"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

Jeg er bekymret for at denne diskusjonen skal bli en "karrieremødre bedriver omsorgssvikt"-diskusjon, istedet for at man faktisk får med seg hva som egentlig er poenget.

Madam Mim skrev:

Jeg er bekymret for at denne diskusjonen skal bli en "karrieremødre bedriver omsorgssvikt"-diskusjon, istedet for at man faktisk får med seg hva som egentlig er poenget.

Jeg er bekymret for at det skal tåkelegges at det faktisk er tilfelle at mange karrierekvinner bedriver omsorgsvikt bak sine skylapper av såkalt suksess og selvrealisering, og for at "rødstrømper" skal klare å tre uklare strømper over hodet/øynene på folk nå som det endelig blir satt fokus på et virkelig problem i samfunnet vårt.
Det er komplett og fullstendig kjønnsuavhengig etter min mening.

Jeg blir livredd for at forsvaret fra dem som synes dette er "såre enkelt å kombinere" skal overskygge den debatten som nå endelig kommer.

Håper ikke folk lar seg kvele av den evinnelige melodien vi har hørt de siste 30 årene, men hører det nye refrenget av den samme melodien. At de ser at dette faktisk er et problem.
Et problem å ta fatt i.

Hipp hurra for en slik debatt, som alle andre debatter.

Madam Mim skrev:

Men altså, det er fremdeles INGEN tvil om at de aller fleste omsorgssvikttilfeller skjer blant
-folk som sliter med rus
-folk som sliter med psykiatri
-enkelte innvandrergrupper
-folk uten tilknytning eller med svak tilknytning til arbeidslivet
-folk som selv har blitt utsatt for omsorgssvikt

osv.

-folk som glemmer at barna trenger dem
-folk som tror at bare noen er der, samme om det er mor eller far, er alt greit
-folk som glemmer verdien i å vaske huset sammen med et barn, lage mat sammen med et barn, viser hvordan flokken fungerer i samarbeid med hverandre, som lærer hverandre å kjenne, som rett og slett har tid til hverandre.
-folk som setter lommeboka foran barna, og som tror at kjærlighet kan kjøpes for de pengene som er i den


Jeg syntes bare det manglet litt i omsorgsviktsgrunnlaget her...

Madam Mim skrev:

Jeg er bekymret for at denne diskusjonen skal bli en "karrieremødre bedriver omsorgssvikt"-diskusjon, istedet for at man faktisk får med seg hva som egentlig er poenget.

Det skjønner jeg, men jeg mener at det er "karrieremødrene" som vrir diskusjonen med å hevde at det ikke var på grunn av at denne moren jobbe for mye / var karrierekvinne at hun ble fratatt omsorgen. Jeg ser at flere i tråden har hevdet at "det må ligge mer bak" og "det var ikke fordi hun jobbet for mye".

Men jo, i akkurat denne konkrete saken VAR det fordi mor var karrierekvinne først, og mor sist. Hun jobbet for mye og greide aldri å prioritere barnets behov.

Det betyr selvsagt ikke at "alle" karrierekvinner mangler omsorgsevne og svikter sine barn. Like lite som man kan si at "alle" ressurssvake, arbeidsuføre mangler omsorgsevne og svikter sine barn.

Omsorgssvikt skjer i alle "samfunnslag", og kan ha mange former. Det er ikke bare å slå barna som er omsorgssvikt. Også det å overlate barna til seg selv fordi man prioriterer karrieren er åpenbar omsorgssvikt. Problemet er at det anses som langt mer "riktig" å svikte sine barn til fordel for karrieren, enn å svikte dem til fordel for spilleautomatene på kjøpesenteret.

Jeg kaller det et problem fordi jeg mener at for barnas del spiller det ingen rolle HVORFOR foreldrene ikke prioriterer deres behov. Får man et barn som krever mer enn snittet, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, så må man ta seg av barnet. Nedprioritering av å dekke barnets behov er omsorgssvikt. Du har jo selv vært inne på det, i den paragrafen du siterte. Det står listet opp ting som er omsorgssvikt - uten å vektlegge årsaken til omsorgssvikten.

Satt på spissen så er det omsorgssvikt hvis et barn må klare seg alene fordi mor er dødssyk og ligger på institusjon også. Selvsagt vil ingen klandre moren, men barnet må få den omsorgen det trenger uansett.

