Frustrerte fruer og rasende folk

En "debatt" i noen blogger fikk meg til å lure litt på hva dere tenker om noe.

I kveld så jeg sånn halvveis på Frustrerte fruer, der Bree og en ny nabodame tydeligvis hadde en slags krig på gang, dekket med smil og liksomhyggelige, men syrlige kommentarer. Jeg har sett mye av denne typen til tider.

Rett etterpå leser jeg et blogginnlegg der noen virkelig går til frontalangrep på noen de tydeligvis har fått i vrangstrupen.

Nå er det heldigvis flere alternativer for å håndtere en situasjon dersom man er forbannet på noen. Men jeg lurer nå litt allikevel, jeg. Hva foretrekker dere? Smilende, spydige folk som ikke klarer å være tydelige og innrømme at de er pissed på en annen eller folk som virkelig ikke legger to fingre imellom når de er rasende?

Hvordan pleier du å bli når du er sinna på noen?

Sånn?---->
Eller sånn? ----->

Hva foretrekker du fra folk som er forbannet på deg?

Selv er jeg nok desverre den litt mer typen. Livredd for å egentlig vise hva jeg mener, samtidig som heg ikke klarer å skjule det...

Foretrekker at folk er klare mot meg. Er de forbanna på meg, så fyr løs, liksom.

Det er jo ikke til å legge skjul på at -metoden kan virke tryggere rett og slett fordi den er mer uangripelig. Folk som er mer -typen får jo som regel mer pes for personangrep etc. og har færre retrettmuligheter med mindre de faktisk legger seg flate og beklager.

kie skrev:

Det er jo ikke til å legge skjul på at -metoden kan virke tryggere rett og slett fordi den er mer uangripelig. Folk som er mer -typen får jo som regel mer pes for personangrep etc. og har færre retrettmuligheter med mindre de faktisk legger seg flate og beklager.

-metoden har kanskje sine fordeler, men jeg synes det er et tveegget sverd. Det kommer selvfølgelig an på mottakeren, men i mange situasjoner har denne reaksjonsformen noe nedlatende over seg. Et ordtak hevder at du aldri skal glemme hva en sint person sier til deg, men jeg synes et raseriutbrudd er langt enklere å forholde seg til. Man kan si mye dumt i affekt, og for meg er det lettere å tilgi uttalelser som er sagt i raseri, enn uttalser som oser av nedlatenhet, og som virker mer gjennomtenkte.

En litt søkt parallell, men stafferammene man har for forbrytelser gjort i henholdsvis affekt og overlegg gjenspeiler i alle fall min holdning om at det er lettere å komme seg unna og forklare affeksjonsrelaterte handlinger og uttalelser.

Jeg er begge deler. Kommer litt ann på situasjonen og hva man er sint for.

Jeg kan oppføre meg saklig selv om jeg er rasende, men jeg sliter virkelig med å holde maska. Det er også begrenset hvor lenge maska kan holdes før jeg spruter ild.

Jeg er begge deler.

I jobbsammenheng er jeg ganske direkte, og forventer det samme tilbake. At folk går rundt og surmuler, baksnakker og hinter på en arbeidsplass, opplever jeg som svært frustrerende, og total borkastet tid og energi.😡

Er nok ganske direkte på privaten også, men jeg tror jeg er ganske overbærende, så det skal en del til før jeg blir irritert på feks venner og familie.

Jeg er slik , og jeg fortrekker folk som er slik også. Det er rett og slett lettere å forholde seg til - ikke minst fordi det som regel varer kortere. Jeg vil sammenligne det med å forholde seg til influensa hvor du er dausjuk i 14 dager kontra mindre plager som er kroniske. Ting som er kroniske er slitsomme på en helt annen måte.

