Hva er du redd for i forhold til hvordan ungen(e) din(e) kan bli?

Bauche skrev:

..jeg frykter ikke for at han ikke skal lære seg elementære ting som husstell etc - her i huset er mor altfor lat til å gjøre det for han

Jeg er egentlig mest redd for at de skal bli uengasjerte. Jeg har hatt noen tenåringer rundt meg som ikke har vært interessert i noen ting som helst, og det synes jeg er fryktelig trist.

Jeg vil at de skal synes at ting er spennende, at de skal brenne for noe og at de skal ha lyst til å gjøre ting. Så kan jeg selvfølgelig ha mine meninger om hva disse tingene helst skulle være, men det er mest mitt problem. Jeg ønsker for dem at de skal være engasjerte og interesserte. Da tror jeg at de også får et bedre liv.

Det jeg er mest redd for er at ungene mine skal bli ulykkelige.

Jeg syns at mange av tingene som listes opp i denne tråden mest av alt går på foreldrenes frykt for at andre skal ha noe negativt å si om barna deres. Om andre syns at mitt barn er arrogant eller lite empatisk - det er i såfall bare et problem for meg. Men blir ungene mine ulykkelige, da er det et problem for dem.

guniss skrev:

Jeg har ikke tenkt over at jeg er så redd for noe. Men jeg blir utrolig glad når jeg hører fra barnehagen at min datter er empatisk, positiv, har egne meninger, sosial og sprer glede rundt seg

Jeg ønsker ikke å få en arrogant datter, som sitter på sin høye hest og ser ned på andre.

'


Signerer hvert ord.Vi har veldig like døtre...

bina skrev:

Om andre syns at mitt barn er arrogant eller lite empatisk - det er i såfall bare et problem for meg.

Dette er jeg helt uenig i. Det vil fort slå tilbake på dem selv også, det er jeg ganske sikker på.

Om ikke de blir så arrogante at de nekter å ta det til seg, da.

Frøken Rattata skrev:

Dette er jeg helt uenig i. Det vil fort slå tilbake på dem selv også, det er jeg ganske sikker på.

Om ikke de blir så arrogante at de nekter å ta det til seg, da.

Jeg ser at jeg formulerte meg litt klossete. Klart det kan slå tilbake på dem selv, men jeg tror ikke at lite empatiske mennesker generelt lider under det.

bina skrev:

Jeg ser at jeg formulerte meg litt klossete. Klart det kan slå tilbake på dem selv, men jeg tror ikke at lite empatiske mennesker generelt lider under det.

Nei, det er nok verre med arroganse. Men jeg tror at det fort kan være en sammenheng mellom de to - begge veier.

Jeg tror ikke det handler så mye om hva andre mennesker mener om barna, men om at de fleste av oss ønsker å gjøre en god jobb i å oppdra et godt menneske. Jeg ville iallefall blitt lei meg om jeg så at jeg hadde feilet og fått en atal jente med lite empati og mye arroganse overfor andre. Fordi det er egenskaper jeg ikke setter pris på og som veldig mange ikke setter pris på. Og med rette. Og om ikke de lite empatiske menneskene lider under det selv, så vil de antakelig ha negativ virkning på mange rundt seg og påvirke medmenneskene sine negativt. Klart jeg er redd for å avle et sånt menneske.

bina skrev:

Jeg syns at mange av tingene som listes opp i denne tråden mest av alt går på foreldrenes frykt for at andre skal ha noe negativt å si om barna deres. Om andre syns at mitt barn er arrogant eller lite empatisk - det er i såfall bare et problem for meg. Men blir ungene mine ulykkelige, da er det et problem for dem.

Jeg ville synes det var skrekkelig om sønnen min ble en slem og hensynsløs person, og det er aldeles ikke fordi jeg er redd for at noen andre skulle si noe negativt om ham - men det er heller ikke direkte fordi jeg tror at dette ville gjøre ham ulykkelig.

For meg er det veldig viktig at han blir en ordentlig og "anstendig" person, som respekterer og tar hensyn til andre, og jeg ser det som en av de viktigste oppgavene foreldre har å jobbe for at dette skjer. (En annen av de aller viktigste oppgavene er naturligvis å legge til rette for at barna skal kunne bli lykkelige. Det er ingen motsetning der.)

Dulter på Kasia, som var to minutter kjappere enn meg.

