Diskusjonstråd; "The Road" (Veien)

Jeg har ikke lest boka ennå, så jeg stikker bare innom for å sjekke hvor lenge dere har tenkt å diskutere den? Er diskusjonen død og begravet hvis jeg leser boka i påsken og vil diskutere etterpå?

Jeg har sett filmen, da, men det blir kanskje litt teit å diskutere ut fra den.

Tinetoff skrev:

Noe av det som fikk meg til å grøsse dypest ved denne boka, var forresten den utstuderte utslettingen av så godt som alt som kan regnes som vakkert. Ikke en solstrime. Ikke en levende plante. Ingenting.

Jeg slet virkelig med å skyve det ulogiske ved dette til side. Hva er det som dreper absolutt alt liv, unntatt mennesker?

Det er jo ikke det vesentlige ved boken. Dette er ingen dommedagsprofeti.

Ser egentlig ikke ut til at det blir en voldsom diskusjon?
Men vi er jo her over påske og vi! 😀

Tinetoff skrev:

Noe av det som fikk meg til å grøsse dypest ved denne boka, var forresten den utstuderte utslettingen av så godt som alt som kan regnes som vakkert. Ikke en solstrime. Ikke en levende plante. Ingenting.

Ja. Og dermed virket de få gode overraskelsene ekstra sterkt, syntes jeg. Tenk, en sisterne med rent vann! Etter å utelukkende ha drukket sølevann i - tja - seks-syv år, må det i alle fall være? Beskrivelsen av hvordan vannet faktisk lukter rent og søtt, at han kjenner lukten av rent vann. Og morklene de plukker i buskaset, og eplene de finner, og fossen de bader i. Og selvsagt det fantastiske tilfluktsrommet med all maten og alt utstyret.

allium skrev:

Jeg slet virkelig med å skyve det ulogiske ved dette til side. Hva er det som dreper absolutt alt liv, unntatt mennesker?

Jeg tenkte meg at det var det som vel kalles for "atomvinter" - der selve atombombene ødelegger mye, men ikke alt, men der de enorme askemengdene i atmosfæren etter alle brannene i etterkant av atombombene stenger for solen og kveler det som er av liv. Mennesker er ressurssterke og tilpasningsdyktige, de er både i stand til å finne og bruke hermetikk og andre "innestengte" matvarer, og til å reise målrettet til områder der matlagre kan tenkes å finne. Så kanskje er det ikke helt usannsynlig at noen veldig få mennesker kan greie å overleve en periode etter at planteliv og dermed også dyreliv i praksis er utslettet. I alle fall ikke så usannsynlig at jeg syntes det var forstyrrende for leseopplevelsen.

Ferdig. :fordøyer:

Underveis tenkte jeg en del på at denne boka måtte ha en god slutt, hvis ikke kom jeg il å ligge søvnløs i uendelige tider. Og så ble det en bra slutt, ikke sånn happy-snappy alt ordner seg slutt, men en god slutt.

Jeg tror jeg skal se filmen ja.

Og så fikk jeg sånn ekkel krematoriefølelse av all asken, at de lever og puster i døde mennesker.

Kaktus skrev:

Og så fikk jeg sånn ekkel krematoriefølelse av all asken, at de lever og puster i døde mennesker.

Huff, ja. Det tenkte jeg ikke på mens jeg leste, men det er en god assosiasjon.

Lykken skrev:

Jeg har lest en del av boka, og måtte legge den vekk. Jeg synes den var så uhyggelig og grusom (har kommet til litt etter det huset der de drepte folk), og jeg la meg med en så iskald ekkel følelse, at jeg fant ut at jeg vil lese den i dagslys og gjerne sånn at jeg blir ferdig med den samme dag.
Den gjorde inntrykk på meg ihvertfall, og jeg tenkte hele tiden på; "tenk om det hadde vært mine barn". Jeg er vanligvis veldig lite "lettrørt", men denne gikk inn på meg på en eller annen måte. Men jeg skal fullføre den, bare jeg slipper å legge meg i den stemningen.

Jeg syns faktisk det var en vakker bok på mange måter. Rart hvor ulikt man ser det man leser.

Fusilli skrev:

Jeg syns faktisk det var en vakker bok på mange måter. Rart hvor ulikt man ser det man leser.