Eg er heilt einig med him. Flott fasade og spydige kommentarar skaper mykje uhygge både for dei som er innblanda og dei som er til stades. Dessutan må det då vere frykteleg belastande å alltid måtte vere mentalt klar for spydige hugg?

kie skrev:

Det er jo ikke til å legge skjul på at -metoden kan virke tryggere rett og slett fordi den er mer uangripelig. Folk som er mer -typen får jo som regel mer pes for personangrep etc. og har færre retrettmuligheter med mindre de faktisk legger seg flate og beklager.

Det kan jeg skrive under på, ja.

him skrev:

Jeg er slik , og jeg fortrekker folk som er slik også. Det er rett og slett lettere å forholde seg til - ikke minst fordi det som regel varer kortere. Jeg vil sammenligne det med å forholde seg til influensa hvor du er dausjuk i 14 dager kontra mindre plager som er kroniske. Ting som er kroniske er slitsomme på en helt annen måte.

Tror jeg er begge deler. Det kommer an på situasjonen tror jeg, og hvem jeg har foran meg.
På jobb er jeg ganske direkte, og hjemme også. Blant venner er jeg kanskje ikke så direkte.

Tja. Jeg føler meg i grunnen som noe midt i mellom. Jeg sier hva jeg mener, men kan ikke huske at jeg noen gang har hatt voldsomme raseriutbrudd. Jeg foretrekker beherskede folk, også om de slenger rundt seg med spydigheter. Folk i raserianfall skyr jeg. Jeg har opplevd det i jobbsammenheng, og har ved en anledning forlatt et møte fordi en annen møtedeltaker var så sint og brølte og skrek og ropte. (Det var meg hun var sint på). Jeg kjenner også at jeg ser litt ned på folk som lar seg så til de grader styre av følelser.

Jeg er begge deler. Jeg kan være en stund men provoser meg for lenge og jeg blir rasende.

Jeg er både og . Det kommer helt an på hvem jeg har reagert på. Noen bringer frem tigeren i meg, mens andre gjør at jeg blir litt mer pusekatt. Det avhenger også veldig av årsaken til at jeg har reagert.

kie skrev:

Hvordan pleier du å bli når du er sinna på noen?

Sånn?---->
Eller sånn? ----->

Hva foretrekker du fra folk som er forbannet på deg?

Vanskelig å svare på, det er jo ikke ofte at jeg er veldig sinna på folk. Som regel er jeg ikke sinna nok til at kan forsvares, jeg er vel mer irritert på en slik måte at spydige kommentarer er det eneste jeg kan slippe unna med.

Jeg hadde en sjef som var slik . Utrolig hvor ondskapsfull og nedlatende hun kunne være under den hyggelige, sprudlende tonen. Ofte skjønte jeg ikke hvor giftig kommentarene var før etterpå. Det gjorde meg både usikker og mistenksom, jeg klarte aldri å stole på hva hun sa, måtte analysere det i fillebiter etterpå. Da jeg unntaksvis konfronterte henne med det, benektet hun alt. 🙄 Hun hadde ikke ment det på en nedlatende måte, det måtte jo være meg som misforsto. "Unnskyld at jeg uttrykte meg på en måte som du feiltolket. "
Jadda. 😡 Jeg foretrekker definitivt klar melding.

For meg betyr det også endel hvor trygg jeg er på personen jeg er sint på og hvor mye de betyr for meg.

Er jeg sint, virkelig sint på noen, eksploderer jeg.
Grad på eksplosjon varierer utifra hvem det er jeg er sint på.
Men uansett alltid konfronterer jeg der og da , og er ferdig med saken med en gang.

Er noen sint på meg, foretrekker jeg at det blir tatt opp umiddelbart.

Jeg er nok begge deler, men mest
Er jeg forbanna, så vil jeg gjerne at den jeg er det på, skal merke det.
Men jeg kan også sette opp en isfront eller bli superfalsk Bree-hyggelig, men det er mest for å gjøre det motsatte av det som blir forventet 🙂
Det bruker å sette den personen svært ut av fatning.