Spinoff - savner du mannen etter en uke?

Jeg synes egentid er deilig, så en uke av det ville jeg nok bare nytt. Også alene med barn (har bare ett). De første årene vi var sammen, var vi borte fra hverandre en mnd. av gangen, så en fattig uke er da ingenting.

Det er forresten ikke sant at vi ikke har vært så lenge borte fra hverandre siden vi ble gift; jeg var en uke hos foreldrene mine med Poden da han var baby, og i sommer endte jeg opp med fem dager "alene" hos foreldrene mine med Poden fordi mannen var syk. Men når jeg reiser bort selv, savner jeg mannen mindre enn når jeg er hjemme og han borte, så det var ikke helt sammenlignbart med HI-spørsmålet.

Jeg synes det er bare deilig når både mann og barn er borte. Jeg ser bare frem til november, for da blir jeg mutters aleine i hele 2 uker mens de andre i heimen er i Syden. 😀

Det skal selvsagt bli godt å få de hjem da når de har vært borte så lenge. Bare så det er sagt liksom. 😮

Nei, egentlig ikke. Vi har vært fra hverandre mange ganger i opptil 2-3 uker, og det går veldig fint.

Jeg trives fint, også når jeg er borte fra mannen et par uker. Men etterpå går det gjerne opp for meg, at jeg ha savnet ham... for jeg er veldig glad i min Dibmann ! 🙂

Jeg svarte ja, til en viss grad, men at jeg overlever fint.

En uke borte fra mannen går som en vind når man har to unger. Jeg savner ham virkelig, det gjør jeg. Kommer meg feks aldri i seng på et fornuftig tidspunkt for det er liksom ingen grunn til å legge seg... Vi er også av typen som kozer mye i hverdagen, kyssing og klemming og holding i hender osv, så jeg savner nærheten. I tillegg til at jeg savner ham som samtalepartner. Det var muligens jeg som sa beste venn og elsker? 😉

Mannen min reiser en del i jobben, så jeg er vant med at han er borte et par dager her og en liten uke der.

Jeg griner ikke, men fy søren som jeg savner han! De kommer hjem i morgen etter en uke på Mallorca. Etter å ha vært alene på Gran Canaria nå i sommer og det at de er borte nå så har jeg funnet ut at 5 dager er nok for meg.

krystallklart skrev:

Jeg savner han, men savnet etter ungene er langt større. Overlever fint en uke uten mannen.

Det er helt motsatt for meg 😉

Gråter meg ikke i søvn, for ingen mann=ingen søvn og det er litt slitsomt egentlig.
Men vi henger i hop stort sett 24/7 så jeg har det med å gå i frø når han ikke er hjemme ja.

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Myrsnipa skrev:

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Savner de ikke på samme måte. Mannen savner jeg med hele kroppen, mens ungene mer med hjertet. Mannen er ikke viktigere, jeg klarer ikke å forklare det. Men det er helt forskjellig savn og jeg merker det mer på kroppen at jeg savner han enn ungene.

Det er sikkert noe galt med meg.....

Anne C skrev:

Det er sikkert noe galt med meg.....

Sprøyt. Jeg savner ikke ungene mine noe særlig når jeg er borte fra dem, jeg heller. Jeg nekter å se på meg selv som et dårlig menneske av den grunn.

Divine skrev:

Sprøyt. Jeg savner ikke ungene mine noe særlig når jeg er borte fra dem, jeg heller. Jeg nekter å se på meg selv som et dårlig menneske av den grunn.

Phu, det var godt at jeg ikke var helt alene 😀

Jeg overlever, men savner han veldig. Nå er det sjelden han er borte mer enn 3 dager i strekk og da savner jeg hjelp med ungene, men også han. Savner noen å legge meg sammen med og en å snakke med på kveldene. Mannen er min beste venn og jeg føler meg tom uten han.

Savner han,men jeg overlever.
Nå er det vel slik at når vi er borte fra hverandre over lengre tid er det jeg som reiser.....
Han gidder ikke være med meg nordover....synes det er kjedelig der.

I sommer var han og begge barna på tur i ni dager, jeg savnet dem ikke i det hele tatt. Men om bare mannen er borte, og jeg er alene med alt, da savner jeg han ja.

Myrsnipa skrev:

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Enig der ja!

Det lengste vi har vært borte fra hverandre (bortsett fra da han var i militæret) er en uke og da savnet jeg han. Jeg dro en uke til syden uten mann og barn, og savnet mannen, men ikke ungene.

Myrsnipa skrev:

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Viktigere og viktigere, fru Blom. Jeg synes det er vanskelig å sette den ene over den andre, men jeg tror jeg føler litt på at ungene en gang skal ut av redet og da blir det oss to alene. Jeg nyter å tilbringe tid alene med mannen og så lenge jeg vet at ungene er trygg og har det bra, så er ikke savnet særlig stort, nei.

Det er tomt og rart i huset når gubben er ute og reiser, så sånn sett savner jeg ham, men jeg overlever uten problemer.

007 skrev:

Jeg synes det er vanskelig å sette den ene over den andre, men jeg tror jeg føler litt på at ungene en gang skal ut av redet og da blir det oss to alene.

Jeg tror jeg føler litt på det samme, bare at jeg savner ungene mest. De skal jo ut av redet en dag, de blir så utrolig fort store så jeg føler litt at jeg har dem på lånt tid. Mannen derimot skal jeg jo bo sammen med resten av livet, og størsteparten av tiden vil det være bare oss to, så jeg føler vi har allverdens tid sammen.

Jeg ville klart meg fint uten mannen en uke eller to. Litt ville jeg sikkert savnet ham, men langt i fra slik at jeg lå søvnløs med tårevåt pute.
Ungene derimot savner jeg dypt og inderlig hvis jeg er borte fra dem mer enn en langhelg.