Diskusjonstråd; "The Road" (Veien)

Jeg kan jo starte med noen tanker.

Jeg synes boka var god. Ekstremt lettlest da, og jeg kunne vel glatt lest den på en dag, men prøvde drøye litt sånn at det ikke skulle gå så fort 😉

Jeg synes skrivemåten var uvant, særlig i starten, og jeg er usikker på om jeg likte den eller ikke egentlig. Jeg synes det var gode skildringer i boka, og gode detaljer. Men jeg må ærlig innrømme at jeg trodde jeg skulle bli grepet mer enn jeg ble. Den tok meg ikke med storm, og selv om boka var bra så ble jeg også litt skuffet.

På en måte synes jeg det kan virke som om dette er en av de bøkene som skrives for å fungere som film? Mulig jeg tar feil. Men jeg har ingen problemer med å se at dette kan være en god film, og at kanskje filmen gir mer enn selve boka - for en gangs skyld.

Det er i utgangspunktet ingenting jeg lurer på, som var uklart eller jeg ikke forsto. Men slutten var på en måte skuffende, og på en måte bra.

Jeg håper det kan bli mer diskusjon enn hva jeg er i stand til å skape. Jeg er veldig enig med Necesario.
Enkel og lettlest. Jeg likte stilen den var skrevet i, men det var spesielt og kanskje ikke like fortrolig for alle.
Jeg likte ufattelig godt stemningen mellom de to. Selv i en slik krise klarer faren å holde stemningen oppe og hodet kaldt. Jeg klarer jo ikke det samme i en enkel hverdag.
Jeg ble litt skuffet over at det var så lite skildringer av de andre menneskene, de var på en måte bare statister.

Den tingen som irriterte meg med boken var at alt var så skittent og ekkelt, men det kom ikke frem før helt på slutten av boken at de faktisk måtte sile vannet de drakk. I starten virket det som at alt var skittent, bortsett fra vannet.

Slutten var vel helt som forventet. Jeg likte boken!

Ja, skildringen av de andre savnet jeg også egentlig.
Jeg har lyst til å se filmen da. Jeg tror nesten den får frem stemningen og situasjonen bedre enn boka - kanskje.

Necesario skrev:

Ja, skildringen av de andre savnet jeg også egentlig.
Jeg har lyst til å se filmen da. Jeg tror nesten den får frem stemningen og situasjonen bedre enn boka - kanskje.

Den har jo fått ganske gode kritikker, har den ikke? Jeg er spent på å se den.

Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge. Jeg likte kanskje aller best hvor totalt strippet den var for allslags forklaringer og bakgrunn, selv navnene til hovedpersonene får vi ikke vite. (Det får desto større effekt når sønnen sier farens navn om og om igjen på slutten.) Verden som vi kjenner den, har ganske enkelt gått ad undas. Hvorfor, hva som har skjedd, er helt underordnet, både for leser og personene. Historie, navn, det er irrelevant.

Poenget for leseren er derimot utforskningen av hva som skjer da, når all sivilisasjon, polstring og sikkerhetsnett er borte, «the frailty of everything revealed». Og det som skjer, er selvsagt ikke særlig bra. Men samtidig er det jo en bok som tror på mennesket, det går an, sier den, å ta vare på en slags basal menneskelighet selv om all hjelp, all tillit til at medmenneskene vil oppføre seg ålreit, er søkk vekk.

Så valgte faren riktig? Burde han heller gitt opp, sånn som kona hans gir opp, velge bort et liv som utelukkende består av grusomme syn og opplevelser og oppfylling av de aller mest basale behovene? Var det riktig å kjempe sånn for at et barn skal leve i en verden som åpenbart er blottet for alt håp? Vel, slutten på boka synes å svare ja. Men gutten kunne jo like gjerne møtt noen av de andre og blitt middag.

Det er vanskelig å ikke lese boka litt allegorisk: Er verden allerede nå innerst inne like brutal, bare med mange lag av ferniss utenpå?

For øvrig har filmplakatene gjort sitt, jeg så for meg Viggo Mortensen absolutt hele tida mens jeg leste. Det fungerte utmerket inni hodet mitt.

