Hvordan takle en bedreviter?

Jeg har en mannlig bekjent som er bedreviter. Han er egentlig en hyggelig og blid kar, som det kan være morsomt å være sammen med. Men når vi kommer inn på diskusjoner om ulike tema (det kan være seg religion, medisin, politikk, litteratur - ja hva som helst) så er han verdensmester med en gang. Måten han snakker på får meg til å krympe meg. Som om han vil belære meg og forklare meg. Jeg får selvsagt helt fnatt Selv er jeg også opptatt av kunnskap og jeg liker å kunne mange ting, så dette kan være en årsak til at skoen trykker. Men på samme tid så syns jeg også det er ubehagelig å bli snakket til som et barn, få råd jeg ikke har bedt om og måtte høre på alt "våset". i 50% a tilfellene er det nemlig åpenbart at han ikke er en ekspert på området, men at han bare snakker som om...

Grrrr.... jeg blir så irritert!

Kan noen hjelpe meg å takle denne bedreviteren?

Det må da være noen triks der ute til hvordan man kan avæpne slike "roller"?

Jeg pleier å ta på meg

Jeg pleier å være bedreviteren.

Les disse stipene og le høyt (det er de siste så om det blir tatt innsvingen på duden er ikke avklart enda)

Noen ganger kan det funke å virke oppriktig fascinert og interessert i det vedkommende forteller, og stille oppfølgingsspørsmål helt til personen kommer til kort. Når vedkommende ikke kan svare mer, lar du det være stille et par sekunder før du skifter samtaleemnet fullstendig.

Jeg bare ignorerer. Jeg har en slik på jobben selv, og det å gå i diskusjon blir aldri bra. Vær heller litt uinteressert, slik at han blir usikker på om du lytter - da eskalerer det litt før det forhåpentligvis roer seg.-

zeppelin skrev:

i 50% a tilfellene er det nemlig åpenbart at han ikke er en ekspert på området, men at han bare snakker som om...

Men seriøst: Hvis det er åpenbart at han ikke er ekspert, må det jo være noe du fersker han på? Og da kan du jo argumentere mot det han sier? (Ikke for det at fakta hindrer slike i å stå på, men alle i omgivelsene får det i alle fall med seg. Det er jo et lite plaster på såret. )

Jeg er ofte ganske bedrevitersk når jeg blir engasjert.

Den beste måten å håndtere meg på, tror jeg er med kjærlig humor.

Det er i hvert fall det jeg foretrekker.

Ikke inngå interessante samtaler med han. Snakk om været og vis lite interesse for hva han har å si.

Jeg har ei venninne som er sånn, og selv om det er synd, så har jeg funnet ut at det beste er å forholde meg helt overfladisk til henne.

Hvor går egentlig skillet mellom å være bedrevitende og bare å være glad i å fortelle/snakke? Det finnes nemlig tema der jeg tar helt av og øser av meg min kunnskap og nå fikk jeg litt noia med tanke på at det kanskje oppfattes som bedrevitende av de rundt meg.

rajraj skrev:

Hvor går egentlig skillet mellom å være bedrevitende og bare å være glad i å fortelle/snakke? Det finnes nemlig tema der jeg tar helt av og øser av meg min kunnskap og nå fikk jeg litt noia med tanke på at det kanskje oppfattes som bedrevitende av de rundt meg.

Grensen går når du øser av en kunnskap som rett og slett ikke er der.

rajraj:
Overgangen er når man går fra å være engasjert til å bli belærende (og man ser et litt svevende uttrykk hos tilhøreren...).

Jeg er på grensen mange ganger selv, men har lært meg at når jeg ikke blir oppmuntret av den jeg snakker med - ref mitt eget innlegg i tråden, så prøver jeg litt til, og så skjønner jeg at det ikke er rom for å fortsette.
Litt dårlige sosiale antenner kanskje?

him skrev:

Grensen går når du øser av en kunnskap som rett og slett ikke er der.

Eller når du overtar alle samtaler og tema HELE tiden og dominerer med din "ekspertise" uansett hva du har å komme med. Og hvis du samtidig ikke finnes interessert i å lytte til andre og ha en toveis samtale.

him skrev:

Grensen går når du øser av en kunnskap som rett og slett ikke er der.

Pøh. Det er bare å si sånn her først: "Jeg kan ikke så mye om det, men jeg tenker at det kanskje kan være sånn her? [teori]"
Det er lov. :insisterer:

Tør du å si det direkte til ham? At du ikke synes noe om måten han fremstår på i diskusjoner? Tror du han vil takle det? Jeg har en tendens til å trekke meg unna sånne personer, for jeg blir så sur av det. Og når jeg blir sur eller irritert over noe(n) så syns det veldig utenpå.

rajraj skrev:

Hvor går egentlig skillet mellom å være bedrevitende og bare å være glad i å fortelle/snakke? Det finnes nemlig tema der jeg tar helt av og øser av meg min kunnskap og nå fikk jeg litt noia med tanke på at det kanskje oppfattes som bedrevitende av de rundt meg.

Jeg elsker også å øse av min kunnskap Og jeg vet at jeg har bedreviterske gener i meg Men Kasia og HIM forklarer forskjellen god

safran skrev:

Og når jeg blir sur eller irritert over noe(n) så syns det veldig utenpå.

😀

Sånn blir jeg så alt for ofte i samtaler med han. Derfor denne tråden. Jeg skal seriøst vurdere å si det til ham på en ærlig og respektfull måte...

smilefjes skrev:

Pøh. Det er bare å si sånn her først: "Jeg kan ikke så mye om det, men jeg tenker at det kanskje kan være sånn her? [teori]"
Det er lov. :insisterer:

Da har du allerede strøket til bedrevitereksamen. Du åpner jo for at du ikke har all kunnskap om emnet. Jeg tror nok mange av oss har noe vi er oppriktig engasjert i og kan endel om og som vi da blir relativt overkjørende i samtaler om, forskjellen er at da kan man faktisk noe, man trenger ikke undervurdere tilhøreren og det gjelder ikke alle emner. Men jeg har innsett at det finnes grenser for hvor mye man kan nerde om ting man kan også før folk blir svevende i kontakten.

JEg er skrudd sammen slik at jeg bruker innmari mye energi på å "ta han" - enten finne tema han ikke vet noe om slik at han (eller hun, selvfølgelig) må late som - og så komme med fakta.
Det hjelper dog ingenting.

Takk for svar. Jeg tror jeg er godt innafor grensen til det som er akseptabel kunnskaps-øsing, basert på deres definisjoner.