Hvordan snakker vi med ungene om rettsaken

Tjorven skrev:

Dette er jeg enig i. Vi har heller ikke snakket om hvorfor. Derimot har det kommet mye spørsmål knyttet til hva og muligheten for at det skjer igjen, og det har vi svart på.

Jeg trodde som sagt at knerten var for liten til å lure så mye, men det var han slett ikke. Og når han ble usikker på å dra til byen osv. så føltes det riktig og viktig å fortelle.

Det er jeg enig i. Jeg tenker at i det man lager situasjoner for dialog så vil barnet føle at det er ok å spørre hvis det lurer. Sånn sett synes jeg SuperNytt er veldig bra, for det er en naturlig situasjon å sitte sammen i sofaen, ikke så kunstig "nå skal vi snakke sammen".

ullmor skrev:

Jeg er ikke sikker på at alle barn får med seg mye av saken. Barn som ikke bruker internett ubevoktet, som ikke leser avisen og heller ikke ser nyheter på tv (annet enn Supernytt som er veldig begrenset) og som ikke har foreldre som snakker om det mens ungene er våkne. Disse barna har bare pratet fra elever på skolen, og kanskje noen ubetenksomme voksne. Det er ikke mye de får med seg. Og det synes jeg er helt greit.

Vi har valgt denne tilnærmingen. Junior har rett og slett ikke fått det med seg. Jeg nevnte for ham i sommer om han hadde hørt at det var en mann som hadde hatt en bombe som hadde ødelagt et stort hus, men det var ikke spesielt interesant syntes han. Så da lot vi det bli med det.

Han har ikke stilt spørsmål, han har ikke oppført seg annerledes og han er normalt en gutt som spør ukritisk om mye rart.

Det kommer nok en dag der han spør, og da skal han få vite. Uansett føles det greit å da kunne gi ham info, nå som vi vet så mye mer enn de første dagene etter handlingene.

Hmmm, kanskje jeg må på en liten fisketur med gutta i morgen for å hanke inn hva de eventuelt vet. De fikk med seg litt da det skjedde, men vi har ikke snakket stort om det etterpå og de har heller ikke spurt.
Jeg ser ikke nyheter når de er våkne, vi har ikke aviser hjemme og han bruker ikke internett til annet en skolearbeid. Men han kan jo selvsagt få det med seg andre plasser.

Jeg tror ikke barn under skolealder nødvendigvis får med seg mye av saken (selv om Tjorvens Knert fikk det), og jeg hadde ikke sagt mye om det til en femåring med mindre det kom opp.

På vår skole var det flere elever og tidligere elever som var på Utøya. En håndfull ble skutt, men ingen døde. Dette gjør nok at barna får høre mer i skolegården enn andre steder, i tillegg til at vi faktisk hørte smellet. På grunn av alt dette har saken kommet veldig nærme og vi har hatt behov for å snakke endel om det.

Poden på 5 år ser på supernytt sammen med oss, foreløbig har det ikke kommet så mange spørsmål, men kommer de så får han svar.

( Jeg overhørte noen 7-åringer for noen dager siden som diskuterte det, han ene sa at men ABB er jo død, nei han sitter i fengsel sa de andre, min mamma sa han var død sa han igjen da å holdt på sitt. Må innnrømme at jeg ikke synes det er riktig å si at han er død.)

Noe av det første niåringen min spurte om da han så ABB på skjermen, var hvorfor han hadde brunt hår. Han hadde jo hatt gult hår før. Så han må tydeligvis ha fått med seg bilder. Og så ble han veldig bestyrtet over at det gikk an å få stelt seg og klippet håret selv om man satt i fengsel.

Så det kan være mye rart ungene tenker på, som kanskje ikke er det VI nødvendigvis tror de tenker på i forbindelse med denne saken.

Jeg prøvde å fritte Guttungen (9) litt ut om hva han tenker i går. Det kom fram at han ser Supernytt på skolen, de snakker med læreren og "hva er det til middag, mamma?"

Det virker som om ungen min, i det minste, føler seg greit nok ivaretatt når det kommer til dette, heldigvis. Han tok det tyngre da det skjedde, vi var i København, kom hjem til hotellet etter en dag ute, skrudde på tv, og fikk det rett i ansiktet. Da var han redd en god stund for at det var blitt krig i Norge og om huset vårt også var bomba. Det tok litt tid å berolige ham på akkurat dette.

