Savner du å gå gravid?

Divine skrev:

Jeg skal ikke ha flere barn. Det er greit å ikke skulle ha flere barn, men det er trist å vite at jeg ikke skal være gravid, føde og ha litenbaby. Så, ja, jeg savner vel det å være gravid.

Signerer Divine, foruten at det er mannen som ikke skal ha flere barn her i huset. Ja, jeg savner absolutt å gå gravid. Jeg storkoste meg. Det var stort, noe sensasjonelt for meg og jeg var ekstra vakker.

Jeg savner fødselen også, det gjorde jeg direkte etterpå også. Visst gjorde det vondt, men det gikk så mye bedre enn forventet. Jeg var en liten fødemaskin.

Jeg hverken savner eller savner det ei. Det gjorde meg ingenting å være gravid og det ville ikke plage meg nevneverdig å bli gravid på nytt.

Jeg likte å være gravid, men jeg savner det ikke.

Det er godt å høre at andre også misliker å være gravid. Jeg var deprimert stort sett hele tiden, og hadde, som Miss N beskrev i en annen tråd, en oppvåkning etter fødselen. "Hei, jeg er jo meg. Livet er bra igjen."

Vi skal ikke ha flere barn, og jeg er glad jeg har fått oppleve en graviditet, sånn for empirien sin del, men jeg lengter ikke etter den tilstanden igjen.

En adopsjonsprosess og noen hentereiser til, kunne jeg derimot godt ha tålt.:D

Nei, jeg savner ikke det å være gravid.
Mine svangerskap har det hele tiden vært "noe" med, allikevel var det helt okei å være gravid :rar:

Jeg savner virkelig ikke å være gravid, til tross for at jeg til sammen med to barn bare har vært gravid såvidt under 15 måneder.

Jeg savner faktisk så lite å være gravid at det er en medvirkende årsak til at vi ikke skal ha flere barn.

OK, kanskje jeg savner følelsen av noen av sparkene, men det er så langt det strekker seg...

Jeg skulle gjerne hatt flere barn, men jeg orker ikke nok et svangerskap.



... tror jeg.

Jeg savner det.

Jeg kjenner meg forresten igjen i det esme skriver om det psykososiale også, kjenner jeg. Siden det viser så tidlig på meg, og jeg åpenbart oppfattes som abnormt stor , blir det så mye fokus på det! Jeg blir nok litt smågærn av å snakke om mage - og nesten bare det - i 7 mnd. På jobben, blant venner og familie. Forrige gang var alt fryktelig spennende, selvsagt, men denne gangen har jeg egentlig tenkt mye mindre på det selv. Kanskje jeg rett og slett er litt skuffet over at ingen vil prate MED meg, bare om den søte/store/vanvittige/absurde magen min?

Nei jeg savner det ikke og tenker når jeg ser en stor mage ,jeg er glad det ikke er meg.
Men det er for det jeg er ferdig med å få flere og det som hører med .
Jeg la på meg over 20 kilo så ut som en flodhest og hadde masse vann i kroppen og mye kynnere og urinveisinnfeksjon. Hvis jeg skulle vere så heldig å få barnebarn en gang i fremtiden så kan jeg vere med på å se en voksende mage og vendte i spenning på babyen som blir mitt barnebarn. Kose meg med de små .Men nei jeg savner ikke å gå gravid selv.

Nei jeg savner ikke å være gravid. Å være gravid er ikke noe for meg. så jeg priser meg lykkelig for de 2 vi har fått.
Skal aldri mere være gravid.
Var så glad da hun var ute å jeg slapp alle homonene, bekkenvondt, blærepress . Og jeg klarte å gå uten noe om og men. Og slapp blodtrykks hodepinen:)

Nenne skrev:

Jeg savner å ha et lite menneske inni meg, å kjenne spark og bevegelser. Det skulle jeg gjerne oppleve igjen.

Det savner jeg å! Men skal ikke ha flere barn, er heldige som fikk nr 2, så da må vi være fornøyd. Men jeg trivdes veldig med å gå gravid, diger som en elefant og med nok vann i kroppen til en middels stor landsby, men gud så triveligt!!

Om jeg savner å gå gravid? NEI! Graviditeter er vonde, lange og kjedelige!

Ja faktisk. Ihvertfall fra 4-6 md. Og jeg hater å innrømme det....

Nei. Blir nesten kvalm av å tenke på å få en til.

Jeg savner ikke å være gravid, og savner heller ikke de 6 første månedene av det nye livet.

Ja, deler av tiden. Ikke de 12 førrste ukene og ikke slutten!
Men savner litt det å kunne strutte med mangen uten å tenke på å holde den inne hele tiden. Dessuten likte jeg å bli tatt hensyn til

Men jeg har hatt svangerskapsforgiftning to ganger og har en prematur unge og det savner jeg ikke! (savner heller ikke de tre-fire første månedene av spebarnstiden :kolikk: ).

Nei, jeg savner definitivt ikke å være gravid. Det var et ni måneder langt kvalme- og smertehelvete, hvor jeg i perioder ikke klarte å ta vare på meg selv. Savner det å ha en liten babyknøtt da.

Jeg savner ikke å gå gravid, det er helt forferdelig. Mest på grunn av at jeg fylles med vann.

Svangerskap er et middel for å nå et mål. Det er helt overkommelig å skulle gå gravid igjen, og fødsel skal jeg nok også takle en gang til (på tross av helvetesfødselen jeg hadde forrige gang), men det er ikke noe jeg savner å gjøre. Nå begynner jeg derimot å savne en helt fersk baby. Og siden det forrige gang innebar amming døgnet rundt, med påfølgende sårhet og veldig lite søvn så er nok jeg også en smule gal.