Er en firebarnsfamile med inntekt på 685000 fattig?

Cuyahoga skrev:

Men altså. Jeg har fire unger. Jeg har regnet på det, jeg kan forsørge de alene. Med rom for iPad, Nøstebarn og økologiske tomater.

Om jeg ikke hadde kunnet det, hva skulle jeg ha tenkt, rine? Burde jeg ha skammet meg? Unnskyldt meg offentlig? Fortalt ungene at de ikke kan bli med i skiklubben fordi jeg ikke har råd til ski fordi jeg "fikk for mange av dere?"

Bør folk med lav inntekt la være skille seg? Folk med kroniske sykdommer "tenke seg om" og gifte seg med ingeniører og ikke hjelpepleiere for å øke sannsynligheten for ikke å havne i en økonomisk knipe femten år fram i tid?

Jeg er veldig pro-planning, men folk er folk.

Jeg er veldig enig med tankene dine rundt dette. Og så er det gjerne sånn at folk kan ha 2 barn uten at de trenger å skamme seg, men mer enn 2 barn?! Da har man seg selv å takke, og all "det skulle du tenkt gjennom på forhånd" hjelper ikke, det bidrar bare til skamfølelsen.

Skremmern skrev:

Men dette henger gjerne sammen. "Å ja, fattige, ja, da skulle de ikke hatt så mange barn, da!"

Det er et temmelig komplekst tema egentlig. Det er jo familier man ser som ikke greier å følge opp barna mht lekser, fritidsaktiviteter og slikt, og som likevel velger å få flere og følge samme mønster. Men jeg har hørt i flere varianter at nettopp det å ha små barn da kan være noe man mestrer, og at om man står utenfor arbeidslivet føler man at man har en mer legitim grunn (for omverdenen) for å være hjemme.

Bokormen skrev:

Det er et temmelig komplekst tema egentlig. Det er jo familier man ser som ikke greier å følge opp barna mht lekser, fritidsaktiviteter og slikt, og som likevel velger å få flere og følge samme mønster. Men jeg har hørt i flere varianter at nettopp det å ha små barn da kan være noe man mestrer, og at om man står utenfor arbeidslivet føler man at man har en mer legitim grunn (for omverdenen) for å være hjemme.

Men hva hjelper det denne gruppen at man akker og oier seg over barna de har fått? Det er det jeg ikke forstår.

Hvor går for øvrig grensen mellom uheldige omstendigheter/livet går ikke alltid på skinner til å havne over i "jeg gjør som jeg vil, og noen andre får pent ordne opp for meg"?

Utgangspunktet for "ufrivillig" må vel være dagens situasjon. Er den ene hjemmeværende kan man velge at begge skal jobbe. Antallet barn er det vanskelig å gjøre noe med i ettertid, med mindre man skal gå for Monty Python-løsningen.

Å forvente at samfunnet skal ordne opp, er jo et holdningsproblem som ikke akkurat er unikt for mangebarnsforeldre. Utfordringene blir jo da å få begge foreldre i jobb i de tilfellene en eller begge er hjemmeværende, og hjelp i form av ikke bare å åpne pengeboken er jo noe man bør yte til alle som er i den samme hjelpesløse situasjonen. At man skal bli nektet eller at det skal være verre eller mer skam over hjelpen fordi man har flere barn enn gjennomsnittet, skjønner jeg ikke. Skal man tvangssterilisere slubberter? Eller inndra et par av barna deres? Blir det mer riktig på den måten?

Det er ingen skam å ha flere barn? Jeg syns ikke det i hvert fall. Jeg har tre yngre søsken selv, som ikke nødvendigvis var en berikelse da jeg var liten. I dag er det en berikelse å ha 3 søsken. Altså misforstå meg rett: Det kan være slitsomt med yngre søsken når en vil være i fred og de lar en aldri vre i fred. Det er dog en annen diskusjon.

Det jeg snakker om er at en må prioritere hvordan en skal bruke pengene sine uansett om en har 1, 2, 3 eller 100 barn, særlig hvis en velger selv at den ene skal være hjemmeværende. En er ikke fattig i mine øyne, men en har selvsagt dårlig råd. En vil kanskje ikke ha råd til det siste innen skiutstyr, mote, eller feriereiser, for den sak sin skyld. Når en velger for en periode å leve på en lønning så må en jo prioritere bort noe?

