Hva syns dere om å invitere noen i et bryllup de mest sannsynlig ikke kan komme i?

Det må jo være greit så lenge man da ikke blir sur om de ikke kommer.

Hvis den man vil ha som forlover ikke kan komme i bryllupet, uansett hva som nå er grunnen til det, så må man jo bare planlegge ut fra det. Noen vil da velge en annen forlover, noen vil flytte bryllupet (eller bryllupsdatoen), mens andre vil ha den "opprinnelige" forloveren og bare be noen andre være hovedvitne under vielsen. Jeg synes ingen av delene er frekt.

Jeg ville så utrolig gjerne reist i bryllup i Italia eller New York eller noe sånn. Polen - ikke like gjerne.

Så trist det blir å være oss om vi ikke lenger blir invitert til ting folk tror vi ikke kan delta på. Med 4 unger og fjøs er det ikke lett å komme fra, men det er veldig koselig å bli invitert. Og avogtil kan man plutselig

Helt greit.

Man kan jo, helt hypotetisk, bli litt i stuss over å bli bedt i bryllup i utlandet, i tillegg til århundrets dyreste utrrikningslag (over 15000 tilsammen for begge) og i tillegg få servert en saftig gaveønskeliste, men da er det jo bare og takke nei med et smil.

Tallulah skrev:

Brudeparet har ikke råd til å betale reisen for noen, forventes det at man gjør det til en eventuell forlover? Hva om den personen man ønsker aller mest som forlover ikke kan reise? Er det da frekt å fortsatt ville ha bryllupet der?

Det kommer litt an på hvor bryllupet er, synes jeg. Jeg hadde strukket meg langt for å bli med hvis jeg skulle være forlover og betale reisen selv, ( jeg ville også strukket meg langt for å kunne betale for forloveren hvis jeg skulle gifte meg i utlandet) men hvis bryllupet f.eks skulle være på Mauritius, tror jeg nok jeg måtte meldt avbud siden det da ville blitt "forlover på Mauritius" eller "sommerferie på resten av familien" det sto mellom. Jeg vet ikke om jeg ville brukt ordet "frekt" men jeg ser at det kanskje kan oppstå noen kinkige situasjoner hvis reisen til bryllupsdestinasjone er veldig dyr.

Floksa skrev:

Med 4 unger og fjøs er det ikke lett å komme fra, men det er veldig koselig å bli invitert. Og avogtil kan man plutselig

Ja nemlig, det er noe med det å bli regnet med og "inkludert" selv om man kanskje ikke kan komme likevel.

Tallulah skrev:

Brudeparet har ikke råd til å betale reisen for noen, forventes det at man gjør det til en eventuell forlover? Hva om den personen man ønsker aller mest som forlover ikke kan reise? Er det da frekt å fortsatt ville ha bryllupet der?

Jeg tror nok jeg hadde blitt litt overrasket om jeg ble bedt om å være forlover i et bryllup i karibien, feks, og det var forventet at jeg skulle betale selv. Alle jeg kjenner vet godt at det ville knust budsjettet vårt i uhorvelig lang tid å ta seg råd til noe sånt, og jeg ville syns det var rart om de spurte

LilleBulla skrev:

Jeg tror nok jeg hadde blitt litt overrasket om jeg ble bedt om å være forlover i et bryllup i karibien, feks, og det var forventet at jeg skulle betale selv. Alle jeg kjenner vet godt at det ville knust budsjettet vårt i uhorvelig lang tid å ta seg råd til noe sånt, og jeg ville syns det var rart om de spurte

Jeg har vært forlover for en som giftet seg i utlandet uten å være med. Men må ikke være tilstede under vielsen for å være forlover 🙂

Floksa skrev:

Jeg har vært forlover for en som giftet seg i utlandet uten å være med. Men må ikke være tilstede under vielsen for å være forlover 🙂

Det ville jeg syntes var trist, tror jeg.

Helt hypotetisk, så høres det veldig kjekt ut å gifte seg i utlandet også.

Jeg synes det er helt greit å invitere noen i et bryllup de mest sannsynlig ikke kan komme i. Jeg synes spørsmålet egentlig heller burde være: "Hva synes dere om å la være å invitere noen i et bryllup man antar at de mest sannsynlig ikke kan komme i?"

Jeg synes man bør la valget og avgjørelsen være opp til dem det gjelder, og la dem vite at de er ønsket gjennom en invitasjon. Lar man være å invitere, så kan det jo lett tolkes som at man ikke er ønsket.

Vi ble invitert til et bryllup i Karibien og syntes det var veldig stas å vite at vi var bedt. Det var aldri aktuelt for oss å prioritere dette økonomisk, men det var hyggelig å få invitasjonen. For brudeparet var det for å markere at de i en perfekt verden hadde hatt alle vennene rundt seg på dagen sin.

Floksa skrev:

Jeg har vært forlover for en som giftet seg i utlandet uten å være med. Men må ikke være tilstede under vielsen for å være forlover 🙂

Det høres da utrolig stusselig ut?

Jeg synes det høres helt greit ut, DM har også et poeng her i det første avsnittet synes jeg. Nå skal det sies at jeg tenker sånn ifht. kaffeinvitasjoner til folk på andre kanten av landet også.

Jeg hadde tolket det som hyggelig å bli tenkt på og inkludert, og ville overhodet ikke blitt fornærmet. Men jeg tror også jeg ville gjort mitt ytterste for å bli med, men det er kanskje lett å si fordi vi har rimelig romslig økonomi.

Søsteren min giftet seg i utlandet, og vi som var gjester betalte reise og opphold selv, og det var veldig, veldig, veldig verdt pengene. Totalt tror jeg vi var rundt 40 gjester, og vi hadde noen uforglemmelige dager, med fest og moro fire kvelder på rad.

LilleBulla skrev:

Det ville jeg syntes var trist, tror jeg.

Blondie skrev:

Det høres da utrolig stusselig ut?

Hvorfor det?
Å være forlover handler da om mye mer enn å overvære selve vielsen?

Jeg synes det var veldig koselig jeg og hadde blitt veldig lei meg om noen annen ble valgt og jeg ble disset på grunn av økonomi (nå var ingen andre enn brudeparet med på akkurat denne vielsen, men jeg kunne uansett ikke ha reist)

Blondie skrev:

For brudeparet var det for å markere at de i en perfekt verden hadde hatt alle vennene rundt seg på dagen sin.

Ja! Det var en fin forklaring. Sånn tenker jeg også.

Tallulah skrev:

Brudeparet har ikke råd til å betale reisen for noen, forventes det at man gjør det til en eventuell forlover? Hva om den personen man ønsker aller mest som forlover ikke kan reise? Er det da frekt å fortsatt ville ha bryllupet der?

Vi betalte reise for forlovere fordi vi hadde råd til det. Mannens forlover hadde sagtens hatt råd til å gjøre det selv uten å løfte et øyenbryn, men vi differensierte ikke. Jeg hadde to jevngode kandidater som forlover, og valgte den som mest sannsynlig kunne være med. Både i forhold til økonomi, reiselyst, familieforhold og partner (det er jo slett ikke alle venninners kjærester man føler for å tilbringe mye tid med).

Man trenger ikke å ha med forlover, men i så fall må man finne noen som kan vitne. Sjømannskirken kunne stille med dette hvis vi hadde trengt, men vi hadde altså forloverne med oss.

Så det går an å ha et vitne der, og en forlover hjemme? Det åpner for fine muligheter. Hypotetisk. Men hva blir hjemmeforloverens oppgave da? Utdrikningslag?