Det kan hende jeg synes det når jeg er ferdig. 😉 Men de to kveldene jeg leste fikk jeg en veldig nedstemt følelse som ikke var god. Jeg følte en dyster tone hele veien og en håpløshet som lå der. Jeg skal snart begynne på igjen, bare på dagtid.

Cormac McCarthy er litt av en solstråle. Prøv Blood Meridian, den er om mulig enda vondere (og det er jaggu meg noen som visstnok planlegger å filmatisere den også, uten at jeg helt ser for meg hvordan det skal gå an).

Jeg leser diskusjonstråden uten å ha lest boka, og får bekreftet at dette ikke er boka for meg akkurat nå. Jeg blir med i neste lesesirkelrunde!

Tinetoff skrev:

(Det får desto større effekt når sønnen sier farens navn om og om igjen på slutten.)

Gjør han? Det har jeg virkelig ikke fått med meg. Når da, og hva het faren?

Skilpadda skrev:

Jeg tenkte meg at det var det som vel kalles for "atomvinter" - der selve atombombene ødelegger mye, men ikke alt, men der de enorme askemengdene i atmosfæren etter alle brannene i etterkant av atombombene stenger for solen og kveler det som er av liv.

allium skrev:

Jeg slet virkelig med å skyve det ulogiske ved dette til side. Hva er det som dreper absolutt alt liv, unntatt mennesker?

I motsetning til Skilpadda så jeg for meg en meteor/asteroide som traff jorden. I boken står det "A long shear of light and then a series of low concussions". Noe slikt ville kunne antent skogene over nesten hele jorden, og asken ville skygget for solen i årevis. Jeg tenkte virkelig ikke på atombomber i det hele tatt jeg. Ikke at det er noe viktig for historien om det er det ene eller det andre, annet enn at atombomber muligens gjør det hele enda litt dystrere og håpløst. At vi har gjort dette mot oss selv.

Jeg likte boken veldig godt, måten den var skrevet passet veldig godt til historien. Jeg syns den var både trist og vakker. Sønnen min er på samme alder som gutten i boken (innbiller jeg meg) og jeg får helt vondt i sjelen når jeg ser for meg ham i samme situasjon. Heldigvis et glimt av håp på slutten av boken.

Muskat skrev:

Gjør han? Det har jeg virkelig ikke fått med meg. Når da, og hva het faren?

Vi får ikke vite hva faren heter. Det er dagen etter at han døde:

When he came back he knelt beside his father and held his cold hand and said his name over and over again.

Jeg likte veldig godt effekten av dette, siden personnavn er av de tingene som har blitt så godt som meningsløse: For det meste er folk navn- og ansiktsløse fiender, og de få sosiale enhetene er så små at navn er unødvendige. Så å bruke noens navn blir nærmest en slags besvergelse, navn har ingen praktisk bruksverdi lenger. Og effekten blir bare sterkere av at vi ikke får vite navnet.

Jeg så filmen over en måned før jeg leste boka, og siden filmen ligger nært opptil boka, er det umulig for meg å skille mellom de to. Jeg likte filmen og boka, og er enig med Skilpadda og Tinetoff i at dette er noe av det beste jeg har lest på lenge. Men også det vondeste. Det meste er allerede sagt, men jeg lurer på ett avsnitt i boka, som jeg ikke helt skjønner. Det er når det plutselig kommer et avsnitt i førsteperson, side 91 i min bok.

The dog that he remembers followed us for two days. I tried to coax it to come but it would not. I made a noose of wire to catch it. There were three cartridges in the pistol. None to spare. She walked away down the road. The boy looked after her and then he looked at me and then he looked at the dog and he began to cry and to beg for the dog's life and I promised I would not hurt the dog. A trellis of a dog with the hide stretched over it. The next day it was gone. That is the dog he remembers. He doesn't remember any little boys.

Jeg ser at det finnes diskusjoner rundt dette på nett, men jeg har ikke lest dem. Hvordan tolket dere dette avsnittet? Jeg må innrømme at jeg falt litt av lasset.

Divine skrev:

Hvordan tolket dere dette avsnittet? Jeg må innrømme at jeg falt litt av lasset.

Hm. Er det ikke et "flashback" til før moren døde? Så gutten har altså sett en hund før, men han har ikke sett noen barn (ennå). Pussig at det er skrevet i førsteperson, det la jeg faktisk ikke merke til da jeg leste boken tror jeg.