Spinoff - savner du mannen etter en uke?

Jeg har ingen mann, men savner hvemsomhelst mann etter en uke. :tøs:

Øh, det var kanskje ikke det du spurte om.

Jeg savner ham når han borte en kveld bare, jeg. Og det har jeg drevet med i over 17 år, så det er ikke snakk om nyforelskelse heller.

Det er pinlig å innrømme det, men ungene savner jeg knapt etter en uke.

Nei, ikke etter en uke.
Jeg er så vant til å være mye borte fra samboeren min at en uke er ingenting for meg(eller oss).
Vi hadde avstandsforhold de første tre årene vi var sammen (han bodde i utlandet) og etter det har han jobbet utenbys og vært i kystvakten som vernepliktig lege. I tillegg til at han er mye borte i sin vanlige jobb også pga. vakter og overtid.
Tre,fire uker derimot, da blir savnet stort.

Lillemannen savner jeg etter noen timer, men enn så lenge er jeg utrolig dårlig trent på den biten. Håper at jeg skal takle å reise fra ham en langhelg eller så om ikke så alt for lenge. Fint å kunne ha den muligheten uten at turen, eller jeg, bli oppspist av savn og dårlig samvittighet.

Mann og barn var på ferie uten meg i 10 dager i sommer. Det var sånn ca 7 dager for mye. De siste dagene var jeg helt på felgen, og jeg savnet nok han enda mer enn lille. Jeg stortrives en helg alene, men noe mer enn det synes jeg ikke noe om.

Jeg savner ham om han jobber overtid en dag... Jeg kan ikke se for meg at han skulle vært borte en uke...

Jeg kan ikke huske at vi har vært borte fra hverandre såpass lenge i moderne tid, og er usikker på hva jeg skal svare. Tror kanskje at savnet hadde satt inn først etter mer enn ei uke. Og så er det vanskelig å skille mellom savnet av mannen og strevet med å ha barna alene, selv om jeg ser at det er presisert i hovedinnlegget. Egentid finnes jo ikke uansett nå når vi har barn.

Nei, jeg savner ikke ungene heller før det er gått noen uker.

Mann og barn var på ferie uten meg i fem dager i sommer. Det var veldig rart å være borte fra lillesøster (da drøye året) så lenge, men bortsett fra det hadde jeg det helt supert. Han derimot, savnet meg noe fryktelig, særlig under trassanfall og tidlige morgener.

Så svaret er at egentid er så digg at jeg ikke ville vurdert å kaste den bort på å savne mannen. Jeg blir bedre på å ikke savne barn etterhvert som de vokser til også.

Da Exbo og jeg var sammen savnet jeg det å sove sammen med noen lenge før det hadde gått en uke, men savnet ikke direkte han.
Jeg er litt i overkant avhengig av å ha hudkontakt med noen før jeg sovner og høre noen puste iløpet av natten.

Vi har ikke vært fra hverandre så lenge som en uke siden, tja, siden jeg flyttet til Oslo noen måneder før ham i 1995 - men jeg kan jo ekstrapolere litt ut fra det å være alene noen dager. 😀 Jeg ville ikke savne ham sånn at jeg gråter og synes synd på meg selv etter en uke, nei, men jeg ville savne ham i den forstand at jeg syntes han skulle komme hjem snart, og at jeg gledet meg til å se ham igjen. Jeg gleder meg jo til han kommer hjem når han har vært borte i to dager også, men da har jeg ikke rukket å egentlig savne ham. Jeg trives veldig godt med å være hjemme alene, det er ikke noe trist eller "skummelt" ved situasjonen, og det er heller ikke spesielt slitsomt å være alene med Poden, så den eneste grunnen til at jeg ønsker mannen hjem igjen, er at jeg liker å ha ham her. 🙂

Jeg var litt usikker og delt på hva jeg skulle svare.

Mannen min reiser mye i jobbsammenheng så vi er fra hverandre en uke titt og ofte. Og helt ærlig syns jeg det er deilig med litt tid fra hverandre, samtidig som jeg kjenner at jeg også savner han litt mot slutten av uka.

Jeg landet til slutt på Ja, til en viss grad men jeg overlever fint.

Tilværelsen som alenemamma disse dagene er uansett ikke noe problem da guttene er så store, eneste kan være at logistikken ikke alltid går opp med møter, treninger, kamper etc.

Det har han jeg liker aller best å snakke med, så i løpet av én uke er det mange ganger jeg ville tenkt at han gjerne skulle vært her. Så ja, jeg ville nok savnet ham, men klart meg helt fint.

Ja, jeg savner han grenseløst når han er borte en uke, selv om det skjer både titt og ofte. Han reiser en del i jobben, men jeg blir aldri helt vant til det. Jeg gråter meg ikke i søvn jeg heller, da..

Nei, er vane med nordsjøarbeidere.
Godt når de kommer hjem, og godt når de reiser.

Stemte nei, men sannheten er jo at det varierer litt.
Mannen reiser endel. I snitt en uke i mnd. Vant til å være uten han i perioder.

De periodene der han reiser mye og ofte savner jeg han.
Spesiellt det selskapet om kvelden.

Av og til er det deilig å være "alenemor", men jeg savner alltid mannen når det har gått noen dager og ihvertfall etter ei uke.

Hvis jeg er bortreist har jeg ikke noe problemer med å sove alene, men hjemme synes jeg det er fryktelig stusselig å legge meg alene i dobbeltsenga.

Savner han masse når han er borte jeg.
Kan være snakk om bare en natt og det. Jeg er litt puslete slik.

Sør reiste han mye med jobben. EN uke i måneden ca, og jeg syns det var helt forferdelig. Følte meg veldig alene uten han der på kveldene, og savnet noen å snakke med.
Nå reiser han ikke så mye lenger, og det syns jeg er godt.

Jeg er nok litt avhengig av han.

For å si det sånn: Mannen (i permisjon) fabler om å ta med seg sønnen og reise hjem på ferie en uke før meg i jula. Jeg har allerede begynt å grue meg.

Vi var borte fra hverandre i halvannen uke for 3,5 år siden. Vi husker det godt fortsatt, begge to.

Ja, det gjør jeg.

Ja ville savnet han, men absolutt overlevd.
Vi har ikke vært så mye borte fra hverandre da. Ikke
sammenhengende 1 uke i alle fall.
Han har riktig nok jobbet mye og bare kommet hjem for å
sove.
Føler da at alt kommer på meg, jeg blir sliten og da savner jeg han.

Hadde det bare vært meg hjemme der i mot hadde det gått helt fint.
Ungene hadde det vært værre med, litt vanskelig å være lenge
borte fra dem.