De og dem

Er det virkelig så vanskelig å lære seg korrekt bruk av disse to pronomnene?

Jeg kjenner jeg får vanskeligheter med å lytte til mennesker som utelukkende bruker de. Det forringer språket i mine ører, og jeg blir sittende og rette opp setningene deres inne i mitt hode.

Klarer dere å overhøre dette eller er det til stadig irritasjon å høre:

"jeg sa til de at jeg kommer senere"

Jeg sier "dem" både som subjekt og objekt, for det heter det på min dialekt. 😉

Skilpadda skrev:

Jeg sier "dem" både som subjekt og objekt, for det heter det på min dialekt. 😉

Jeg tviler på at du skriver det.

Greia (godt norsk ord) med dette for meg, er vel det at enkelte mennesker snobber opp språket sitt og så blir det bare feil. Dette er selvfølgelig mine egne tanker uten at jeg har de store vitenskapelige undersøkelser å støtte meg på. Jeg kjenner at jeg synes det er så trist at folk ikke vet hva som faktisk er korrekt, men går rundt og tror at "dem" er et ord som ikke passer seg å bruke.

De fleste norske dialekter har faktisk sammenfall av subjekts- og objektsform av de/dem. De fleste sier en eller annen variant av "dem" i begge posisjoner. Så det er ikke så rart at det blir blandet. Men i skrift er det fortsatt obligatorisk å skille dem. 🙂

Dette irriterer meg også, men samtidig føler jeg meg ikke 100% stø selv bestandig. Derfor spikker jeg bare litt diskret i krokene når det gjelder dette.

Pamina skrev:

Jeg tviler på at du skriver det.

Selvsagt ikke. 🙂 Men jeg trodde du snakket om muntlig bruk, siden du snakket om lytting.

Jeg liker ikke "jeg sa det til de", jeg heller. Men Tinetoff sier at vi ikke har normering av talespråket, så da er det vel ikke stort man kan gjøre. Bortsett fra å avreagere litt her på flisespikkeriet, da. 😀

Dette er jeg skikkelig dårlig på, en god forklaring er på sin plass kanskje. 🙂

Jeg tror faktisk ikke jeg sier dem så veldig ofte.
:snakker høyt:

Men jeg skriver det, det gjør jeg.

Ole Brumm skrev:

Dette er jeg skikkelig dårlig på, en god forklaring er på sin plass kanskje. 🙂

"De" og "dem" fordeler seg som "du" og "deg". Det første brukes som subjekt:

De kom på veien.
Du kom på veien.

Det andre brukes som objekt:

Jeg liker deg.
Jeg liker dem.

Skilpadda skrev:

"De" og "dem" fordeler seg som "du" og "deg". Det første brukes som subjekt:

De kom på veien.
Du kom på veien.

Det andre brukes som objekt:

Jeg liker deg.
Jeg liker dem.

Eg likar dem. Det går bare ikke an å si. Det blir helt rart og creepy.
(Omtrent like creepy som at min sønn går rundt og sier jeg. )

Skilpadda skrev:

så da er det vel ikke stort man kan gjøre. Bortsett fra å avreagere litt her på flisespikkeriet, da. 😀

Ja, la oss!



Hva man sier er så sin sak, men det er jo veldig mange som gjör denne feilen skriftlig. I likhet med deg, Pamina, har jeg inntrykk av at folk pröver å gjöre seg "finere" ved å boikotte ordet "dem".

Tilbake til det muntlige: Jeg stusser litt over at objektformen "henne" også synes å väre på vikende front. Jeg skvetter hver gang jeg hörer en ung osloboer si "jeg sa det til hun".

Dette er et område hvor jeg gjør mye feil når jeg skal skrive, enkelt og greit fordi jeg bruker samme ord for de og dem muntlig, nemlig dei (eller di om jeg snakker skikkelig dialekt). Og når man ikke er vant til å bruke noe muntlig så blir det verre skriftlig også, men jeg prøver å rette på meg selv når jeg ser at det blir feil, men det sniker seg inn en og annen feil både titt og ofte.