Tinetoff skrev:

For øvrig har filmplakatene gjort sitt, jeg så for meg Viggo Mortensen absolutt hele tida mens jeg leste. Det fungerte utmerket inni hodet mitt.

Ja, samme her!

Jeg så også for meg Viggo

Tinetoff skrev:

For øvrig har filmplakatene gjort sitt, jeg så for meg Viggo Mortensen absolutt hele tida mens jeg leste. Det fungerte utmerket inni hodet mitt.

Samme her Så glad for at det ble han, og jeg gleder meg til å se filmen.

Jeg likte boken veldig godt, den fenget meg fra første til siste side. Han klarer å formidle det mørke og kalde på en veldig levende måte, husker at jeg hadde en "ubehagelig" følelse i kroppen mens jeg leste den.
Likte godt at det ikke var så mye forklaringer og personskildringer, relasjonen mellom far og sønn bærer denne boka på fin måte. Jeg håper at de fått til det i filmen!

Må huske å ha med et lass lommetørkler når jeg skal se den... Gråt store mengder når jeg leste slutten på boken.

Jeg synes jo historien er sterk, men av en eller annen grunn hverken rørte den meg eller grep meg sånn som jeg kanskje hadde trodd. Ikke ble jeg rørt/trist heller. Og jeg kan fint være typen som blir det av bøker. Men hva det var med denne vet jeg ikke helt, men mulig jeg har blitt helt kald!?

Sånn er det jo, en historie/bok kan være sterk uten at den nødvendigvis vekker så sterke følelser inni i en

Har opplevd å få bøker anbefalt av venner, som virkelig gjort noe med de - uten å få den samme opplevelsen selv. Eller filmer, for den saks skyld!

Men dette er jo ikke noen sentimental bok. Slett ikke. Den er knapp, barsk, skåret til beinet. For meg var dette en stor leseropplevelse, men ikke en røre-og-gripe-opplevelse, snarere en flippe-over-noe-i-hodet-og-tenke-lenge-opplevelse. Og det er nå de beste, synes jeg (selv om jeg liker å grine av fiksjon).

Jeg har lest en del av boka, og måtte legge den vekk. Jeg synes den var så uhyggelig og grusom (har kommet til litt etter det huset der de drepte folk), og jeg la meg med en så iskald ekkel følelse, at jeg fant ut at jeg vil lese den i dagslys og gjerne sånn at jeg blir ferdig med den samme dag.
Den gjorde inntrykk på meg ihvertfall, og jeg tenkte hele tiden på; "tenk om det hadde vært mine barn". Jeg er vanligvis veldig lite "lettrørt", men denne gikk inn på meg på en eller annen måte. Men jeg skal fullføre den, bare jeg slipper å legge meg i den stemningen.

Lykken: Vi er omtrent like langt, og jeg måtte legge fra meg boka fra kvelden jeg og. Satser på ny frisk i dagslys i morgen.

Foreløpig er jeg litt blandet til boka kjenner jeg, noen deler bare leser jeg, og så tar jeg meg selv i å leve meg litt for hardt inn i andre deler.

Kaktus skrev:

Lykken: Vi er omtrent like langt, og jeg måtte legge fra meg boka fra kvelden jeg og. Satser på ny frisk i dagslys i morgen.

Foreløpig er jeg litt blandet til boka kjenner jeg, noen deler bare leser jeg, og så tar jeg meg selv i å leve meg litt for hardt inn i andre deler.

Ja, når man legger seg på nedadgående stemning, er det nok best å ta den fram på en annen tid av døgnet.
Jeg lånte denne forresten av en mannlig bekjent, og han fortalte at han nesten gråt når han leste den.