Skremmern skrev:

At man skal bli nektet eller at det skal være verre eller mer skam over hjelpen fordi man har flere barn enn gjennomsnittet, skjønner jeg ikke. Skal man tvangssterilisere slubberter? Eller inndra et par av barna deres? Blir det mer riktig på den måten?

Kanonbra debatteknikk!

Samfunnet må også til en viss grad ordne opp for dem som ikke får barn og dem som velger å leve alene. Den delen er vanskeligere å beregne siden også mennesker med barn og mennesker med partner kan havne i samme situasjon som dem uten barn om relasjonene ikke er gode.

Det er heller ikke like enkelt å påpeke som det er overfor et par med dårlig råd og en skokk unger.

rine skrev:

Det blir jo helt umulig å svare på i og med at det er så mange nyanser her.
Jeg er selvsagt klar over at det kan gå hull på et kondom, eller at man kan få trillinger når man bare hadde tenkt å få ett barn, men stort sett kan man planlegge, og da mener jeg at barn er noe man må se om man har råd til, på samme måte som f.eks en hund eller en bil. Jeg synes ikke det er noe særlig å skaffe seg barn som man vet man ikke har sjanse til å forsørge selv, selv om jeg synes det er bra at samfunnet tar seg av barn som ikke har foreldre som klarer den jobben.

Jeg snakker ikke om uhell. Jeg snakker om familier som den hovedinnlegget tar for seg, hvor ungene er satt til verden allerede. Hva hjelper det å belære i ettertid om valgene man skulle tatt før man i det hele tatt hoppet til køys? Å ikke synes noe om å skaffe seg barn før fremtiden er tryggere, er helt og fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Barna er jo som sagt her! Og det er det jeg synes blir snerpete i denne sammenhengen.

De samme følelsene kommer gjerne til uttrykk hvis foreldre med fire barn sier de er slitne. Man har vel seg selv å takke, da også. Har man ett barn har man mer
"lov" til å gi utrykk for slitenfølelsen, virker det som.

Katta skrev:

Det er jo innlysende at foreldre med mange barn har satt seg i den situasjonen selv, men for meg blir det så feil som det kan få blitt å tenke på barn som noe man "har" og at man da kan takke seg seg selv fordi familieøkonomien halter. Idet det kommer barn inn i en familie skifter mitt fokus, barnet er en samfunnsborger som ikke har noen som helst mulighet til å ivareta seg selv.

Som samfunn trenger vi at folk får barn, og vi trenger at det skjer før man har hus og to biler og hund på plass i og med at biologi og økonomi ikke spiller på lag. Og vi må ha et bevisst forhold rundt hva vi mener er akseptabel levestandard for barna og hva vi definerer som fattigdom, ikke minst fordi en definisjon av fattigdom som innebærer at man må ha råd til dyre dunjakker og sydenturer vil få veldig mange til å føle seg fattige. Eksemplet i artikkelen var selvfølgelig tabloidisert og vridd på for å få frem et poeng, leser man grunnlaget for beregningene ser man blant annet at en slik familie ikke vil regnes som fattig hvis de har rimelig mulighet til å komme seg ut av situasjonen, dvs hvis den ene som har valgt å være hjemme kan jobbe. Men det at barn, og spesielt barn nr 4 innebærer utfordringer økonomisk tror jeg det er bra at det snakkes om, fordi det er ganske sterke krefter som vil redusere og fjerne de utjevningstiltakene som er der.

Det var det som var mitt poeng også altså, at ungene har havnet helt ufoskyldt i situasjonen og at vi som samfunn har et ansvar for at alle barna har det bra.

Cuyahoga skrev:

. Jeg synes det er bra at ikke alle tenker at de må ha mastergrad, rekkehus, stasjonsvogn og ha fylt trettifem før de kan få barn.

Er det bare de to ytterpunktene som gjelder? Vi fikk barn før vi ble 30, og hadde verken eget hus, bil eller fast jobb.

Cuyahoga skrev:

Men altså. Jeg har fire unger. Jeg har regnet på det, jeg kan forsørge de alene. Med rom for iPad, Nøstebarn og økologiske tomater.