Jeg mener at mange luller seg inn i en ide om at det er ikke så farlig om de aldri ser barna sine så lenge det skyldes at de gjør karriere - for de mener at det på en måte likevel kommer barna til gode. For eksempel økonomisk - foreldrene jobber mye, men det kommer barna til gode fordi man får råd til større hus / ferietur / ny bil. Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".

Mest av alt trenger barna foreldrene sine. Og hvis foreldrene overflødiggjør seg selv gjennom barnevakter, og prioriterer karriere - ja, da er det vel ikke så rart om noen til slutt griper inn og sier at foreldrene ER overflødige, og at barnet trenger SKIKKELIGE omsorgspersoner?

bina skrev:

Det skjønner jeg, men jeg mener at det er "karrieremødrene" som vrir diskusjonen med å hevde at det ikke var på grunn av at denne moren jobbe for mye / var karrierekvinne at hun ble fratatt omsorgen. Jeg ser at flere i tråden har hevdet at "det må ligge mer bak" og "det var ikke fordi hun jobbet for mye".

Men jo, i akkurat denne konkrete saken VAR det fordi mor var karrierekvinne først, og mor sist. Hun jobbet for mye og greide aldri å prioritere barnets behov.

Det betyr selvsagt ikke at "alle" karrierekvinner mangler omsorgsevne og svikter sine barn. Like lite som man kan si at "alle" ressurssvake, arbeidsuføre mangler omsorgsevne og svikter sine barn.

Omsorgssvikt skjer i alle "samfunnslag", og kan ha mange former. Det er ikke bare å slå barna som er omsorgssvikt. Også det å overlate barna til seg selv fordi man prioriterer karrieren er åpenbar omsorgssvikt. Problemet er at det anses som langt mer "riktig" å svikte sine barn til fordel for karrieren, enn å svikte dem til fordel for spilleautomatene på kjøpesenteret.

Jeg kaller det et problem fordi jeg mener at for barnas del spiller det ingen rolle HVORFOR foreldrene ikke prioriterer deres behov. Får man et barn som krever mer enn snittet, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, så må man ta seg av barnet. Nedprioritering av å dekke barnets behov er omsorgssvikt. Du har jo selv vært inne på det, i den paragrafen du siterte. Det står listet opp ting som er omsorgssvikt - uten å vektlegge årsaken til omsorgssvikten.

Satt på spissen så er det omsorgssvikt hvis et barn må klare seg alene fordi mor er dødssyk og ligger på institusjon også. Selvsagt vil ingen klandre moren, men barnet må få den omsorgen det trenger uansett.

Jeg mener at mange luller seg inn i en ide om at det er ikke så farlig om de aldri ser barna sine så lenge det skyldes at de gjør karriere - for de mener at det på en måte likevel kommer barna til gode. For eksempel økonomisk - foreldrene jobber mye, men det kommer barna til gode fordi man får råd til større hus / ferietur / ny bil. Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".

Mest av alt trenger barna foreldrene sine. Og hvis foreldrene overflødiggjør seg selv gjennom barnevakter, og prioriterer karriere - ja, da er det vel ikke så rart om noen til slutt griper inn og sier at foreldrene ER overflødige, og at barnet trenger SKIKKELIGE omsorgspersoner?

Gud bedre hvor bra skrevet!
Jeg bøyer meg rett og slett i støvet for dette, bina.
Og er takknemlig for at du satte så til de grader bra ord på akkurat det jeg tenker og mener om denne saken!

Man får bare en side av saken når man leser om det i media. Barnevernet har taushetsplikt, og kan ikke uttale seg.
De "snille" sakene hvor alt går bra blir aldri nevnt, for det vil ingen lese om. Det er verdt å ta med i betraktningen at ting blir hauset opp for å få oppmerksomhet. Det er det som gjør at avisene selger.

bina skrev:

Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".

Hvorfor er dette argumentet så trist?

Jeg syns fortsatt at barnevernssaker ikke burde versere i media. Til det er situasjonen alt for sårbar for alle de involverte parter. Det jeg derimot mer enn gjerne diskuterer er diskusjonen ”karriereforeldre” kontra foreldre som ikke prioriterer ”karriere”.

Jeg har vokst opp med karriereforeldre – gode, varme, tilstedeværende foreldre, som sørget for faste rammer og trygget. Vi hadde au pair fra så langt tilbake som jeg kan huske og frem til jeg var tretten. Flere av disse har moren min fortsatt kontakt med, og tre av dem var i både min og broren min sin konfirmasjon. Dette medførte at det var en annen person som hentet i barnehage og på skole, som lagde mat og vasket hus. Men vi spiste alltid frokost og middag sammen alle sammen, ble fulgt opp ift lekser og fritidsaktiviteter og foreldrene mine visste at de alltid hadde en trygg barnevakt når det var jobbarrangementer på kvelden (mamma hadde en jobb som til tider innebar mye representasjon på kveldstid, gjerne av en slik art at pappa måtte være med, i tillegg til at pappa reiste mye i lange perioder).

