Hvordan takle en bedreviter?

zeppelin skrev:

:D

Sånn blir jeg så alt for ofte i samtaler med han. Derfor denne tråden. Jeg skal seriøst vurdere å si det til ham på en ærlig og respektfull måte...

For min egen del så tror jeg at jeg ville forsøkt å gjøre det hvis dette var en person jeg hadde lyst til å bevare forholdet til. Men det er jo ikke sikkert jeg hadde turt. Jeg har et par venner som er irriterende selvsentrerte og klarer å vri ethvert samtaleemne over på seg selv, uten at jeg har sagt fra om det. Jeg er så redd for negative konsekvenser.

him skrev:

Men seriøst: Hvis det er åpenbart at han ikke er ekspert, må det jo være noe du fersker han på? Og da kan du jo argumentere mot det han sier? (Ikke for det at fakta hindrer slike i å stå på, men alle i omgivelsene får det i alle fall med seg. Det er jo et lite plaster på såret. )

Jeg prøver titt og ofte
Kunsten er jo å gjøre det uten å vekke min egen bedreviter, uten å gå inn i noen heftig diskusjon og gå ned på "hans nivå". Jeg vil jo gjerne framstå som avbalansert må skjønne

Katta skrev:

Da har du allerede strøket til bedrevitereksamen. Du åpner jo for at du ikke har all kunnskap om emnet. Jeg tror nok mange av oss har noe vi er oppriktig engasjert i og kan endel om og som vi da blir relativt overkjørende i samtaler om, forskjellen er at da kan man faktisk noe, man trenger ikke undervurdere tilhøreren og det gjelder ikke alle emner. Men jeg har innsett at det finnes grenser for hvor mye man kan nerde om ting man kan også før folk blir svevende i kontakten.

Neida. Jeg nevnte ikke mitt grep nummer to. Som er å sørge for at alle samtaler dreies dit hvor jeg kan slå i bordet med ekte besserwisserness.
(Hjelp - jeg er et sosialt monster!)

Inn det ene øret og ut igjen det andre. Blablablablablablabla

Katta skrev:

Men jeg har innsett at det finnes grenser for hvor mye man kan nerde om ting man kan også før folk blir svevende i kontakten.

Ja, enig i det. Men jeg tror ikke folk oppfatter en som en bedreviter, altså. "Uutholdelig kjedelig", "Har ikke noe liv", "Finnes det altså folk som er interessert i dette?", "Lett autistisk preg", "Mangler sosiale antenner" derimot kan jeg godt tenke meg at de tenker.

Darth skrev:

Inn det ene øret og ut igjen det andre. Blablablablablablabla

Jepp, og jeg sørger også for at jeg ikke er alene med bedreviteren sånn at jeg heller kan snakke med sidemannen eller noen andre

Jeg har nemlig kjent en bedreviter i mange år, og etter en diskusjon når vi var i tenårene, bestemte jeg og venninnene mine oss for å skrive et brev til statsminister Kåre Willoch, for å få svar på hvem som hadde rett. Vel, vi fikk svar, og vi hadde rett. Vi konfronterte bedreviteren med dette som parerte med å snakke om de sultne barna i Afrika. Så min erfaring er å bare la dem snakke, noe annet hjelper ikke.

him skrev:

Ja, enig i det. Men jeg tror ikke folk oppfatter en som en bedreviter, altså. "Uutholdelig kjedelig", "Har ikke noe liv", "Finnes det altså folk som er interessert i dette?", "Lett autistisk preg", "Mangler sosiale antenner" derimot kan jeg godt tenke meg at de tenker.

Kremt. Folk ser ofte sånn ut når jeg forteller hva jeg driver med. De får det der sjokkerte fjeset først, og etter noen minutter blir det mer "stakkars" før det brekker over i "men i svarte " etterhvert.
Også jeg som har en sånn sabla interessant jobb og alt mulig.

smilefjes skrev:

Kremt. Folk ser ofte sånn ut når jeg forteller hva jeg driver med.

Folk ser som regel slik ut uansett hva jeg prater om.

Jeg har en i nær familie som er en bedreviter (neste uten like, tydeligvis).

Jeg har begynt å overse. Himle med øynene til tider.

him skrev:

Folk ser som regel slik ut uansett hva jeg prater om.

Neida. Ikke når du skriver om dyr ihvertfall. Jeg blir mer sittende og tenke "wow! Dødskult! Det der var utrolig interessant!"