I ettertid, har han virket ganske uberørt, men så var vi og utrolig heldige, vi kjenner faktisk ingen som er direkte berørt av denne terrorhandlingen, og det hjelper nok form ham, når det gjelder å få dette på avstand.

Min eldste var veldig fascinert av bildene i sommer. Fordi Breivik ikke så ut som en "ond morder", bare helt vanlig. Det fikk vi en del fine samtaler rundt.

Tenker og at geografi har noe å si her. Hvor i landet man bor og går på skole/ bhg.
Her vi bor så kjørte helikopter over huset hele ettermiddagen, kvelden og langt ut på natten. Det er en ungdom fra en naboskole som døde på Utøya. De fleste har vært og lagt ned roser. Da blir det naturlig at barn snakker sammen om det. Og etter sommerferien så var det en del lek som gikk på dette på skolegården, helt ned i 1. klasse.

Men hvis man bor langt fra Oslo og Utøya og forelder velger at ikke se på nyhetene, ikke lese og ikke fortelle om det så er det vel mindre naturlig at det blir en del av tankene til barna.

Men ettehvert så kommer jo alle uansett alder til at en eller annen gang høre om det for første gang. Om det blir hjemme, gjennom tv hjemme hos en lekekamrat eller gjennom pensum på skolen en eller annen gang, så kommer det til at skje. Dette er jo nå en del av norges historia.

Polyanna skrev:

Min eldste var veldig fascinert av bildene i sommer. Fordi Breivik ikke så ut som en "ond morder", bare helt vanlig. Det fikk vi en del fine samtaler rundt.

Det var vesla og. Jeg ville først ikke la henne se bilder, da hun er så sart og lett får mareritt, men valgte å vise henne et bilde der han såg så vanlig ut som mulig. Ikke et bilde med uniform. Og vi og fikk fine samtaler rundt det at han ser vanlig ut. Og for vesla sin del så hjalp det på bildene hun hadde skapt selv i hodet sitt.

Guttungen og er veldig opptatt av dette for tiden - hvordan ser mennesker som sitter i fengsel ut?

Vi har snakket masse om dette. Jeg har, i min tid, deltatt i et velferdsprosjekt med innsatte på Ila, og dette har jeg fortalt endel om, at de ser ut som helt vanlige mennesker, de er ikke monstre, selv om mange, og spesielt terroristen, har gjort forferdelige ting og fortjener å sitte kjempelenge i fengsel.

Terroristen til side, han er et uhederlig unntak i prinsippet mitt, så bruker jeg også å fortelle Guttungen at veldig mange av de menneskene som sitter i fengsel egentlig ikke er slemme/onde mennesker, men folk som av ymse årsaker har kommet til å gjøre noe som er så galt at de må straffes med fengsel. Ikke alle er farlige, mange av dem er helt vanlige mennesker, som har blitt ofre for omstendighetene. (Kremt, sagt med litt andre ord.) jeg syns det er viktig å få litt perspektiv på dette, all den tid jeg har truffet mange i fengsel. (Dette var før Ila ble sikringsanstalt )

Men terroristen, han omtaler jeg som en som har gjort noe så forferdelig at han fortjener å sitte i fengsel resten av livet sitt.

Guttungen min trodde helt til nylig at alle de slemme hadde røde øyne. Først bare lo vi av det, helt til vi skjønte at han trodde det i fullt alvor. Da måtte vi ta en alvorlig prat.

Polyanna skrev:

Min eldste var veldig fascinert av bildene i sommer. Fordi Breivik ikke så ut som en "ond morder", bare helt vanlig. Det fikk vi en del fine samtaler rundt.

Vi snakket litt med minsten nå, og han ville vite hvordan han slemmingen så ut. Vi fant et par bilder i avisa. "Han så helt vanlig ut. Han så ikke slem ut, men smilet hans var ikke snilt." På bildet var også forsvareren. Vi snakket om at når man har gjort noe galt, har man rett til å fortelle sin side av saken, og at forsvareren skal hjelpe til så det blir rettferdig. Det var en politimann på bildet også. Det var betryggende for minsten, for "politimannen passer på at ikke han slemme kan gjøre mere slemt". Enkelt og vanskelig på en gang. Vil ikke pushe for mange opplysninger på ungene, men samtidig skal de få den inforen de trenger for å forstå og bli så trygge som mulig i dette.