Om jeg ikke hadde kunnet det, hva skulle jeg ha tenkt, rine? Burde jeg ha skammet meg? Unnskyldt meg offentlig? Fortalt ungene at de ikke kan bli med i skiklubben fordi jeg ikke har råd til ski fordi jeg "fikk for mange av dere?"

Bør folk med lav inntekt la være skille seg? Folk med kroniske sykdommer "tenke seg om" og gifte seg med ingeniører og ikke hjelpepleiere for å øke sannsynligheten for ikke å havne i en økonomisk knipe femten år fram i tid?

.

Nå er jeg forvirret. Får man ikke overgangsstønad, barnebidrag og hva_har_du når man skiller seg?
Men siden du spør, jeg synes alle bør ha i bakhodet at de kan bli alene en gang i framtiden og regne ut om de har mulighet til å klare seg da, det synes jeg bare er sunn fornuft. Er det ikke det?

Skremmern skrev:

Men hva hjelper det denne gruppen at man akker og oier seg over barna de har fått? Det er det jeg ikke forstår.

Er det noen som har akket og oiet seg her?

Skremmern skrev:

De samme følelsene kommer gjerne til uttrykk hvis foreldre med fire barn sier de er slitne. Man har vel seg selv å takke, da også. Har man ett barn har man mer
"lov" til å gi utrykk for slitenfølelsen, virker det som.

Man har vel sånn sett seg selv å takke uavhengig av om man blir sliten av to eller fem barn og så kan man velge om man vil klage over det eller ikke. Jeg har ikke inntrykk av at tobarnsforeldre har mer "rett" til å klage enn fembarnsforeldre iallfall. Når det er sagt, så undrer jeg meg over alle med flere enn to barn som okker så mye over hvor mye ekstra det koster med bil og ferie og hva_har_du. Visste de ikke det før de fikk barn, liksom, og kan de ikke bare velge å ikke reise på Chartertur hvis det ekstra rommet og flysetet tar nattesøvnen fra dem?

mkj skrev:

Det var det som var mitt poeng også altså, at ungene har havnet helt ufoskyldt i situasjonen og at vi som samfunn har et ansvar for at alle barna har det bra.

Jeg vet ikke, jeg har litt problemer med problemstillingen. Noe med "nå som dere har havna i uløkka med så mange barn, må dere få hjelp" gir meg litt dårlig smak i munnen.

Stundom fatter vi valg som krysser av punkter på dette er lurt-siden, men som kanskje går på tvers av de helt gjennomtenkte punktene. Som økonomi.

rine skrev:

Er det bare de to ytterpunktene som gjelder? Vi fikk barn før vi ble 30, og hadde verken eget hus, bil eller fast jobb.

Men dere fikk bare to, da er det greit.

Er det noen som har akket og oiet seg her?

Ja, jeg synes det. Jeg er helt enig i at det smarteste for alle er å fatte de riktige valgene hele tiden. Hvilken jobb skal jeg ha, hvor skal jeg bo, hvem skal jeg gifte meg med, når skal jeg få barn, hvor mange skal vi få osv. Hva har man av avlastning som besteforeldre i nærheten, fleksitid på jobb, lar egen jobb seg kombinere med partnerens jobb, er partneren fysisk eller psykisk utargerende, holder man seg frisk, kan man forsørge seg alene skulle livet dele ut noen kort man ikke var forberedt på osv.

Jeg oppfatter innleggene som stort sett forfattes i en "dette skulle du planlagt bedre"-tone , som akkende, bedrevitende og belærende. Fordi det funker ikke sånn, derfor mine flotte forslag til konkrete løsninger på problemet. Men det går ikke! Det finnes ikke noe løsning utover forebygging (prevensjon aller avhold) som hovedsakelig skjer gjennom kunnskap og informasjon. Og der har vi helt klart et forbedringspotensiale på skolene.

Men det hjelper ikke i det hele tatt å vekke skamfølelser i folk som har satt seg i den situasjonen at de har flere barn enn de kan forsørge, at dette burde de ha tenkt på, og unngått. Og ved å belære og "ikke synes noe om å få så mange barn" når disse barna er satt til verden allerede, er det nettopp det man gjør.

