Har du noen gang sendt en bekymringsmelding?

Tussa skrev:

Ein anna ting, dette er ein tråd som kanskje skulle lagt i forum og ikkje åpen for alle?

Jeg la den med vilje på åpent forum fordi det var generelle spørsmål. Men folk kan godt ha i tankene at den ligger åpen.

Gjennom jobb og privatperson.

En liten avsporing her, men jeg lurer på en ting. Hva veier tyngst av forholdet du skal ha til den du eventuelt melder, eller barnets eller barnas beste?

Den gangen jeg meldte var det en i vennekretsen det gjaldt, og h*n ble rasende. Hang seg helt opp i hvem som hadde meldt, og nærmest forhørte folk. Dette var jeg på forhånd forberedt på, og meldte uansett. Jeg er jo et voksent menneske, mine forhold kan jeg selv regulere, men et barn er jo så prisgitt sine omsorgsgivere.

Barna kommer først!

I teorien kommer barna først. I praksis tror jeg mange kvier seg for å melde bekymring når det gjelder foreldre de har ett eller annet forhold til.

Ja, Teofelia, det er dét jeg tror óg. Og selv om det i og for seg er forståelig, lurer jeg litt på om man da virkelig har turt å tenke skikkelig på dette.

Teofelia skrev:

I teorien kommer barna først. I praksis tror jeg mange kvier seg for å melde bekymring når det gjelder foreldre de har ett eller annet forhold til.

Når man kjenner noen ser man gjerne flere sider ev en sak og kanskje noe av grunnen til at foreldre gjør som de gjør og situasjonen har blitt slik. Man har ansett plikt til å melde, men det er klart det er kan være mye vanskeligere hvis man kjenner eller kjenner til foreldrene og deres situasjon.

Barn er viktigst, definitivt. Jeg kunne stått i en h ikke som helst storm om jeg trodde at det å melde var det beste for barnet.

Jeg kjenner dog de som har sagt de ikke vil melde, selv anonymt, fordi de har opplevd at belastningen blir så stor (basert på å ha fått et helvete og skylden når andre har meldt anonynt).

I noen saker kan det være andre hensyn, feks andre barn, som gjør at det å melde ikke er noe man kan gjøre.

Dere som har gjort det i jobb - har det vært advarsler eller samtaler med foreldrene først? Eller har dere bare meldt?

Cumulus skrev:

Dere som har gjort det i jobb - har det vært advarsler eller samtaler med foreldrene først? Eller har dere bare meldt?

Det kommer ann på hva det gjelder. Ved mistanke om vold/seksuelt miskbruk melder vi uten å kontakte familien. Når vi bare stusser på hjemmeforholdene snakker vi med foresatte først.

Cumulus skrev:

Dere som har gjort det i jobb - har det vært advarsler eller samtaler med foreldrene først? Eller har dere bare meldt?

Hva tenker du da? "Hei, jeg er bekymret for Ola, og jeg er redd du ikke tar godt nok vare på ham. Jeg tenkte å sende en bekymringsmelding, men vil gi deg en sjanse til å skjerpe deg, først." ?

Kirsebær skrev:

Hva tenker du da? "Hei, jeg er bekymret for Ola, og jeg er redd du ikke tar godt nok vare på ham. Jeg tenkte å sende en bekymringsmelding, men vil gi deg en sjanse til å skjerpe deg, først." ?

Hvis det er en lærer som melder tenkte jeg kanskje man har hatt diverse foreldresamtaler der man forteller om ulike bekymringer ang barnet, ikke angående foreldrene. Jeg trodde kanskje manglende omsorg gjorde utslag på barnet, som f eks adferdsproblemer. I så fall synes jeg det ville være rart å melde bekymring til bv uten å ha hatt samtaler med foreldrene. Men jeg er ingen fagperson, så jeg vet ikke hvilke rutiner de ulike skolene har. Nettopp derfor jeg spør...