Kaija skrev:

Vil ikke pushe for mange opplysninger på ungene, men samtidig skal de få den inforen de trenger for å forstå og bli så trygge som mulig i dette.

Det er nettopp derfor jeg startet tråden. For å høre om hva andre unger er opptatt av og hva man svarer.

Jeg ble jo overrasket i fjor over hvor mye dette hadde gått inn på minstemann, og ønsker at han skal få svar på det han trenger for å føle seg trygg. Når vi drar til byen, spør han fremdeles om det er slik at det kan komme flere bomber. Jeg vet ikke om han har fått med seg Utøya, og det er kanskje greit nok.

Kaija skrev:

På bildet var også forsvareren. Vi snakket om at når man har gjort noe galt, har man rett til å fortelle sin side av saken, og at forsvareren skal hjelpe til så det blir rettferdig. .

...og ikke minst hender det at staten sier man har gjort noe galt, og så har man ikke det! (Ikke at det er aktuelt i denne saken) da er det også viktig med en forsvarer som kan forklare dette til retten.

Maz skrev:

Mener du det virkelig?

Barn får med seg mye mer enn du tror. Barn snakker sammen, og det er ofte mer skremmende enn virkeligheten spesielt fordi virkelighet og fantasi kan skli sammen. Hadde du snakket om barnehagen kunne jeg forstått det men å tro skolebarn kan skjermes blir vel blåøyd og naivt.


Når det gjelder ABB og 22 juli er det noe som ikke går over. Å skjerme barna helt fra den hendelsen blir å stikke hodet i sanden. Du trenger ikke å la dem høre lydlogger og se bilder, men fakta er stort sett bestandig mindre skremmende enn fantasi.

Tallulah skrev:

Ullmor, pratet fra andre elever og det man overhører kan være sterkt nok. Jeg syns det er utrolig naivt å gå ut i fra at de ikke vet så mye og bare la det være med det.

Jeg vet ikke hva som er riktig, men leser råd fra barneombudet og andre fagfolk og forsøker å tilpasse det til våre barn. Barneombudet sier at man skal godta at ungen føler det han gjør og ikke presse fram reaksjoner som ikke er der. Når barnet mitt i samtale sier at det ikke blir snakket om saken på skolen og nesten ikke har spørsmål og vi har gått gjennom temaer som hvorfor vi ikke bare kan kaste han i fengsel, at han har visse rettigheter (frisk luft, mat osv), hvor lang livstidsdom er og at han likevel kan bli sittende inne lenger, ja, da synes jeg ikke det er noen vits i å gjøre mer ut av det. Han kjenner ingen som er berørt, verken direkte eller indirekte.

Vi snakket enkelt om det den 23.7 og noen uker senere var vi i Oslo og så på Regjeringskvartalet og snakket om det, men vi har ikke deltatt i noen offentlig sørgearrangementer (tilgi meg om ordvalget er feil).

Vi ser Supernytt sammen. Jeg tror dette er nok. Jeg vil ikke at han skal føle at han må engasjere seg eller føle noe rundt dette. Han viser bare tegn til å være trygg.

Kan hende ligger det noe under som jeg ikke forstår, men tegnene er ikke der på at noe er galt.

Så vi har gjort noe, men vi lar ikke saken "flyte" og være en del av oss.

Jeg ser at vi har lite fokus på minstemann, men han sier ingenting, så jeg vet ikke helt hvordan vi tar det opp. Han ser ikke Supernytt, så der er det ingen naturlig innledning. Blir kanskje noe merkelig å tvinge han til å se Supernytt når han helt klart ikke er interessert.

Det jeg stusser på er forventningen om at vi skal reagere og gjøre saken til et tema. Unger som lever upåvirket, synes jeg skal få lov til det, saken angår oss ikke i hverdagen og jeg vil ikke påføre dem noe de ikke trenger å være påvirket av. Det er mine tanker som jeg gjerne mottar respons på.

