Møkk lei kresne unger

Vet snart ikke mine arme råd. Vi har en 4 åring som ødelegger nesten hvert eneste middagsmåltid med sytingen, klagingen, uffing, æsjing, pyton, blæh osv.
Han er så kresen så bare det, og vi kan ikke bare leve på pasta (uten tilbehør).
Han "ser" løk på ti mils avstand, og peller ut den minste bit. Og er det noe rødt eller grønt i maten så er det iallefall krise. (han spiser til nøds blomkål og brokkoli).
Dessuten skal all mat være skilt fra hverandre. Krise om sausen kommer borti resten av maten.
I går hadde vi nydelig marinert kalkunbryst, som var så mørt at det smeltet i munnen. Han tar så vidt dette bort på tungen, før de verste grimaser kommer, og masse fysj og æsj og pyton kommentarer. Og sausen kunne han iallefall ikke spise (selv om den var brun)for det var jo fuglesaus.
I dag hadde vi pasta carbonara. Pastaen går ned, bacon elsker han jo...men i dag var det i "saus" så det hadde han ikke tenkt å spise.
Han spiser ingenting kjøtt, for det er jo selvsagt seigt....samme hvor ørsmå biter vi skjærer det i. Han spiser slike kyllingklubber, men kyllingfilet liker han ikke.
Når det gjelder saus så spiser han av og til brun kjøttkakesaus, annen saus røer han ikke. Da spiser han heller tørre poteter.
Han påstår at han liker rosa fisk, men kommer det laks på bordet så er sjauen i gang igjen. Og alt annet som heter noe med fisk kan vi bare glemme (unntatt fiskepinner, fiskepudding osv som det sikkert er minimalt med fisk i.)

Hva i alle dager forer vi en slik gutt med, og ikke minst hvordan får vi fred og ro med bordet. Han er mer opptatt av å pirke borti lillebroren enn å spise.
Det er en kamp hver dag, og det er ikke kjekt å lage middag i det hele tatt. (unntatt når vi har pølser og spaghetti...da spiser han iallefall)
Noen som har gode råd??

Storesøster er heldigvis blitt mye bedre, men det hender det kommer kommentarer fra henne også, og da er mellomste ikke sen om å ta etter.

Huff det hørtest ikke noe gøy ut,
har desverre ingen tips vil bare gi deg en

Kan ikke gjøre annet enn å gi deg en sympatiklem fra en søster i nøden!

Eh... hvor lenge kan en unge overleve på brødskiver og frukt?

Snuppa lever stort sett på nudler og vi beholder ro med middagsbordet.
Jeg regner med at det er en periode hun går gjennom.

Er han virkelig så kresen eller er dette en innøvd greie som han viser frem ved middagsbordet?

Dere er mest sannsynlig hans publikum, han får oppmerksomhet og han blir begivenhetens sentrum.

Har dere forsøkt å vise han bort fra bordet når han gjør slikt? Gjennomførerer dere smaking på all mat? Hva om han ikke spiser, får han servert annen mat i stedenfor og i så fall hva?

:nysgjerrig:

Georgine skrev:

Er han virkelig så kresen eller er dette en innøvd greie som han viser frem ved middagsbordet?

Dere er mest sannsynlig hans publikum, han får oppmerksomhet og han blir begivenhetens sentrum.

Har dere forsøkt å vise han bort fra bordet når han gjør slikt? Gjennomførerer dere smaking på all mat? Hva om han ikke spiser, får han servert annen mat i stedenfor og i så fall hva?

:nysgjerrig:

Vi har prøvd å vise ham bort, han er tilbake på et blunk (må låse ham inne om han ikke skal komme tilbake...og det gjør vi ikke), eller så får han aldeles hysterisk anfall. Han må smake ja, men smaking er å ta tungen så vidt borti, før blir spytting, harking og usjing og æsjing. Og han har aldri blitt servert annen mat.

Å det er ikke bare hjemme, han spiser ingenting sånt hverken på besøk hos andre eller i barnehagen heller. Og der klarer han til å med å lure seg unna ting han spiser hjemme (som f.eks brokkoli.)

Jeg ville forlangt at han skulle smake en skje før han slapp unna.