Kasia skrev:

Jeg tror ikke det handler så mye om hva andre mennesker mener om barna, men om at de fleste av oss ønsker å gjøre en god jobb i å oppdra et godt menneske. Jeg ville iallefall blitt lei meg om jeg så at jeg hadde feilet og fått en atal jente med lite empati og mye arroganse overfor andre. Fordi det er egenskaper jeg ikke setter pris på og som veldig mange ikke setter pris på. Og med rette. Og om ikke de lite empatiske menneskene lider under det selv, så vil de antakelig ha negativ virkning på mange rundt seg og påvirke medmenneskene sine negativt. Klart jeg er redd for å avle et sånt menneske.

Jeg mener bestemt at det handler nettopp om hva andre mener om barna, og hvordan vi opplever kommentarer. For det er jo bare å innrømme det, ingen av oss greier å se barna våre sånn som andre ser dem. At du skulle se på ditt eget barn som atal, lite empatisk og svært arrogant - det er jo egentlig utenkelig. Man er jo myrsnipe tross alt. Så det er jo andres kommentarer, det er da man føler seg som en dårlig forelder.

Det hadde jo vært interessant med en liten håndsopprekning: hvem her inne har atale, lite empatiske barn, barn som mobber andre, er frekke og arrogante? Kom igjen? Anyone?

Likevel VET vi alle at de finnes. Vi ser dem jo, i barnehagene, på skolene, i nabolaget - de fleste av oss har sikkert noen vi er tante til også som er skikkelig ufyselige. Men foreldrene syns jo at de er verdens vidunderligste.

Mor vil kanskje beskrive barnet sitt som aktivt, utadvendt og uredd, mens kritikeren vil beskrive det samme barnet som frekt, påtrengende og hensynsløs.

bina skrev:

Det hadde jo vært interessant med en liten håndsopprekning: hvem her inne har atale, lite empatiske barn, barn som mobber andre, er frekke og arrogante? Kom igjen? Anyone?

Jeg ville synes det var dårlig gjort å henge ut barna sine på den måten her på forumet. Men jeg ser godt at f.eks. empati ikke er noe sønnen min er naturlig sterk på, at han slett ikke alltid tenker på hva andre føler i forhold til det han sier, og at han ikke er den flinkeste i gruppesammenheng. Vi kommer til å måtte oppfordre ham til å tenke mer på hva andre synes og hvordan andre oppfatter det han sier (mens andre barn trenger å oppfordres til å bry seg mindre om hva andre sier).

bina skrev:

Mor vil kanskje beskrive barnet sitt som aktivt, utadvendt og uredd, mens kritikeren vil beskrive det samme barnet som frekt, påtrengende og hensynsløs.

Jeg tror ganske mange foreldre er fullt i stand til å se usympatiske sider ved sine voksne barn, selv om de elsker dem betingelsesløst.

Og jeg skjønner ikke hvorfor du absolutt skal vri ønsket om å oppdra barna våre til skikkelige mennesker med moralsk ryggrad og respekt for andre til at det bare dreier seg om at vi er redde for hva andre synes om dem. Tror du ikke på f.eks. meg eller Kasia når vi sier at vi synes det spiller stor rolle for oss om barna våre blir mennesker som plager andre eller ikke?

Siri skrev:

Selvsagt var det en spøk. Jeg skjønner etter å ha pådratt meg røde prikker og diverse at dette ovehodet ikke var på sin plass å spøke med, så jeg må bare beklage og sørge for å trå mer varsomt ved neste korsvei.

Ojda. Ok, men da skjønner jeg, takk for oppklaringen.

Selvsagt ser man sitt eget barn med andre øyne enn resten av verden, men min erfaring er at de barna som virkelig er ekle og atale er ganske få, og at det ofte henger sammen med velmenende foreldre som er fullstendig blinde for barnas mindre empatiske sider. Ellers gjør de fleste jeg kjenner som meg og gjør det de kan for å forhindre at barna oppfører seg på en lite empatisk måte. Så blind er jeg ikke at jeg tror min egen unge er ufeilbarlig, og jeg har ingen problemer med å si at jeg av og til observerer lite sjarmerende trekk ved henne.

Forresten, Bina. Du tror det sikkert ikke, men jeg har aldri brydd meg særlig om hva andre mener om meg etter at jeg ble voksen, og jeg har heller aldri følt at jeg har gjort en dårlig jobb som mor ut i fra kommentarer fra andre. Veldig mange syns jeg er rar og sær, og sikkert med rette. Men det plager meg ikke.

Du tror sikkert at jeg juger igjen, men det er faktisk ikke alle som er så veldig opptatt av hva andre syns om dem.

Skilpadda: Jo, jeg tror at dere har et ønske om å oppdra gode mennesker.

Men jeg stiller spørsmålstegn ved ønsket likevel. Kanskje er det formuleringen i tittelen på tråden som gjør det. Hva man er "redd for". Redd for å oppdra barna til å bli hensynsløse? Hvorfor?

