Møkk lei kresne unger

Mange gode tips her.

Vi praktiserer at de skal smake på alt første gang, og godt separert mat er en nødvendighet. Jeg spør alltid hvor hun vil ha sausen f.eks.

Vi prøver å vektlegge det som er positivt. Vi sier f.eks at de kan spise det de liker, i stedet for at de ikke trenger å spise det de ikke liker. Samme mening, men med positivt fortegn.

Hos oss er det ikke lov til å klage og man spiser det man liker.

Tusen takk for mange gode tips og råd.

Vi prøver å sortere maten så godt det lar seg gjøre. Og han får gjerne hjelpe til å lage mat. Han elsker å røre i grytene, men selv om det er han som har laget maten vil han ikke spise den alikevel.

Som regel så starter jeg på middagen før jeg henter dem i barnehagen, så vi har i grunnen relativt tidlig middag. Så jeg tror ikke han er grinete av matmangel iallefall.
Men det starter gjerne med at han kommer og spør hva det er til middag, eller kikker i grytene og så begynner uffingen og usjingen.
Og når han ikke spiser når han kommer til bordet så har han jo veldig god tid til å sitte å finne på annet fant; pelle i lillebroren, synge, sitte bak/frem på stolen osv.
Men nå får jeg prøve en periode og rette på bordskikken og ikke bry med om maten (regner ikke med at han sulter ihel). Så får vi se om vi får resultater.

Huff, det høres ut som om jeg har den forferdelige ungen, men han er jo ganske morsom og herlig også da (når vi ikke sitter ved bordet.)

Senna skrev:

Men nå får jeg prøve en periode og rette på bordskikken og ikke bry med om maten (regner ikke med at han sulter ihel). Så får vi se om vi får resultater.

Huff, det høres ut som om jeg har den forferdelige ungen, men han er jo ganske morsom og herlig også da (når vi ikke sitter ved bordet.)

Han er sikkert verdens beste go'ing, og klarer du å overføre det til bordmanerer også, så går nok dette kjempebra! Jeg tror du gjør lurt i et bordskikk-fokus inntil videre. Så kommer nok resten etterhvert.

Bordskikk er viktig. I alle fall så grunnleggende bordskikk som å sitte ordentlig på stolen, ikke gå til og fra bordet under måltidet, ikke grise (søling ved uhell er selvsagt ikke et problem), ikke sutre eller usje, ikke spytte ut mat man har puttet i munnen. Vi maser derimot f.eks. ikke med at han skal spise med bestikk, og heller ikke at han skal spise opp alt på fatet.

Vår gutt er også kresen og sta og liker ikke grrønnsaker. Men her som på andre områder synes vi det som fungerer best er å forklare og argumentere saklig. Han liker å forstå, han liker å få gode og ordentlige forklaringer, og når vi forklarer at man må spise forskjellig slags mat for at det skal være sunt og for at kroppen skal ha det bra, så forstår han det. Han har opplevd flere ganger å kaste opp i sengen når han hadde spist veldig mye pasta eller hvitt brød til middag, og den erfaringen gjør at han tror oss og går med på regelen om at han ikke kan få spise bare én ting. Vi på vår side gjør vårt beste for å finne grønnsaker han kan akseptere. Kokt brokkoli er omtrent det eneste, gulrot går noen ganger, og kanskje mais. Han får soyasaus eller kecap manis til å dyppe i hvis han vil, det synes han er godt, eller han får selv kverne litt havsalt over (usaltede kokte grønnsaker liker jeg ikke selv heller).

Hjemmestappede poteter og gulrøtter er ellers en ny idé som han liker. Spinat i pølsegratengen en annen. Gryteretter og wok med biter av grønnsaker er derimot ikke populært.

Jeg er lærer i mat og helse og det overrasker meg hvor mye usjing og æsjing fjortenåringer kan lire ut av seg. Skulle virkelig tro at de hadde kommet over slikt i den alderen.

Hos oss (både hjemme og på jobben) er det ikke lov til å snakke negativt om maten eller klage med usjing og æsjing. Slik er det bare. Om det blir tilløp til usjing bare ser jeg på ungene også slutter de med en gang. Ingen har lyst til å gå fra bordet når vi andre sitter og prater og har det hyggelig. Alle må smake en bit før man kan si at man ikke liker det, og maten blir tilbredt slik at fireåringen kan få sausen for seg, kjøttdeigen for seg, pastaen for seg, grønnsakene for seg osv.

Barn som plager søsken i steden for å spise må gå fra bordet.

Jeg tror rekorden med å ta guttungen fra bordet da han var rundt fire er 30 ganger. Det måltidet og de neste ble lite hyggelig, men jammen betalte det seg i det lange løp.