Jeg har nå en mann som man typisk kan kalle en karrieremann, men som likevel henter og bringer, samt bruker mye tid sammen med Snupp når han er våken. Det medfører en del kveldsjobbing, og jeg er veldig glad for at det finnes noe som heter hjemmekontor. Jeg har valgt å sette karriere litt på vent noen år, men må til tider også jobbe mye. Da er jeg veldig glad for at jeg har foreldre og svigerforeldre som kan stille opp.

Poenget er at det er ikke om man bruker mye eller lite tid på jobben som har noe å si for om man er en god omsorgsperson. Det som er avgjørende er hvorvidt man evner å se sitt barns behov for (kvantitets)tid sammen med foreldrene. Det hjelper ikke med 20 minutters kvalitetstid en gang i uken, når det barnet ønsker seg er at mamma og pappa skal være med på fotballkamp, eller at man skal sitte ned sammen og spise frokost og middag som en familie.

Jeg syns derfor det er et fullstendig feil fokus i artikkelen. Poenget er at moren fratas omsorgen for sitt barn fordi hun ikke evner å være en god omsorgsperson. Hva som synes å være årsaken til at hun ikke er en tilstrekkelig omsorgsperson syns jeg faktisk er fullstendig irrelevant.

bina skrev:

Det skjønner jeg, men jeg mener at det er "karrieremødrene" som vrir diskusjonen med å hevde at det ikke var på grunn av at denne moren jobbe for mye / var karrierekvinne at hun ble fratatt omsorgen. Jeg ser at flere i tråden har hevdet at "det må ligge mer bak" og "det var ikke fordi hun jobbet for mye".

Men jo, i akkurat denne konkrete saken VAR det fordi mor var karrierekvinne først, og mor sist. Hun jobbet for mye og greide aldri å prioritere barnets behov.

Det betyr selvsagt ikke at "alle" karrierekvinner mangler omsorgsevne og svikter sine barn. Like lite som man kan si at "alle" ressurssvake, arbeidsuføre mangler omsorgsevne og svikter sine barn.

Omsorgssvikt skjer i alle "samfunnslag", og kan ha mange former. Det er ikke bare å slå barna som er omsorgssvikt. Også det å overlate barna til seg selv fordi man prioriterer karrieren er åpenbar omsorgssvikt. Problemet er at det anses som langt mer "riktig" å svikte sine barn til fordel for karrieren, enn å svikte dem til fordel for spilleautomatene på kjøpesenteret.

Jeg kaller det et problem fordi jeg mener at for barnas del spiller det ingen rolle HVORFOR foreldrene ikke prioriterer deres behov. Får man et barn som krever mer enn snittet, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, så må man ta seg av barnet. Nedprioritering av å dekke barnets behov er omsorgssvikt. Du har jo selv vært inne på det, i den paragrafen du siterte. Det står listet opp ting som er omsorgssvikt - uten å vektlegge årsaken til omsorgssvikten.

Satt på spissen så er det omsorgssvikt hvis et barn må klare seg alene fordi mor er dødssyk og ligger på institusjon også. Selvsagt vil ingen klandre moren, men barnet må få den omsorgen det trenger uansett.

Jeg mener at mange luller seg inn i en ide om at det er ikke så farlig om de aldri ser barna sine så lenge det skyldes at de gjør karriere - for de mener at det på en måte likevel kommer barna til gode. For eksempel økonomisk - foreldrene jobber mye, men det kommer barna til gode fordi man får råd til større hus / ferietur / ny bil. Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".

Mest av alt trenger barna foreldrene sine. Og hvis foreldrene overflødiggjør seg selv gjennom barnevakter, og prioriterer karriere - ja, da er det vel ikke så rart om noen til slutt griper inn og sier at foreldrene ER overflødige, og at barnet trenger SKIKKELIGE omsorgspersoner?

Knallbra, bina!

Line* skrev:

Jeg er bekymret for at det skal tåkelegges at det faktisk er tilfelle at mange karrierekvinner bedriver omsorgsvikt bak sine skylapper av såkalt suksess og selvrealisering, og for at "rødstrømper" skal klare å tre uklare strømper over hodet/øynene på folk nå som det endelig blir satt fokus på et virkelig problem i samfunnet vårt.