Jeg husker en episode med lillesøsteren min. Vi holdt på i mange timer, hun fikk ikke gå fra bordet før hun smakte på kyllingen. Da hun endelig ga seg og tok en bit, syntes hun det var godt og spiste opp alt.

Men jeg hadde samme problem med snuppa mi. Hvis hun ser en fisk, brekker hun seg. Hun er blitt voksen til tross for å vært vanskelig i matveien.

Jeg vil bare si at akkurat dette med "blandings" er det veldig vanlig at unger klikker på. De vil ha maten tydelig "sorterbar". Sånn at de VET hva alt er.

Ellers så har jeg ikke så mange tips til å få dem til å like mer. Der hjelper bare ro og tålmodighet, tror jeg. Men du skal ha lov til å sette grenser for hvordan måltidene forløper. Hos oss er det greit å ikke like. Men det er ikke greit å uffe og akke og æsje. Skal man drive med sånt så får man gå ut av rommet og gjøre det. Men det fordrer selvsagt også at vi ikke maser. Vi tilbyr mat. Vi insisterer på at han smaker på alt første gang det serveres. Og så styrer han derfra. Vi følger hans nykker på at maten skal ligge for seg på tallerkenen. Og jeg sørger for at vi alltid har grønnsaker han liker til middag. Så får det være at han ikke spiser paprika eller løk eller tomater. Det kommer sikkert.

kisha skrev:

Jeg ville forlangt at han skulle smake en skje før han slapp unna.

Gjett om vi har prøvd. Men han er så sta, at selv om han likte noe så hadde det vært så nederlag for ham å innrømme det, at det hadde han nok aldri gjordt. Har han bestemt seg for å ikke like noe, så skal det være sånn ferdig med det.
Vi kan lokke og lure og true, men det er ikke en døyt som hjelper.

Senna skrev:

Vi har prøvd å vise ham bort, han er tilbake på et blunk (må låse ham inne om han ikke skal komme tilbake...og det gjør vi ikke), eller så får han aldeles hysterisk anfall. Han må smake ja, men smaking er å ta tungen så vidt borti, før blir spytting, harking og usjing og æsjing. Og han har aldri blitt servert annen mat.

Å det er ikke bare hjemme, han spiser ingenting sånt hverken på besøk hos andre eller i barnehagen heller. Og der klarer han til å med å lure seg unna ting han spiser hjemme (som f.eks brokkoli.)

Å låse barn inne gjør man ikke nei..

Han høres ut som en verre nøtt enn min eldste gitt.. og vi gikk gjennom en stri tørn i en period. Jeg bar han fysisk ut av kjøkkenet når han holdt på slik og på det verste var vel det 10 ganger på en middag. Da endret han fokus og begynte å søle med vilje, maten ble satt på benken osv. Ville han ikke ha maten ble den stående til han ble sulten. Sutring og klaging ble ignorert. Det å sitte rolig, prate rolig og oppføre seg ordentlig ble belønnet med ros og gjerne det å lese en bok i fanget etterpå for å forsterke den gode tonen de gangene den var der.

Det høres brutalt ut, men det hele var et skuespill uten like og med stramme rammer i en kort periode fant vi veien videre. Mesteparten av oppførselen hans dreide seg ikke om maten i det hele tatt, selv om han i følge han selv var svært kresen.

Men.. man kjenner sin egen unge best om slike tips fungere. Det viktigste er å være 110% konsekvent på det dere bestemmer dere for å gjøre 🙂

Det høres velkjent ut. Min to, og spesielt eldsten er hyperkresen. Han liker ikke kjøtt og fisk, utenom pølse, fiskegrateng, baill og kyllingskinn. Og de fleste grønnsaker er livsfarlige. Saus kan gå an til tider, men den må ikke komme borti noe annet, for da er visst maten besudlet. Vi har ikke villet stresse så veldig. Vi serverer samme mat til alle. Forsøker å ikke blande alt for mange smaker og så får man spise eller la være. De tingene vi vet han spiser SKAL han ha, som potet, erter på boks eller gulrot. Nye ting skal smakes på, og det er ikke nok å stikke tunga borti. De gangene ungene er flinke til å smake nye ting, eller til å prøve ting det er lenge siden de har smakt, får de skryt. Hvis de lager grimasjer, ekle lyder eller fysjer seg over maten må de gå fra bordet til de har bestemt seg for å sitte høflig sammen med oss andre. Det har tatt masse tid, men nå synes jeg virkelig begge guttene er blitt flinke. De smaker på mye mer, og det hender ofte at de skryter av maten eller til og med koser seg med å forsøke nye ting. Vi var ute og spiste på søndagen, og JC forsynte seg skikkelig med både salat, fetaost, agurk, kylling, grønnsaker, pasta og potet. -Helt utrolig!