Hva er viktig for barnets del (når de blir voksne), og hva er viktig for foreldrenes del? Vil du for eksempel føle at du har feilet som forelder hvis barnet ditt blir en hensynsløs forretningsmann eller -kvinne? Og hvorfor?

Jeg tenker at det ALLER VIKTIGSTE vi som foreldre gjør er å ta vare på barna våre silk at de har det bra. Når de blir voksne er det viktiste for både dem, og for meg som forelder at de har det bra fortsatt. Blir de ulykkelige, enten det skyldes vonde opplevelser, dårlig oppførsel eller dårlig økonomi - da syns jeg det er forferdelig.

Nå har jeg selvsagt utelukket de dramatiske tingene. Jeg har valgt å se bort i fra risikoen for at barna kan vokse opp og bli psykotiske drapsmenn. Men når det gjelder "småting" som empati, så vil det ofte være definert i øyet til den som ser.

Grensen mellom en person som har dårlig selvtillit - og en som blir oppfattet som arrogant kan være hårfin. Ofte er det ikke noe skille. En som er usikker på seg selv kan lett bli oppfattet som arrogant av andre. Hva er empati? Jeg føler at andre er empatiske hvis de tar hensyn til meg og mine. Men kanskje vil noen andre oppleve at min "empatiske klikk" er ekskluderende og sitter på sine høye hester.

Ergo er det snakk om hvem som ser og hvem som vurderer.

Kasia skrev:

Forresten, Bina. Du tror det sikkert ikke, men jeg har aldri brydd meg særlig om hva andre mener om meg etter at jeg ble voksen, og jeg har heller aldri følt at jeg har gjort en dårlig jobb som mor ut i fra kommentarer fra andre. Veldig mange syns jeg er rar og sær, og sikkert med rette. Men det plager meg ikke.

Du tror sikkert at jeg juger igjen, men det er faktisk ikke alle som er så veldig opptatt av hva andre syns om dem.

Det er liksom litt barnslig, syns jeg, å gå ut i fra at andre tror du ljuger. Jeg har ikke sagt at du ljuger. Men jeg sier at vi er ikke alltid bevisst våre egne motiver.

De fleste (tror jeg) kan være svært så avslappet i forhold til kritikk av egen person, men kritiser barna - så får du frem løvemødrene.

bina skrev:

Men jeg stiller spørsmålstegn ved ønsket likevel. Kanskje er det formuleringen i tittelen på tråden som gjør det. Hva man er "redd for". Redd for å oppdra barna til å bli hensynsløse? Hvorfor?

Fordi jeg ikke synes (eller ønsker) at folk skal være hensynsløse, selvsagt. Jeg skjønner ikke helt hva du ikke skjønner, tror jeg. Jeg synes det er min jobb å prøve å oppdra poden til å bli "gangs menneske", som det het i skoleplanen før i tiden, jeg synes det er viktig at folk har respekt og hensyn for andre, og ønsker absolutt ikke at sønnen min skal være en respekt- eller hensynsløs person.

bina skrev:

Hva er viktig for barnets del (når de blir voksne), og hva er viktig for foreldrenes del?

Det er jo ikke alltid lett å skille på. Jeg er glad for å ha det jeg selv oppfatter som en godt utviklet moralsk ryggrad, men jeg skjønner jo at hvis jeg hadde vært totalt ryggesløs, kan det godt hende jeg ville vært minst like fornøyd med tilværelsen. Likevel oppfatter jeg det som et gode for min egen del, er glad for at det er slik, og føler at det er viktig for meg.

bina skrev:

Vil du for eksempel føle at du har feilet som forelder hvis barnet ditt blir en hensynsløs forretningsmann eller -kvinne? Og hvorfor?

Nei, det tror jeg ikke jeg ville, ikke av det i seg selv. Man kan være "hensynsløs" i forretninger eller sport eller politikk uten å være det overfor andre mennesker. Hvis barnet mitt blir konemishandler eller selger hjemmebrent til småbarn, ville jeg nok derimot følt meg temmelig fortvilt og mislykket.

bina skrev:

Jeg tenker at det ALLER VIKTIGSTE vi som foreldre gjør er å ta vare på barna våre silk at de har det bra. Når de blir voksne er det viktiste for både dem, og for meg som forelder at de har det bra fortsatt.

Jeg mener, som tidligere sagt, at jobben vår er todelt - barna våre skal ha det bra, og de skal bli skikkelige mennesker. Jeg tror forsåvidt det å ha det bra er en forutsetning for å bli et skikkelig menneske, men jeg tror ikke det er en tilstrekkelig forutsetning (som nevnt tror jeg man kan ha det riktig bra selv om man er slem og slesk og egoistisk).

bina skrev:

Blir de ulykkelige, enten det skyldes vonde opplevelser, dårlig oppførsel eller dårlig økonomi - da syns jeg det er forferdelig.