Jeg innrømmer forresten gjerne at sånn Oslo-vest-(mis)bruk av "de" som objektsform irriterer meg også. Nettopp fordi det har som historisk opphav at røkla brukte "dem" i alle posisjoner, og det kunne jo ikke de fisefine besteborgerne gjøre, så da ble det "de" over hele fjøla. Det er altså ikke "ekte" østnorsk, men et resultat av det som kalles hyperkorrigering. Men nå er det jo et innarbeidet sosiolekttrekk, og det er ikke rettferdig å bebreide noen for det. :storsinnet:

Jeg bruker forresten "de" som subjektsform og "dem" som objektsform muntlig også. Snart-fireåringen min også. Fjellstøtt.

Elinblu skrev:

Hva man sier er så sin sak, men det er jo veldig mange som gjör denne feilen skriftlig. I likhet med deg, Pamina, har jeg inntrykk av at folk pröver å gjöre seg "finere" ved å boikotte ordet "dem".

Tilbake til det muntlige: Jeg stusser litt over at objektformen "henne" også synes å väre på vikende front. Jeg skvetter hver gang jeg hörer en ung osloboer si "jeg sa det til hun".

Som sagt så er det ikke for å fine seg at jeg gjør det, det er bare fordi jeg ikke klarer å gjøre det riktig. :domm:

Henne er derimot et veldig hyppig ord brukt hjemme hos meg om dagene, sønnen min insisterer nemlig å si henne både når han skal si henne og hun. Irriterer meg fra vettet. Han ser også dems i stedet for deres, og jeg gremmer meg enda mer. Romeriksdialekt vil jeg tippe, men ikke særlig pent.

Tinetoff skrev:

Jeg bruker forresten "de" som subjektsform og "dem" som objektsform muntlig også. Snart-fireåringen min også. Fjellstøtt.

Muntlig bruker jeg som regel "dem" både i subjekts- og objektsform - fordi jeg er romeriking, men ikke minst som min personlige lille protest mot "de"-hysteriet. 🙂

Lille Ru skrev:

Eg likar dem. Det går bare ikke an å si. Det blir helt rart og creepy.
(Omtrent like creepy som at min sønn går rundt og sier jeg. )

Kan ikke si det på min dialekt nei, det fungerer ikke, men jeg kan jo prøve å lære å skriv riktig. :lærevillig:

Har jeg rett når jeg sier at bergensere er særdeles lite flink å bruke DEM som objektsform? "Hvor har du lagt de henne"?

Miss Norway skrev:

Har jeg rett når jeg sier at bergensere er særdeles lite flink å bruke DEM som objektsform? "Hvor har du lagt de henne"?

Det har du helt rett i. (Men det er normalt for vestnorske dialekter.)

Ole Brumm skrev:

Kan ikke si det på min dialekt nei, det fungerer ikke, men jeg kan jo prøve å lære å skriv riktig. :lærevillig:

Og her ble det mulig en og/å feil, pluss en tastefeil.

Adrienne skrev:

Som sagt så er det ikke for å fine seg at jeg gjør det, det er bare fordi jeg ikke klarer å gjøre det riktig. :domm: .

Vestlandsdumskap.

Jeg sier forøvrig ikke henne heller. Det er bare hun, eller rettere sagt hon.

Jeg prøver så godt jeg kan å unngå skrivefeil både her og der. Noen ting sliter jeg mer med enn andre ting, og jeg tror ikke de/dem og hun/henne er mine største utfordringer her på jord.

Jeg sier som jeg har sagt før: Det er mye latskap ute og går når det kommer til skrivefeil.

(Ingen og/å-feil her vel? Jeg har papirer på at hjernen min ikke er skapt for og/å. )