Man har vel sånn sett seg selv å takke uavhengig av om man blir sliten av to eller fem barn og så kan man velge om man vil klage over det eller ikke. Jeg har ikke inntrykk av at tobarnsforeldre har mer "rett" til å klage enn fembarnsforeldre iallfall. Når det er sagt, så undrer jeg meg over alle med flere enn to barn som okker så mye over hvor mye ekstra det koster med bil og ferie og hva_har_du. Visste de ikke det før de fikk barn, liksom, og kan de ikke bare velge å ikke reise på Chartertur hvis det ekstra rommet og flysetet tar nattesøvnen fra dem?

Jeg er imot syting uansett, altså, om det kommer fra folk med 1 eller 10 barn. Men jeg opplever at jeg som har 4 barn har mer å bevise, på en måte. Jeg tror alle skjønner at man kan bli sliten fra tid til annen, men jeg holder alltid tett de gangene det verker litt her og der, og noen av de følelsene er nok i meg fra før av, men det er også holdninger jeg senser når jeg sonderer "terrenget".

rine skrev:

Nå er jeg forvirret. Får man ikke overgangsstønad, barnebidrag og hva_har_du når man skiller seg?

Nei, man får ikke det. Bare hvis man har langt under middels fp-inntekt. Derimot får man doblet boutgiftene sine, og økte leveutgifter ellers.
Det er ihvertfall hva som har hendt meg begge gangene. :datapunkt:

rine skrev:

Nå er jeg forvirret. Får man ikke overgangsstønad, barnebidrag og hva_har_du når man skiller seg?
?

Jeg kan aldri tenke meg at du, som fulltarbeidende lektor (hvis jeg husker rett) får noen overgangsstønad, nei. Det er det vel bare forholdsvis lavtlønnede som får? Man får vel ekstra barnetrygd for ett ekstra barn, noe som utgjør rundt 11 000 i året, det er alt, og de pengene må man jo dele på, hvis man har delt omsorg.

Teofelia skrev:

Jeg kan aldri tenke meg at du, som fulltarbeidende lektor (hvis jeg husker rett) får noen overgangsstønad, nei. Det er det vel bare forholdsvis lavtlønnede som får? Man får vel ekstra barnetrygd for ett ekstra barn, noe som utgjør rundt 11 000 i året, det er alt, og de pengene må man jo dele på, hvis man har delt omsorg.

Man må være ganske så lavtlønnet for å få overgangsstønad ja. Vet ikke hva grensa er, men jeg tjente vel ca 380000 når jeg ble alene, og jeg fikk ikke. Man får en ekstra barnetrygd ja, også får man stønad til barnetilsyn om man ikke har 50/50. Barnebidrag får man jo dersom samværsforelder gidder å betale. Det er iallefall ikke penger jeg regner med.

Teofelia skrev:

Jeg kan aldri tenke meg at du, som fulltarbeidende lektor (hvis jeg husker rett) får noen overgangsstønad, nei. Det er det vel bare forholdsvis lavtlønnede som får? Man får vel ekstra barnetrygd for ett ekstra barn, noe som utgjør rundt 11 000 i året, det er alt, og de pengene må man jo dele på, hvis man har delt omsorg.

Ikke vet jeg, men da er det jo ekstra viktig å tenke gjennom om man kan klare seg med barna hvis man blir alene? Jeg har ikke finregnet på slike ting, men selvsagt tar jeg også med i betraktningen at jeg kan bli skilt, enke, få en ufør mann og vet at jeg kan klare meg hvis vi kjøper billigere hus og billigere bil. Huset vi bor i nå, tror jeg ikke jeg hadde klart å beholde alene.

OS blir ikke kuttet helt før man har en inntekt på mer enn 442.000 (se tabell), noe jeg ikke akkurat synes kvalifiserer til lavtlønnet.

Input skrev:

OS blir ikke kuttet helt før man har en inntekt på mer enn 442.000 (se tabell), noe jeg ikke akkurat synes kvalifiserer til lavtlønnet.

Men det er vel kanskje sånn at man ikke får dersom man jobber 100%? Jeg får iallefall ikke, og jeg tjener mindre enn det 442000.