Naturligvis. Det tror jeg gjelder alle foreldre.

bina skrev:

Grensen mellom en person som har dårlig selvtillit - og en som blir oppfattet som arrogant kan være hårfin. Ofte er det ikke noe skille. En som er usikker på seg selv kan lett bli oppfattet som arrogant av andre. Hva er empati? Jeg føler at andre er empatiske hvis de tar hensyn til meg og mine. Men kanskje vil noen andre oppleve at min "empatiske klikk" er ekskluderende og sitter på sine høye hester.

Ergo er det snakk om hvem som ser og hvem som vurderer.

Absolutt. Som vi så tidligere i diskusjonen, er det ikke engang enighet om hva det vil si å være lykkelig, så det er klart at enda mer fuzzy egenskaper som "empatisk" er enda vanskeligere å være enige om. Jeg ønsker likevel at sønnen min skal bli både lykkelig og ha respekt for andre, selv om jeg ikke kan definere objektivt akkurat hvor grensene for hverken "lykke" eller "respekt" går.

bina skrev:

Det er liksom litt barnslig, syns jeg, å gå ut i fra at andre tror du ljuger. Jeg har ikke sagt at du ljuger. Men jeg sier at vi er ikke alltid bevisst våre egne motiver.

De fleste (tror jeg) kan være svært så avslappet i forhold til kritikk av egen person, men kritiser barna - så får du frem løvemødrene.

Beklager. Jeg var litt forutinntatt etter foregående diskusjoner med deg.

Jeg tror i motsetning til deg at de fleste er veldig lydhøre om de får informasjon om at barna deres er lite empatiske og hensynsløse ovefor andre. Det er min erfaring også. Når jeg en sjelden gang treffer på barn som er lite empatiske og hensynsløse, så har det som regel sammenheng med hvordan foreldrene behandler dem. Nå syns jeg lite empatisk og hensynsløs er ganske sterke karakteristikker av barn og av mennesker, og jeg kjenner få barn jeg vil putte i den kategorien. Du legger kanskje noe annet i begrepet empati enn det jeg gjør, for jeg syns ikke det er en uviktig egenskap.

Jeg henger meg bare som et slips etter Skilpadda.

Det at barnet både skal være et godt menneske samtidig som det har det godt, er viktig.

Kasia skrev:

Beklager. Jeg var litt forutinntatt etter foregående diskusjoner med deg.

Jeg tror i motsetning til deg at de fleste er veldig lydhøre om de får informasjon om at barna deres er lite empatiske og hensynsløse ovefor andre. Det er min erfaring også. Når jeg en sjelden gang treffer på barn som er lite empatiske og hensynsløse, så har det som regel sammenheng med hvordan foreldrene behandler dem. Nå syns jeg lite empatisk og hensynsløs er ganske sterke karakteristikker av barn og av mennesker, og jeg kjenner få barn jeg vil putte i den kategorien. Du legger kanskje noe annet i begrepet empati enn det jeg gjør, for jeg syns ikke det er en uviktig egenskap.

Jeg skjønner at du kan være forutinntatt - likevel syns jeg ikke det var spesielt mye grunn for å gå til "angrep" i denne diskusjonen. Men - ferdig med det.

Jeg syns også at empati er en viktig egenskap - men som sagt - og som Skilpadda er inne på - vanskelig å definere. Og fordi den er vanskelig å definere, og i stor grad kommer an på øyet som ser, så er den mindre "viktig".

Eksempel: en som jobber på et sosialkontor vil lett kunne beskyldes for å mangle empati av den som kommer til sosialkontoret og avvises eller ikke får det han eller hun føler at man har krav på.

Man kan også bli FOR empatisk. Slik at man utsletter seg selv.

Når det gjelder BARN, altså små barn, så er det klart at vi som foreldre griper fatt i det vi får vite om barna våre. Det tror jeg de aller fleste gjør. Får vi melding om uheldige episioder så tar vi tak i det. Men for eksempel - min datter er svært empatisk. Og får mye skryt for det i barnehagen. Men for hennes del er det ikke så bra. Og det har vi måttet ta opp med barnehagen. For det gikk ut over hennes selvhevdelse. Hun turte ikke si i fra. Greide ikke sette grenser for seg selv og andre.

Så det er derfor jeg hele tiden vender tilbake til det med å være lykkelig eller ulykkelig. Hvis det å være svært empatisk blir negativt for et barn, eller for en voksen, så er det jo ikke sånn at "jo mer empatisk, jo bedre".