Når folk vaser med faktaopplysninger og lager sine egne sannheter får jeg åndenød. Et triks som har vist seg å funke er å se oppriktig overrasket ut, si "Jøss, dette var nytt for meg, virkelig. Kan du vise meg hvor du har funnet disse opplysningene?"

Er jeg skikkelig i seget gir jeg muligens beskjed om at hvis man ikke har peiling er det gjerne like greit å holde kjeft.

Slike kan også kalles for "tusenåringer", da man må ha levd i tusen år for å kunne klare å vite alt det de vet....

Holder meg langt unna sånne personer... Er det en du har som nær venn (eller ønsker å få) bør du kunne si det til han!

Jeg har to av sorten i min omgangskrets. Jeg svarer til den ene "du tar feil, men vet sikkert ikke bedre", "slutt å snakk til meg som om jeg er dum!". Vi kommuniserer generelt dårlig. Den andre klarer jeg å kommunisere greit med, men ikke lenge om gangen. Og ja, jeg prøver å sette han fast så fort jeg har mulighet 😀

Teflonørere er fint til sånne.

Jeg har en i nær familie, ikke nødvendigvis belærende bedreviter, men en som elsker å disktutere ting han ikke egentlig har peiling på. Gjerne med ektefølt rettferdig harme. Prøver man å si i mot så får en bare "bare vær sånn dere!" tilbake. Litt i samme sjanger som "Kaller du meg en dårlig mor?".

Noen ganger gir jeg beskjed om at nå er du helt på jordet, men ofte er det greieste å jatte med.

Vennskap som preges av ovenfra og ned holdning har det med å gå over på mystisk vis.

Jeg har en sånn inngiftet i familien. Etterhvert har jeg skjønt at det handler en god del om usikkerhet faktisk, og også et oppriktig ønske om å skjønne/forstå/fremstå med tilsvarende kunnskap.

Det er noe med måten det kommer frem på som kan være utrolig provoserende, han kan f.eks gjenta din egen argumentasjon på en slik måte at det virker som om han har ment det hele tiden. Etter mange år (15 eller så), har jeg innsett at det kan være måten han snur på. Han er ikke ydmyk og gir deg "cred", men neste gang så har han faktisk tatt til seg den nye informasjonen (riktignok som sin egen).

Jeg (vi) lever best med det viss vi lar det fare litt. Han er ikke ute etter å ta oss (det gjør det mindre provoserende), og det blir lite trivelig å skulle ta han for dette. Han er også en skravlebøtte av dimensjoner, men der går det an å si fra litt. Han er nok dels klar over dette selv, men det er jo vanskelig å endre personlighet!?
Litt slakk er greit å gi har jeg etterhvert funnet ut. Klarer ikke alltid det med andre/nye besserwisser da, men det tror jeg er fordi jeg ikke tror alle har samme "motivasjonen som han.

Najade skrev:

Det er noe med måten det kommer frem på som kan være utrolig provoserende, han kan f.eks gjenta din egen argumentasjon på en slik måte at det virker som om han har ment det hele tiden. Etter mange år (15 eller så), har jeg innsett at det kan være måten han snur på. Han er ikke ydmyk og gir deg "cred", men neste gang så har han faktisk tatt til seg den nye informasjonen (riktignok som sin egen).

Det minner om farmora mi. Virkelig ikke en bedreviter, men hun kunne også snu på flisa tilsynelatende helt ut av det blå og fortsette å argumentere hardt og heftig, med mine argumenter. Lett forvirrende, men gerit nok når man blir vant til det og ser hva som skjer.

Jeg har en mann som er sånn.

Det som fungerer best er å si "klart du har rett, vennen" på en skikkelig patroniserende måte. Da ler han, eller blir sur og gidder ikke mer, avhengig av dagsformen. Uansett slipper jeg å høre på han mer, vinn-vinn.

Jeg prøver å tenke at det er noe med måten de uttrykker seg på. At de velger en uttrykksform som gjør at det høres ut som om de kan alt / vet alt, det trenger ikke bety at de egentlig synes det selv. Hvis du skjønner hva jeg mener. Da blir jeg mindre provosert og da går som regel samtale greiere. Kanskje, kommer jo litt an på hvor bedrevider de er.

Jeg er litt sånn nestenbedreviter, tror jeg. I tillegg til å være ganske mememe til tider. Men jeg vet det i det minste selv.

Dessuten glemmer jeg nesten aldri noe jeg har lest.