanselig for å tro at foreldre krever at ungene skal være lykkelige.

Denne oppsummeringen må jeg bare si meg veldig enig i

Lykke og livskvalitet er vel to begreper som er like vanskelig å definere og konkretisere. Å være lykkelig er jo ikke bare en følelse. Som det sto i definisjonen, så kan man "ha et lykkelig liv". Hva det innebærer er jo høyst individuelt. Akkurat som hva som gir livskvalitet er helt individuelt. (Og jeg tror disse to henger veldig sammen.) Og jeg oppfatter ikke Berglijot på den måten som Mim fremstiller det. Jeg oppfatter Berglijot som en som har sin oppfatning av hva det vil si å være lykkelig, og ikke som at hun ligger et stort uoverkommelig diffust krav på ungene sine. Jeg leser det heller ikke som overfladisk, og er veldig uenig i Mim sin tolkning. Men jeg ser hva Mim og Him sier. Og de har jo forsåvidt rett i at man ikke skal forlange at ungene skal være lykkelig hele tiden. Jeg synes det er veldig tydelig at man snakker om forskjellige ting.

Maz skrev:

Jeg er redd hun skal bli en motormunn som meg, det unner jeg henne ikke.

Hva er en motormunn? Hilsen nysgjerrige meg 🙂

I denne tråden skulle vi si noe om hva vi er redd for at ungene skal bli? Menes da da helt presist hvilke egenskaper de skal få?

Det kan da ikke være noe spesielt uvanlig at man ønsker at barna skal bli lykkelige... uavhengig av om man definerer det som en egenskap eller en følelse.

Det siste jeg vil for mine barn er at de skal bli ulykkelige. Ettersom jeg elsker dem så uendelig høyt og ønsker dem det aller beste i livet, håper jeg at de i størst mulig del av livene sine er nærmere lykkelig enn ulykkelig. Jeg krever det ikke av dem, men jeg ønsker det for dem... og jeg gjør nå, i deres tidlige fase av livet så godt jeg kan for å legge et godt grunnlag for det.

Har ikke lest noen av svara, men må bare meget stolt innrømme at jeg ikke kan koke kaffe.

Det jeg bekymrer meg for med knerten og barna vi skal få er:
- at de skal rote seg bort i usunne miljøer med narkotika, kriminalitet osv.
- at de finner seg partnere som ikke respekterer og elsker de like høyt som de fortjener
- at de kommer på utsiden sosialt sett, og blir mobbet e.l.
- at de mistrives på skolen
- at de skal velge "feil" utdanning/arbeid (ikke i forhold til hva vi synes, for det betyr ikke noe) men i forhold til hva de liker å drive med

+++ sikkert en hel haug av andre ting, men vi skal selvsagt gjøre vårt beste for å utruste de med det beste vi har av livsglede, selvtillit, empati og sosiale antenner

trøtt skrev:

Har ikke lest noen av svara, men må bare meget stolt innrømme at jeg ikke kan koke kaffe.

Ikke jeg heller! Drikker ikke så mye kaffe, så da gidder jeg ikke å lære meg. Da vil jeg sikkert ende opp med å drikke mer kaffe.

Enhjørning skrev:

Kjære Siri:
Jeg trodde først du spøkte, men da du nevnte det for andre gang, ble jeg oppriktig forbløffet:
Du kan da ikke helt ærlig mene at noe av det verste skulle være om ungene farget håret helt blondt?
Hva er grunnen til det?

Jeg kunne ikke i min villeste fantasi blitt hverken dypt fortvilet, veldig sjokkert eller indignert om Poden som 14-15-åring kom hjem med lilla eller grønt hår en dag.
For meg var håret en del av min identitet, og er det forsåvidt fremdeles, og min stadige forandring av farge og frisyrer var viktig for meg i min søken etter denne identiten.
Om håret har så veldig godt av det, er selvfølgelig en annen sak, og det ville jeg nok fortalt ham, på bakgrunn av egen dyrkjøpt erfaring.
Men det kunne ikke ramle meg inn å nekte min sønn det jeg selv var så opptatt av.
Akkurat hårfarge skader tross alt hverken ham eller noen andre.


Forklar gjerne, jeg spør ikke for å angripe deg på noen måte, men fordi jeg ble genuint nysgjerrig på bakgrunnen for dette.

Selvsagt var det en spøk. Jeg skjønner etter å ha pådratt meg røde prikker og diverse at dette ovehodet ikke var på sin plass å spøke med, så jeg må bare beklage og sørge for å trå mer varsomt ved neste korsvei.

Jeg ønsker for mine barn at de skal få et godt og sterkt selvbilde, selvfølelse og en stor dose selvtillit. Min angst er at de ikke skal bare følge med strømmen og ikke tørre å si hva de egentlig mener, eller å si nei til ting som er uheldige, som f.eks. narkotika, eller alkohol i altfor ung alder (les 12-13 år).

Siri skrev:

Selvsagt var det en spøk. Jeg skjønner etter å ha pådratt meg røde prikker og diverse at dette ovehodet ikke var på sin plass å spøke med, så jeg må bare beklage og sørge for å trå mer varsomt ved neste korsvei.

Fikk du virkelig røde prikker?

Kasia skrev:

Fikk du virkelig røde prikker?

Vi er tydligvis i ferd med å nå nye høyder på FP, uskyldens tid er forbi

emm skrev:

Vi er tydligvis i ferd med å nå nye høyder på FP, uskyldens tid er forbi

Prikketerskelen har vel aldri vært så fryktelig høy her? 🙂 Det er bra, så blir det ikke så farlig de gangene noen får en rød prikk. (Men det var jo litt komisk i denne sammenhengen. )

Er vel mye av det samme.
Jeg er redd for at han skal bli selvsentrert og egositisk. At han ikke lærer seg å sette andres behov foran sine egne i blant. I tillegg er jeg redd for at han ikke skal tørre å stå for egne valg og bare sulle rundt gjennom livet.

..jeg frykter ikke for at han ikke skal lære seg elementære ting som husstell etc - her i huset er mor altfor lat til å gjøre det for han