Når det gjelder dette konkrete tilfellet, så vet vi faktisk ikke om hun slet med psykiske problemer. Jeg kjenner mange karrierekvinner, og ingen av dem glemmer eller lar være å gå på foreldremøter. Denne damen er overhodet ikke representativ for snittet av høyt utdannete karrierekvinner.

Så MANGE er et ord du kan la være å benytte i denne sammenhengen.

Nå er det slik at behovet for selvrealisering også er medvirkende i fht å være et helt og lykkelig menneske for oss som er utstyrt med ressurser, evner og kapasitet. Jeg ville vært ulykkelig og apatisk om jeg skulle være (mer) hjemme, og det ville ingen tjent på. jeg skjønner at ikke alle har min kapasitet og ikke minst at ikke alle har min mann , men å skulle trø alle damer inn i samme form blir jo helt meningsløst.

Problemet for mange damer er at de gjør for mye hjemme og ikke har menn som tar ansvar for hus og hjem, at de er alene om omsorg, enten de er de facto er alenemødre eller ikke. Det er vel heller den manglende reelle likestillingen som er et problem, ikke den faktiske likestillingen i form av kvinners muligheter til utdanning og karriere.

Det "virkelige" problemet er ikke at damer jobber og har utdanning, det er heller alle de som går hjemme på kontantstøtte uten norskkunnskaper, de som sliter med mer eller mindre ubehandlede problemer med rus og psykiatri.

Det er sikkert noe underrapportering i fht ressurssterke foreldres evnetuelle omsorgssvikt av barn, men HOVEDSAKLIG er det altså alenemødre med rus/psykiatri av lavere sosiale klasser uten jobb som står for det aller meste av omsorgssvikten i dette landet.

Gaia skrev:

Jeg syns derfor det er et fullstendig feil fokus i artikkelen. Poenget er at moren fratas omsorgen for sitt barn fordi hun ikke evner å være en god omsorgsperson. Hva som synes å være årsaken til at hun ikke er en tilstrekkelig omsorgsperson syns jeg faktisk er fullstendig irrelevant.

Så enkelt kan det faktisk sies.

Gaia skrev:

Poenget er at moren fratas omsorgen for sitt barn fordi hun ikke evner å være en god omsorgsperson. Hva som synes å være årsaken til at hun ikke er en tilstrekkelig omsorgsperson syns jeg faktisk er fullstendig irrelevant.

Nemlig!

Divine skrev:

Hvorfor er dette argumentet så trist?

Jeg syns argumentet er trist av flere grunner. Først og fremst fordi det kan brukes til å argumentere for absolutt alt: hvis ikke mor får gå ut og drikke seg full flere ganger i uken, så blir hun misfornøyd, ergo er det bedre for barnet med en beruset mor.

Men også fordi argumentet er så snudd på hodet. Skal BARNET være lykkelig fordi MOR er fornøyd? Hvorfor kan i såfall ikke MOR være lykkelig fordi BARNET er fornøyd?

Ingen blir lykkelige av at andre er det. Vi må alle ha dekket våre primære og sekundære behov for å være lykkelige. For mange foreldre betyr det at de i tillegg til å være foreldre må ha anledning til å ha en utdanning og en jobb de trives med. Og for barna betyr det kanskje at de må føle seg elsket, sett og som midtpunkt. Barna blir ikke lykkeligere av at foreldrene "realiserer seg selv" like lite som foreldrene blir lykkelige av at barna får alt de ønsker seg.

Jeg syns også argumentet "Så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd" er håpløst, men kravet "så lenge jeg er fornøyd er du sikkert fornøyd også" er egoistisk i tillegg til å være tragisk og håpløst.

Madam Mim skrev:

Når det gjelder dette konkrete tilfellet, så vet vi faktisk ikke om hun slet med psykiske problemer. Jeg kjenner mange karrierekvinner, og ingen av dem glemmer eller lar være å gå på foreldremøter. Denne damen er overhodet ikke representativ for snittet av høyt utdannete karrierekvinner.

Så MANGE er et ord du kan la være å benytte i denne sammenhengen.

Nå er det slik at behovet for selvrealisering også er medvirkende i fht å være et helt og lykkelig menneske for oss som er utstyrt med ressurser, evner og kapasitet. Jeg ville vært ulykkelig og apatisk om jeg skulle være (mer) hjemme, og det ville ingen tjent på. jeg skjønner at ikke alle har min kapasitet og ikke minst at ikke alle har min mann , men å skulle trø alle damer inn i samme form blir jo helt meningsløst.