Men Ullmor, hvordan vet du at unger lever upåvirket av det som skjer? Jøss, hvor i landet bor du? Nå vet jeg ikke hvor gamle ungene dine er men barn snakker jo om dette hele tiden etter min erfaring, særlig når vi voksene ikke er der. Det er mye de ikke forstår, mye de ikke vil snakke om, derfor er det viktig at vi som voksene tar det opp og hjelper de til å forstår og ikke minst oppklare masse masse faktafeil som barn har. Det er jo vanskelig for oss å ta inn over oss omfanget, da kan man jo tenke seg hvordan det er for barn.

Så lurer jeg på hvordan det er mulig å snakke om Breivik og 22 juli men ikke dra inn rasisme perspektivet? Det er jo det som er hele konteksten? Om man ikke har barn selv som rammes av rasisme så tipper jeg ganske sikkert at barna deres ser, og har venner, som opplever rasisme stadig vekk i skolegården og andre steder. Nedsettende kommentarer om muslimer spesiellt, eller jøder for den saks skyld er jo et omfattende problem i Oslo og andre steder.

Det bør jo ikke være noe annerledes å snakke om rasisme en det er om mobbing? Vet ikke om dere har sett BBC's Children of our Times eller alle de andre dokumentarene som viser hvor tidlig barn utvikler rasistiske holdninger basert på det de lærer av samfunnet rundt seg?

Så må man jo også huske på at hudfarge bare er et aspekt av rasisme slik vi forstår begrepet i Norge. Rasismeparagrafen vi har her i landet omfatter også diskriminering på grunnlag av religion eller seksuell legning. For større barn kan man jo snakke om rasismeparagrafen og hvorfor vi har den. Det er sjelden den blir brukt men hele poenget bak loven kan være et fint bakteppe til å ta opp de litt mer vansklige "større" spørsmålene rundt dette.

Breivik er jo uten tvil en fascist og hans måte å se verden på er ikke så langt unna Khomeinis. Jeg er snart der med vesla at spørsmålene hennes er såpass avanserte at jeg kommer til å finne denne "kanggen" med politiske modeller / ideologier for han å se verden på som en type forklaring (det er jo mange "lag" av forklaringer her). Jeg vil ikke at hun skal tro han bare er en gal mann, for veldig mange av Breiviks ideer og sitater kunne ha vært tatt fra mainstream aviser fra de fleste Europeiske land de siste ti årene. (Og det er de jo forsåvidt gjort også).

Lisa skrev:

Så lurer jeg på hvordan det er mulig å snakke om Breivik og 22 juli men ikke dra inn rasisme perspektivet?

Det er jo fordi barna ikke spør hvorfor i det hele tatt. Storebror hos meg tror jeg ikke forstår at det er noe "mer". Han forstår en bombe, han forstår at mange mennesker ble skutt og at det var veldig galt gjort. Han lurer ikke på noe særlig mer. Hvis han spør skal jeg selvsagt svare. Det er ikke sånn at alle små barn reflekterer spesielt over dette. En seksåring er ikke veldig stor.

Det er klart man ikke komme unna rasismeperspektivet i en lang samtale, men storebror er ikke interessert i en lang samtale. Har i alle fall ikke vært hittil.

apan skrev:

Det er jo fordi barna ikke spør hvorfor i det hele tatt. Storebror hos meg tror jeg ikke forstår det. Han forstår en bombe, han forstår at mange mennesker ble skutt og at det var veldig galt gjort. Han lurer ikke på noe særlig mer. Hvis han spør skal jeg selvsagt svare. Det er ikke sånn at alle små barn reflekterer spesielt over dette. En seksåring er ikke veldig stor.

Det er klart man ikke komme unna rasismeperspektivet i en lang samtale, men storebror er ikke interessert i en lang samtale. Har i alle fall ikke vært hittil.

Ok, hvis barn ikke spør så er det jo greit men jeg har stikk motsatt erfaring. Andre barn i familien, yngste på bare 4 år var jo også veldig opptatt av hvorfor denne mannen var så slem. Det har liksom alltid vært det spørsmålet som har ligget der hele tiden.