Vi har litt det samme problemet, men ikke i like stor grad. Hvis mine barn ikke liker og vil spise, så må de gå fra bordet. Da får de ikke mer mat før til neste måltid. Ikke en liten banan en gang. Vi gjør ikke noe nummer ut av at de ikke vil ha maten. Prøver å ikke mase heller, selv om det har vært vanskelig da 5 åringen er veldig mager, og vi vil jo at han skal spise.

Har egentlig ikke noen gode råd annet enn å være tålmodig og ikke mase. Han vil ikke sulte ihjel. Det går seg nok til etter hvert. Lykke til!

Jeg synes det er greit at ungen vil ha maten adskilt og at de ikke liker all mat. Men hos meg får de ikke lov til å klage på maten. Hvis de ikke liker den, så trenger de ikke å spise den, men sutring med matbordet gjør meg gal. Mine unger har helt grei vekt, og spiser sånn passe variert så jeg bryr meg ikke om de "sultestreker" en dag eller to.

Jeg er ikke helt sikker på hva du er frustrert over. At ungen ikke spiser? At ungen klager ved bordet? Eller begge deler? Eller kanskje du bare ville skrive av deg litt frustrasjon?

Jeg ville uansett ha satset på en av delene. Enten ville jeg ha konsentrert meg om å få ungen til å spise, eller så ville jeg ha konsentrert meg om å få han til å slutte å klage.

Polyanna skrev:

Hos oss er det greit å ikke like. Men det er ikke greit å uffe og akke og æsje.

Den regelen har vi også. Sønnen min liker f.eks. ikke poteter, så da trenger han ikke spise det. Men jeg har alltid sagt til ungene at hvis det er noe de ikke liker så kan de la være å spise det, uten å si noe om det. Akkurat det er jo et poeng, at de skjønner at selv om det er ting man ikke liker så trenger man ikke ødelegge måltidet for andre med å si æsj og uuuææææ.

Tror jeg ville vært veldig streng på dette med æsjing og spytting, og heller vært mindre streng på "skal smake"-regelen en periode. for å prøve å få ro rundt bordet.

Men det er ikke lett dette, det som fungerer med ett barn trenger slett ikke gjøre det med et annet. Lykke til ihvertfall! 🙂

Jeg kjenner meg godt igjen Og har en liten følelse av at det ofte er litt vanskelig for andre å forstå at det ikke er bare å gjøre ditt datt som fungerer på litt mer "vanlige" unger som kanskje også er rimelig normalvektige.
Kjenner godt igjen dette med sutring, usj og æsj og hysteriske anfall hvis det har lurt seg noe rødt eller grønt oppi maten. Senest i går med kyllinggryten. Gud forby, det hadde havnet litt paprika og ertebiter oppi. Han skriker gjerne opp FØR vi har satt oss til bords om at han ikke liker maten. Vi plukker ut alle synlige rare biter, for han går helt i vranglås. Jeg deler ofte opp maten i deler, slik at han kan velge bort det han ikke liker.
Det var blitt så masete rundt middagsbordet som vi prøver å ha som en liten hyggestund at vi begynte å slå hardt ned på sutring. Det var klare beskjeder om at må MÅ smake litt, ikke lov å klage og sutre(selv om han selvfølgelig begynner) og vi forhandler gjerne om at han må spise f.eks 4 skjeer. En del ganger ender det opp med at han faktisk liker maten veldig godt.
Vi har av en eller annen grunn unger som liker fisk, gjerne laks i fløtesaus f.eks, det er vanskelig å gi eldstemann kjøtt. Han liker også gulrøtter.
Jeg tror at man kan komme en stykke på vei med å innføre helt klare og kompromissløse regler ved bordet og at smaking består av EN skje. Dele opp maten i forskjellige deler, og for gud skylds plukke ut alt som er rødt, grønt, orange eller som ser mistenkelig ut på andre måter
Jeg tror det er vanskelig å omvende et kresent og småspist barn, og det er viktig å tvinge seg til å tenke at de faktisk ikke sulter ihjel av å spise lite i perioder, ofte tar de det litt igjen i andre perioder. Til trøst, jeg var et ekstremt småspist og kresent barn, men er særdeles glad i mat nå. Det kom gradvis og matgleden kom mer etterhvert som jeg ble større/voksen nok til å bestemme selv.