Kirsebær skrev:

Hva tenker du da? "Hei, jeg er bekymret for Ola, og jeg er redd du ikke tar godt nok vare på ham. Jeg tenkte å sende en bekymringsmelding, men vil gi deg en sjanse til å skjerpe deg, først." ?

Jeg har hatt noen sånne samtaler, ja. Eventuelt bare at vi er så bekymret at vi kommer til å melde bekymring. Hvis vi sier skjerp dere er det ikke alvorlige mangler vi er bekymret for, men tenker at foreldrene trenger veiledning, enten av oss eller av bv om de ikke hører på oss.

Cumulus skrev:

Hvis det er en lærer som melder tenkte jeg kanskje man har hatt diverse foreldresamtaler der man forteller om ulike bekymringer ang barnet, ikke angående foreldrene. Jeg trodde kanskje manglende omsorg gjorde utslag på barnet, som f eks adferdsproblemer. I så fall synes jeg det ville være rart å melde bekymring til bv uten å ha hatt samtaler med foreldrene. Men jeg er ingen fagperson, så jeg vet ikke hvilke rutiner de ulike skolene har. Nettopp derfor jeg spør...

Hos oss er det sånn at det er rektor som står som melder. Bekymringen skal alltid gå tjenestevei. Vi har lav terskel for å melde.

Om det gjelder mistanke om overgrep/misbruk, vold så skal det ikke taes opp med de det gjelder først pga fare for å ødelegge sak, bevis osv. Man melder da bv direkte og evt politiet samtidig. De som da det rettes mistanke til vil bli hentet av bv/politiet der de er.

Ved andre bekymringer så er det ofte samtale/samtaler i forkant. Man kan jo ta fortelle om bekymringen, og anbefale de det gjelder å ta kontakt med helsestasjon eller andre hjelpeinstanser. Det er styrer som står som melder i bhg.

Cumulus skrev:

Dere som har gjort det i jobb - har det vært advarsler eller samtaler med foreldrene først? Eller har dere bare meldt?

Som noen har skrevet tidligere så er det ikke alltid man skal si ifra. Sist jeg gjorde det så fortalte jeg bruker at jeg kom til å gjøre sånn at de vet det.

Jobben min melder uten å si ifra. Vi har et løselig kunde/pasientforhold til en rekke mennesker. Møter man ruset hos oss med barn (ikke rusinstitusjon) - så kommer vi til å melde fra.

Har vært i 2 situasjoner hvor jeg har vært bekymret. Ikke meldt noen av gangene. Den ene gangen var jeg rett og slett for ung selv (15 år), den andre gangen var jeg klar over at det var tiltak på barnet og ga derfor ingen melding.

Kirsebær skrev:

Hva tenker du da? "Hei, jeg er bekymret for Ola, og jeg er redd du ikke tar godt nok vare på ham. Jeg tenkte å sende en bekymringsmelding, men vil gi deg en sjanse til å skjerpe deg, først." ?

Jeg vet ikke, men jeg vil tro at hvis det er "ytre signaler" som man ikke vet hva skyldes vil det være rimelig å høre med foreldrene først?

Jeg ble feks kontaktet av læreren da datteren min ikke gjorde lekser en periode. Da hadde læreren først sett an litt, så snakket med datteren min og deretter kontaktet meg. Det at leksene ikke er gjort er jo typisk veldig konkret, men samtidig veldig uspesifikt hvorfor. Det kan godt skyldes at foreldrene er dritings feks.

Jeg har aldri sendt noen bekymringsmelding, men burde gjort det en gang for lenge siden. I dag ville jeg nok gjort det, den gang satt jeg lit til at tung deltakelse fra andre personer rundt barnet skulle være godt nok.

Jeg har gjort det flere ganger,men da som fagperson, ikke privat.

Jeg ringer alltid barnevernet og drøfter med dem før jeg sender en melding, med unntak av helt soleklare ting.
Ved akutte alvorlige saker ringer jeg alltid, da kan det være at barnet ikke skal hjem. Da skal også politiet ha beskjed hvis det er snakk om vold.