Hva gjorde du for 9 år siden i dag?

Jeg var på jobb og en kollega sa vi måtte gå inn på CNN på nettet. Der ble vi stående og se fly nr to kjøre inn i tårnet, live. Helt uvirkelig. Jeg var gravid for første gang, fortsatt uten å ha fortalt det, og jeg husker at jeg tenkte det kunne bli krig og at vi skulle ha barn oppe i det hele. Sjokkerende dager, hvis noen angrep USA kunne liksom alt skje videre.

Jeg var akkurat kommet hjem fra jobb. Satt og spiste, og skrudde tilfeldig på CNN live rett etter at det første flyet var krasjet. Mens de satt der i studioet og diskuterte hva dette var, hvordan en pilot kunne komme så lavt og hvorfor, kom det andre flyet og de filmet det live. Da ble det panikk og de skjønte at dette var terror. Jeg ringte mannen på jobb og familien. På denne tiden bodde vi ikke i Norge, og jeg husker at jeg følte meg veldig langt hjemmefra. Ble redd og klarte ikke å rive meg løs fra skjermen.

Jeg var på vei hjem fra skolen, sto på tbanen da jeg hørte hva som hadde skjedd..
Dro hjem å så på tv resten av dagen.. Husker jeg var redd for om noe slikt kunne skje her.. Jeg var 17 år da.

Jeg var på nyansattkurs, jobbet i IT-firma. Vi hadde rollespill og presentasjoner og what-have-you. Helt til rundt klokka tre, da fikk "alle" sms'er og slo på pc'ene sine. Vi kuttet vel en del av kurset og det ble mye tv-titting. Allikevel hadde vi en koselig kveld sammen og spiste middag og var på disco. Det var nok en del senere at omfanget faktisk gikk opp for meg. Selvom jeg "skjønte" der og da at det var fælt.

Jeg og en venninne var på bingo, og jeg hadde akkurat vunnet 10.000 kroner da jeg fikk melding om dette fra mannen.

Jeg var på jobb og sto og hørte på radioen. Hele produksjonen i laksebruket jeg jobbet stoppet opp og alle dro opp i kantina og ble stående og se på tv. Husker jeg var lammet av skrekk for min beste veninne var på tur med fly til NY for å jobbe som aupair. Følte meg helt hjelpesløs der jeg satt i ødemarken (Bøvågen). Da jeg endelig fikk kontakt med pappan hennes langt utpå natten ble jeg så enormt lettet. Flyet hun var med hadde akkurat tatt av fra London da det første tårnet ble rammet, så de ble retur til London for hennes del.

Jeg hadde hentet Ulvefar på sykehuset, hvor han hadde vært innlagt en uke med iridocyclitt. Han lå og sov på soverommet, jeg satt på stua med Storesøster som var baby og akkurat prøvde å stå uten å holde seg. Og så satt jeg og sjekket detaljene i valgresulatet i bestemte valgkretser på tekst-TV, for det var dagen etter Stortingsvalget. Så jeg hørte at de avbrøt sendingen, og så vekket jeg Ulvefar så vi satt og så på da fly nummer to kræsjet.

Jeg var på vei hjem fra jobb, og hørte som vanlig på Radio 1. Tenkte først at de var veldig flåsete idag med alt dette pratet om et fly, WTC, New York osv... Så skjønte jeg at jeg burde høre bedre etter, husker at jeg måtte slå av radioen for å konsentrere meg om å parkere bilen i en trang garasje...
Gikk hjem og så på CNN, og så da et av tårnene raste. Vet ennå ikke om jeg så det på direkten eller om det var opptak.

(digresjon: husker også romjulen for 6 år siden - da hørte jeg på radioen om en journalist i NRK (Rommetveit?) som hadde fått en bølge over seg og var blitt skikkelig redd. For en pyse, tenkte jeg. Da jeg senere så hvilken bølge det var snakk om og hva det hele handlet om, fikk jeg litt dårlig samvittighet...)

Jeg fikk vite om WTC av en annen på jobb. Jobbet da på SFO. Satte på TV da jeg kom hjem, og ble ganske sjokkert. Jeg forstod vel egentlig ikke hva denne kollegaen hadde snakket om, før da. Jeg så fly nummer to kræsjet, og da fikk jeg rett og slett bakoversveis.. det var definitivt ikke et uhell.

Bildene av menneskene som hoppet blir aldri glemt.

Jeg satt på jobb og hørte fra nabokontoret "Hva f..... er det som skjer???" resten av dagen gikk med på vg-nett, radio og tv. Jeg husker så utrolig godt ordene fra Donald Rumsfeldt (forsvarsministeren i USA) "God may have mercy, we don't" med en rolig, sindig bass-stemme. Og jeg tenkte at dette er starten på 3. verdenskrig. Jeg satt oppe hele natten og fulgte sendingene på TV.. Og jeg hylte når tårnene brast.. En grusom dag.

Jeg tror det må ha vært den mest uvirkelige dagen i mitt liv. Jeg var ør av søvnmangel etter å ha sittet oppe og fulgt med på valgsendingen, og full av følelser (hadde akkurat truffet mannen og flyttet fra eksen), og svimet rundt på jobb da jeg hørte noen rykter om et fly som hadde krasjet i et av tårnene. Ikke lenge etterpå var jeg hjemme, der hun jeg delte leilighet med satt og så på CNN. Hun fortalte at enda et fly hadde krasjet, og jeg tenkte noe sånt som at "Nå blir verden aldri den samme igjen". Vi ble sittende lamslått og følge med på alle nyhetssendinger den kvelden. Bildene av de som hoppet fra bygningene kommer jeg aldri til å glemme.

En kollega av mannen jobbet på den tiden i en av skyskraperne i midtown. Der hadde de utsikt nedover til wtc, og sto og så på da tårnene kollapset.

Litt sent ute, men...

Jeg sto på jobb da en av mine kolleger (som bodde rett over gata) kom og fortalte hva som hadde skjedd. Jeg tenkte at han bare rørte og da det endelig gikk opp for meg at det var sant, ble jeg helt lamslått. Heldigvis var det en stille dag på jobb, så jeg slapp å konsentrere meg noe veldig.

Husker at jeg brukte hele dagen etter på å få tak i familien jeg jobbet som aupair for, for mange år siden. Det var mer eller mindre umulig å komme gjennom på tlf og det viste seg at de hadde flyttet. Fikk tilslutt tak i dem via søster av hun jeg jobbet for. Far i huset skulle flytt til New York på den tiden, men planene ble forandret. Derimot mistet de flere venner og familie.