Jeg er veldig kresen på mat, og det tror jeg kommer av at når jeg var liten så måtte man spise det som ble servert. Jeg fikk ikke gå fra bordet før fatet mitt var tomt.
Jeg husker en gang det ble servert blekksprut, jeg var vel en 14 år den gangen, og jeg nektet å spise det. Jeg fikk faktisk lov til å gå fra bordet, men til kvelds så ble blekkspruten tatt fram igjen, jeg nektet og måtte gå til sengs uten mat. Og sånn fortsatte det i tre dager, da fikk stemoren min så vondt av meg at hun kastet den. Jeg husker min far gikk i luften for det var en prinsippsak at barn skulle spise det som ble servert.

Som voksen så var jeg lenge veldig kresen på alt som het mat, og storesøster har mer eller mindre vokst opp med en mor som plukker vekk det meste i maten sin, og siden jeg har vært så kresen så har hun fått de samme alternativene som meg. Maten blir servert og man spiser det man vil. Vi har alltid hatt en veldig koselig tone rundt middagsbordet, og gjør aldri noe stort nummer av at noe ikke blir likt. Storesøster har heldigvis ikke blitt som meg, hun spiser alt hun får servert, og jeg har aldri hørt henne si "jeg liker ikke" .
Jeg har faktisk lært mye av storesøster, og nå er det ikke mye mat jeg ikke liker. Men blekksprut kommer jeg nok aldri til å smake på, for det sitter godt i meg enda.

carolin skrev:

Men blekksprut kommer jeg nok aldri til å smake på, for det sitter godt i meg enda.

Det er ein svært stor skilnad på at ungar må smake og at ungar må ete opp alt.

Eg synes at det å tvinge i ungar store porsjonar med mat dei ikkje likar grensar til psykisk mishandling Det er audmjukande å måtte tvinge i seg noko ein synes er kvalmande og grusomt fordi nokon andre har makta over ein.

Du har min fulle sympati. Her i huset har vi en fireåring som kan finne på å nekte å spise noe han likte i går, han kan nekte å spise noe som noen i barnehagen har sagt at de ikke liker, og han kan nekte å spise noe som han "ikke liker kjempegodt".

Ok, du skal få noen tips også.

Jeg pleier å gjemme grønne, skumle, sunne ting i pastasaus. Koker en pastasaus basert på løk, hvitløk og tomater, tilsetter persille, spinat, kokt gulrot i biter, kanskje litt brokkoli, og moser i blenderen til den blir helt fullstendig glatt. Da vet jeg i alle fall at poden får i seg litt grønt.

Potetmos er også finfin til å gjemme ting i. Jeg moser gulrøtter og kålrot sammen med potetene. (Har også tilsatt spinat, da var han litt mer skeptisk, men det gikk ned.) Etter tips her inne har jeg også hatt spinat i pannekaker, det gir ikke mye smak, og da jeg kalte det Ninja Turtles pannekaker (hva gjør man ikke...) ble det godtatt.

Lykke til:)

Enig med Alfa. Det er himmelvid forskjell på å smake på alt og å spise opp alt. Å spise opp alt under tvang er ydmykende og kan skape store problemer i fht måltider og mat. Bare tull og en usedvanlig tåpelig måte å demonstrere foreldremakt på. Matglede og gode manerer får man i hvertfall ikke på den måten.

Jeg har to gutter, og 5åringen er nøyaktig slik du beskriver. 3åringen er heldigvis ikke sånn. Jeg syns Mim kommer med gode råd. 🙂

Strengt tatt syns jeg at akkurat blekkstprut skal de slippe å smake på også. Det ER godt, men noen sånne "ekkelt"-sperrer må man få lov til å ha.

Min far sin måte var selvsagt helt uakseptabel. Man tvinger ikke barn til å spise mat de ikke liker. Man kan jo be de om å smake på maten før de kan si at de ikke liker den, og jeg ser ikke noe gale i det, men pga min opplevelse fra barndommen så har det blitt slik at barna får velge selv hva de vil smake på.

Jeg tror at det jeg ville fram til med mitt forrige innlegg var at vi har valgt å ikke fokusere så mye på hva man liker og ikke liker, og heller fokusert på at det skal være koselig rundt måltidene. Det har fungert utmerket for oss, men det er jo ikke sikkert at det fungerer for alle.

Alfa skrev:

Det er ein svært stor skilnad på at ungar må smake og at ungar må ete opp alt.

Eg synes at det å tvinge i ungar store porsjonar med mat dei ikkje likar grensar til psykisk mishandling Det er audmjukande å måtte tvinge i seg noko ein synes er kvalmande og grusomt fordi nokon andre har makta over ein.

Når jeg ser på forholdet jeg og mine søsken har til mat, ødeleggende på hver sin måte, vil jeg påstå at det å tvinge i barn mat ER psykisk mishandling.