Har du noen gang sendt en bekymringsmelding?

Ja, det har jeg.

Aldri gjort. Burde gjort én gang, for mange år siden, men lot det være fordi jeg fikk beskjed om at barnevernet allerede var koblet på. I ettertid har jeg skjønt at jeg burde tatt en telefon likevel, i tilfelle.

Ja, privat to ganger. Ene var en nabogutt på 4 år som sa han likte best når bare storesøsteren var hjemme for hun slo ikke like hardt som mamma og pappa. Dette bekrefter egentlig en sterk misstanke om at noe ikke var som det skulle. De flyttet like etterpå.

Den andre var en som var besøkshjem for to gutter som ble tatt av politiet i utlandet etter å ha fotografert små gutter på stranda og hadde innrømmet i avhør at det var en grunn til at han tok bilder av små gutter. Tydelig at instansene ikke snakket sammen der.

Har heldigvis ikke vært noen tvilstilfeller det jeg har vurdert å melde men ikke har gjort det.

Ja, i jobbsammenheng.

Nei, har luftet bekymring til helsesøster en gang om en mor, men ble så bryskt avfeid fordi "broren hennes har en "høy og viktig stilling", så det er nå rart om hun skal være sånn som du sier".

Noen år senere var alle barna fjernet.

Nei.

Jeg har en veldig nær person som jobber i barnevernet og jeg har drøftet/fått realitetsorientering igjennom vedkommende. Terskelen min for å melde er dessverre, som flere andre her, svært høy. Men jeg snakker mye og ofte med nevnte person og lufter litt tilfeldige situasjoner med vedkommende. Dersom jeg noen gang får beskjed fra vedkommende at "dette bør barnevernet ta en vurdering av" vil jeg nok ringe med en bekyrmingsmelding.

Nei, det har jeg ikke hatt grunn til.

Nei, det har jeg aldri gjort, verken som privatperson eller som lærer. Jeg burde ha gjort det en gang, men det var allerede meldt inn av både skolen og av noen andre foreldre i lokalmiljøet. I ettertid ser jeg at det kan være en fordel at flere melder fra, ettersom alle kan sitte på forskjellig informasjon og forskjellige perspektiver.

Jeg har en gang for mange år siden kontaktet sosiallærer på en skole for å tipse om at skolen burde holde et øye med et barn som skulle begynne der den høsten, som en slags mellomløsning.

Ja, det har jeg.

På jobb: ja. Det er noen år siden jeg var i skolen, men da jeg jobbet der, skjedde det med ujevne mellomrom. Dog har jeg dårlig samvittighet for å ikke ha stått sterkere på at vi skulle melde i ganske mange saker fordi jeg i flere år jobbet for en rektor som var feig, trenerte meldinger og aldri fikk gjort det han skulle på den fronten.
Privat: nei, bare indirekte. Mora mi var sjef for fylkesbarnevernet inntil nylig, så de gangene jeg har vært bekymra og vurdert det, har jeg tatt den feige vegen privat om henne og bedt henne om å sjekke opp og ev ta det videre.
Jeg burde ha gjort mer i to saker i mannens familie. Der ringte mannen inn bekymring noen ganger, men ingenting skjedde. Der burde vi gjort mer.
Vi hadde en sak i gata her i år. Da ble jeg og to naboer enige om at en skulle ta den formelle meldeoppgaven, og det var ikke meg. Men det ble gjort.

Jeg har aldri meldt inn og har aldri vurdert det konkret heller. Jeg hadde nok gjort det hvis jeg fikk mistanke om noe. Jeg tenker at statistikken tilsier at barn rundt oss trenger hjelp på en eller annen måte.

Jeg har meldt, og har lav terskel. Hvorfor ikke? Jeg overlater stort sett det meste til proffene i andre aspekter av livet mitt, dette er bare nok et tilfelle av at andre vet mer og kan få vite mer enn meg.

Jeg er glad jeg meldte, og ville ikke nølt igjen, men det skulle vært basert på mer enn "hun har hørt fra tanta til fetteren til søsteren hans ..."

Jeg har en sak nå hvor jeg sikkert burde ha meldt, men hvor det dessverre er umulig fordi det bare vil lage helvete og fordi hun som har betrodd seg til meg om hva venninnen forteller aldri ville ha tilgitt meg. Ikke kan jeg gjøre det anonymt heller fordi det ville vært åpenbart hvor det kommer fra, basert på hva meldingen nødvensigvis måtte inneholde av informasjon.

Flere ganger i jobbsammenheng, aldri som privatperson.

Jeg angrer veldig på at jeg valgte å ikke melde fra en gang for flere år siden. Grunnen til at jeg ikke tok den telefonen var at jeg hadde lite konkret, mer en magefølelse om at noe var galt. I tillegg var relasjonene tette, så en bekymringsmelding ville ha ødelagt forholdet og jeg hadde mistet kontakten med barnet.
I senere tid har jeg fått vite hva magefølsen prøvde å fortelle meg, og det er ille. 🙁

007 skrev:

Flere ganger i jobbsammenheng, aldri som privatperson.

Jeg angrer veldig på at jeg valgt å ikke melde fra en gang for flere år siden. Grunnen til at jeg ikke tok den telefonen var at jeg hadde lite konkret, mer en magefølelse om at noe var galt. I tillegg var relasjonene tette, så en bekymringsmelding ville fa ødelagt forholdet og jeg hadde mistet kontakten med barnet.
I senere tid har jeg fått vite hva magefølsen prøvde å fortelle meg, og det er ille. 🙁

Den der kjenner jeg også veldig på akkurat nå. Jeg vet ikke om det jeg har fått vite er sant, men om det er det er det ille. Om det er fantasi er det uansett snakk om et barn med store problemer.

Teofelia skrev:

Burde gjort én gang, for mange år siden, men lot det være fordi jeg fikk beskjed om at barnevernet allerede var koblet på. I ettertid har jeg skjønt at jeg burde tatt en telefon likevel, i tilfelle.

Apropos det der: Jeg opplever ganske ofte at folk tenker at "barnevernet er jo inne" og lar være å melde. Meld likevel.

Om barnevernet er i kontakt med en familie, betyr det overhodet ikke at man får vite alt mulig. Det kan eksempelvis være at en familie har besøkshjem til barna fordi de er "krevende," når problematikken egentlig er seksuelle overgrep.

Flere ganger. Både i jobbsammenheng (pedagog) og som privatperson.

Har meldt to ganger privat. Kommer til å gjøre det igjen om jeg blir bekymret for et barn.

Aldri gjort, men jeg burde ha gjort for noen år siden. Jeg hadde kun en magefølelse basert på et par ting jeg så. Barnet det gjaldt flyttet til fosterhjem under et halvt år etter.

Meldt en gang, anonymt. Barnevernet lurte på hvorfor jeg ikke kunne snakke med forelderen selv - noe jeg selv synes var helt uaktuelt, av flere grunner. Så jeg ble litt skuffet mht hvordan jeg ble møtt. Har etterpå fått høre at en nabo av de det gjelder også har meldt, basert på samme forhold som vi meldte for. Så jeg håper noe blir gjort...?

Har et forhold jeg angrer på atr jeg ikke meldte, selv om vi visste av barnevernet var alt inne i bildet. Men 6-åringer som frivillig får velge om de skal gå på skolen eller ikke, i kombo med barn som er alene ute fra kl 9 til 18 i helgene hadde vel gjort at jeg i dag hadde meldt.