Problemet for mange damer er at de gjør for mye hjemme og ikke har menn som tar ansvar for hus og hjem, at de er alene om omsorg, enten de er de facto er alenemødre eller ikke. Det er vel heller den manglende reelle likestillingen som er et problem, ikke den faktiske likestillingen i form av kvinners muligheter til utdanning og karriere.

Det "virkelige" problemet er ikke at damer jobber og har utdanning, det er heller alle de som går hjemme på kontantstøtte uten norskkunnskaper, de som sliter med mer eller mindre ubehandlede problemer med rus og psykiatri.

Det er sikkert noe underrapportering i fht ressurssterke foreldres evnetuelle omsorgssvikt av barn, men HOVEDSAKLIG er det altså alenemødre med rus/psykiatri av lavere sosiale klasser uten jobb som står for det aller meste av omsorgssvikten i dette landet.

1. Dette er ikke en diskusjon som går på kjønn, men generell prioritering.
2. Jeg benytter meg av de ordene jeg mener er relevante når jeg debatterer, ikke ord jeg blir diktert til å benytte/ikke benytte.
3. Innlegget ditt oser av fordommer.
4. Hva er forskjellen på å ha barnevakt når man er på jobb eller i andre sammenheng?

Mange her er jo så skeptiske til å "sende ungen vekk", "blør i hjertet ved tanken" etc, og de som skjønner dem aller best, etter hva jeg kan lese, er såkalte karrieremennesker...
Hvorfor det, mon tro?

bina skrev:

Jeg syns argumentet er trist av flere grunner. Først og fremst fordi det kan brukes til å argumentere for absolutt alt: hvis ikke mor får gå ut og drikke seg full flere ganger i uken, så blir hun misfornøyd, ergo er det bedre for barnet med en beruset mor.

Men også fordi argumentet er så snudd på hodet. Skal BARNET være lykkelig fordi MOR er fornøyd? Hvorfor kan i såfall ikke MOR være lykkelig fordi BARNET er fornøyd?

Ingen blir lykkelige av at andre er det. Vi må alle ha dekket våre primære og sekundære behov for å være lykkelige. For mange foreldre betyr det at de i tillegg til å være foreldre må ha anledning til å ha en utdanning og en jobb de trives med. Og for barna betyr det kanskje at de må føle seg elsket, sett og som midtpunkt. Barna blir ikke lykkeligere av at foreldrene "realiserer seg selv" like lite som foreldrene blir lykkelige av at barna får alt de ønsker seg.

Jeg syns også argumentet "Så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd" er håpløst, men kravet "så lenge jeg er fornøyd er du sikkert fornøyd også" er egoistisk i tillegg til å være tragisk og håpløst.

Igjen:

Line* skrev:

Igjen:

Line* skrev:

1
Mange her er jo så skeptiske til å "sende ungen vekk", "blør i hjertet ved tanken" etc, og de som skjønner dem aller best, etter hva jeg kan lese, er såkalte karrieremennesker...
Hvorfor det, mon tro?

Huh? 😕 Denne skjønte jeg ikke ...

Bina: Takk for utdyping.

Divine skrev:

Huh? 😕 Denne skjønte jeg ikke ...

Kanskje fordi at karrieremenneskene er de som oftest sender vekk barna sine, og ikke har dårlig samvittighet for det? :hjelpsom:

bina skrev:

Kanskje fordi at karrieremenneskene er de som oftest sender vekk barna sine, og ikke har dårlig samvittighet for det? :hjelpsom:

Men det er jo ikke det Line* sier? : forvirret :

Bina, det er ikke tvil om at "når mor er fornøyd, er barnet fornøyd"-argumentet kan misbrukes – i likhet med en rekke andre argumenter. Barnet blir ikke lykkelig av å ha en mor som er lykkelig som en loppe, men som barnet aldri ser, det sier seg jo selv.

Det er ikke dermed sagt at det aldri kan være noe i dette argumentet. Jeg tror f.eks. jeg kunne blitt en temmelig grinete og kjip mor om jeg ikke fikk brukt andre sider av meg også. Jeg har også flere i besteforeldregenerasjonen som jeg ser at burde brukt seg selv til annet enn husmorliv og nabokrangler, hvor jeg tror at det kunne gjort hele familien lykkeligere.

Line*, du leser Mims innlegg veldig annerledes enn jeg gjør.