Jeg synes boken var fantastisk godt skrevet. Det at replikkene knapt markeres i teksten, og at ingen av personene har navn, bidrar til den kvelende, eller kanskje heller tomme, stemningen. Mannen prøver å stoppe seg selv fra å tenke over hva som har skjedd, hva som er borte og hva som antagelig kommer til å skje med sønnen hans, for ellers hadde han gitt etter for fortvilelsen, slik moren gjorde. Men innimellom greier han ikke helt å holde tankene fra livet likevel, og de veldig knapt beskrevne tankene hans, spesielt om sønnen, men også om verden slik den var, blir enda sterkere da. Sønnen som blir mer og mer fortvilet over angsten over at de kanskje ikke er "the good guys" likevel, siden de ikke hjelper noen, siden de tar mat og ting fra folk som de ikke er sikre på at er døde, og siden faren tvinger tyven mot slutten til å kle av seg klærne og skoene. "But we did kill him." Faren som vet at han svikter sønnen ved å la ham leve videre alene, men som allerede tidlig i boken innser at han ikke vil kunne klare å drepe ham, selv om det er det han føler at han "bør" gjøre, mens han enda har muligheten til å gjøre det selv. Sønnen som, på nesten mystisk vis, har fått med seg godhet og menneskelighet og empati og en sterk følelse av moral, selv om faren ikke lenger tror på disse tingene eller greier å føle dem (eller vise dem), og selv om absolutt ingenting annet i hele verden tyder på at disse tingene fremdeles finnes. Hvordan faren, til tross for sin egen skepsis til at det går an, har greid å videreformidle verdier til sønnen sin som han ikke klarer å tro på selv. "We have to carry the fire."

Det er en forferdelig dyster bok, jeg tenkte flere ganger underveis at den handler om hva som skjer hvis du fjerner alt. Hvis du fjerner alt av kultur, natur, sivilisasjon, glede, lys, vann, varme - hva er igjen av mennesket da? For faren i boken er det bare sønnen hans som gjenstår, den eneste guden han kan eller vil tro på, det eneste som kan få ham til å ønske å leve, og også grunnen til at han greier å være så nådeløs overfor andre som han er. Kanskje vil han ikke engang føle det slik overfor sønnen, men han har ikke noe valg. Og for de fleste andre menneskene vi ser eller aner, er det ingenting menneskelig igjen.

Underveis var jeg av en eller annen grunn sikker på at det kom til å ende med gru og forferdelse. Da det ikke gjorde det likevel, ble jeg så overrasket at jeg nesten følte at jeg måtte begynne på nytt. Fordi slutten ble så overraskende "god" i forhold til gruen i resten av boken, fikk jeg en merkelig opplevelse av at den (på en riktignok veldig pessimistisk og misantropisk måte) er en grunnleggende positiv bok, og at den handler om at det nettopp ikke er bortkastet å "carry the fire". Jeg tenkte i etterkant at jeg nesten opplever den som det motsatte av Lord of the Flies; den handler om at mørket og barbariet så raskt kan ta overhånd og vinne over det siviliserte, mens The Road handler om at det grunnleggende anstendige menneskelige faktisk kan overleve, selv i en verden der selve sivilisasjonen har gått dukken og det egentlig ikke skulle være grobunn for noe som helst.

Det er feil å kalle den grunnleggende positiv, for all del! Men på grunn av slutten følte jeg at den tross hele resten av fortellingen avsluttet på en oppadgående note. At ikke alt er håpløst, og at ikke alle gir opp, selv når ingen lenger har noe grunnlag for håp.

Men de som gutten gikk til etter faren døde, hadde de fulgt med de to hele tiden?

Ja, ikke sant, Skilpadda? Slutten gjør dette til en – om ikke akkurat gladbok – men i hvert fall en bok som insisterer på å tro på at det kan finnes menneskelig anstendighet selv i en situasjon der det ikke finnes noen som helst hjelp og støtte. Jeg tenkte lenge over slutten, for var det ikke bare bingo at gutten ikke møtte på noen som var ute etter middag? Og jeg har vel landet på at svaret er nei, disse folkene plukket opp gutten fordi de hadde observert gutten og faren en stund (sikkert ikke hele tida, Necesario, men kanskje i de siste ukene fram mot dødsleiet, da de ikke fikk beveget seg særlig og befant seg i nærheten av tilholdsstedet til denne familien over lengre tid). Og de så denne anstendigheten, som de ikke hadde sett på lenge, og det gjorde at de tok gutten til seg. Så det var tross alt verdt noe, det var en spire til en slags framtid. Plutselig er han i en gruppe på fem, med to andre barn. Framtida hans har forbedret seg dramatisk.

Noe av det som fikk meg til å grøsse dypest ved denne boka, var forresten den utstuderte utslettingen av så godt som alt som kan regnes som vakkert. Ikke en solstrime. Ikke en levende plante. Ingenting.

Skal dere se filmen da?