Mine unger må gå fra bordet og får ikke middag, om de holder på slik. Etter at denne tøffe varianten ble innført, har de lært å oppføre seg. Det er selvsagt lov å ikke like mat, men kommentarer holdes langt unna middagsbordet.

Her i heimen er det heller ikkje lov å klage på maten. Vi har ein regel om at alle må smake på alt som står på bordet, men ikkje treng ete opp om ein ikkje likar det. Dette har etter kvart ført til stor toleranse for ulike smakar og konsistensar. Dei jublar ikkje akkurat når eg seier at dei SKAL smake på erterstuingen, men etter 3 min kjem det gjerne eit :"det var faktisk ganske godt".

Det tok ca ei veke å innføre denne regelen. Før det hadde dei levd på skive med leverpostei, litago yoghurt og pølser.

Det høres ut som dere har en utfordring der, Senna! Vil bare ønske dere lykke til! Her i huset må også storebror smake på maten. Det skjer ganske ofte at han absolutt ikke vil ha annet enn ris og saus. Men etter å ha smakt finner han ut at det faktisk var spiselig likevel...

Jeg opplever av innlegget ditt at det hovedsaklig er klagingen, uffingen, spyttingen og den manglende folkeskikken som er problemet her, ikke kresenheten i seg selv.

Man kan jo ikke ha det slik ved måltidet, det blir kjempedårlig stemning! Mat skal være kos! Så, hva kan du gjøre?

For det første må dere lage regler, veldig veldig tydelige regler, i fht oppførsel ved bordet. Blir det klaging må han gå fra. En av dere får evt gå fra bordet med ham og sitte midt på stuegulvet på pinnestoler. Det må ikke oppleves som kos å gå fra. Jeg foreslår 5 minutter, og når han kommer tilbake må det være litt jubel over at han vil spise med dere. (ja, det skal være en selvfølge, men all positiv adferd må belønnes!). Ros all positiv adferd underveis, og hør litt på deg selv. Ofte maser man mye mer enn man tror. Det kan nok sikkert ta en uke eller to å snu trenden.

Sorter maten slik han vil ha den. Gjerne i små skåler, slik at det er helt delt.

La ham være med å lage maten. Unger får ofte mer forhold til maten da, og synes det er gøy å skjære, røre og grise. Aksepter at det tar litt tid, at det blir søl. Det blir i allefall bedre stemning. Gi masse skryt og drit i at bitene blir rare. Forklar hva du har oppi, at det er SÅ godt osv.

Kanskje det kan være en ide å ha et kjapt lite mellommåltid med en gang dere kommer hjem? Så ikke alle har lavt blodsukker og er grinete før middagen er klar?

Ikke alle unger liker alt, men jeg er helt enig i at man må smake på alt og hvis man ikke skal spise noe skal ikke det kommenteres. (Hverken av deg eller den kresne).

Jeg tror dere har kommet i litt kjipt mønster hele gjengen, jeg. Du gruer deg til måltidene, han bruker måltidene som maktarena og hele familien plages av de fryktelige middagene som bare er bråk.

Hvis han liker pasta, så bytt til fullkornpasta, så får han i hvertfall litt fiber.

Lykke til!

Ei venninne av meg sliter ekstremt med disse tingene, og sønnen der i huset fikser virkelig bare å spise enkelte ting. De har kontaktet psykolog i forhold til kresenhet, og det lureste tipset de fikk var å ikke fokusere så veldig på dette med mat. Ikke lage noe stort ut av det.

Dette kan lett bli en maktkamp der barnet bestemmer over den voksne, det bør ikke være noe mer enn et måltid.

Sikkert lurt med klare rammer, men tror det viktigste er å gi respons på ønsket atferd uten at det blir for stort, og la uønsket atferd bli ignorert.

Høres slitsomt ut, men forhåpentlig er det en fase.

Lykke til