Når fremmede gråter ...

Ladybug skrev:

En kjenning av meg var i den situasjonen for få dager siden; hun satt i garderoben, skulle på trening. Presten ringer henne på mobilen og forteller at pappaen har omkommet i en trafikkulykke Heldigvis var hun sammen med gode treningsvenninner som ordnet opp med varme ord, transport hjem, fikk tak i mannen hennes m.m. Hun var jo i totalt sjokktilstand. Hva om hun hadde vært på alene på juleshopping når hun fikk den grusomme telefonbeskjeden........?

Hva?! Jeg trodde ikke de gav slike beskjeder pr telefon jeg?

Desembermamma skrev:

Hva?! Jeg trodde ikke de gav slike beskjeder pr telefon jeg?

Det trodde ikke jeg heller.Men vet ikke om hvilke regler som gjelder, eller om de nylig har blitt endret på. Jeg synes at slike uventede og tragiske dødsfall i nær familie, bør varsles ansikt til ansikt...
Utrolig godt at hun ikke var helt alene (f.eks i bilen) når presten ringte.....For hun gikk bokstavelig talt i sjokk, stakkars....

Lurer litt på hvordan jeg ville ha reagert ved en slik beskjed? Det tror jeg ikke man vet før man er i en slik situasjon... For jeg tror kroppen kan reagerer veldig ulikt på slike ting .

Jeg TROR ikke jeg ville ha brutt sammen der og da om jeg var et annet sted, men jeg vet jo ikke.

Sitron skrev:

Tenker dere på at folk kanskje ikke vil ha noe med dere å gjøre? Personlig, skulle jeg av en eller annen grunn finne på å grine offentlig, så er nå det siste jeg trenger en eller annen velmenende fjott som bryr seg.

Jeg tåler fint å bli avvist som velmenende fjott.

Altså, det skal jo ganske mye til for å begynne gråte i offentlighet. De aller fleste liker vel å være alene eller sammen med noen de kjenner som kan trøste. Jeg vil derfor anta at man gjerne vil ha hjelp hvis man gråter offentlig. Hjelp til å komme seg et sted, eller rett og slett bli trøstet slik at man kan hente seg inn.

Jeg gikk forbi en mann som gråt en gang. Men dette var sent på ettermiddagen i ett belastet område, så siden jeg hadde datteren min med meg turde jeg rett og slett ikke å gå bort.
Men hadde jeg f.eks. sett en jente på et toalett som gråt så vet jeg at jeg hadde gått å spurt om jeg kunne hjelpe henne med noe.

Hattifnatten skrev:

😱 Er det virkelig mulig?

Det forteller jo at min naive tro på at enkelte ting er selvsagt ikke stemmer.

Det komiske i det hele var at Radio 1 hadde fått inn melding om denne bilen som stod i veien og skapte kø.
Etter hvert hørte jeg at også en til bil nå var innblandet, den stod på andre siden av veien...altså min bil

Jeg ringte radioen for å oppklare, ble utpekt som helt og typen forsøkte å overtale meg til å komme på lufta, men jeg var litt skjelven og orket ikke tanken på det...

malena skrev:

Avsporing igjen:
For 5-6 år siden kjørte jeg ut på 4-feltsen i Oslo kl åtte om morgenen på vei til jobb. Trafikken var nesten stillestående, og etter noen meter ser jeg en bil som har kræsjet inn i autovernet som skiller kjøreretningene.
Bilen har snurret så dama står med snuten mot kjøreretningen, og hun sitter fortsatt i bilen.
INGEN STOPPET!
Så jeg parkerte i veikanten, gikk bort til dama, fikk henne over i min bil og ringte og tilkalte hjelp for henne.

Jeg skjønner ikke at folk ikke stopper i sånne situasjoner hvor andre kan være skadet og trenge hjelp?

Bra at du hjalp henne
Ikke vanskelig å kjenne på fortvilelsen hvis man tenker seg inn i hennes situasjon.....

Jeg ville spurt om det gikk bra, og om det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe.

Tåler å få et nei til svar.

vimjer skrev:

Jeg tåler fint å bli avvist som velmenende fjott.

Det er bedre å bli avvist som en velmendende fjott - enn aldri våge ta sjansen på å bli avvist som en velmenende fjott...

Det vil i de fleste sammenhenger være helt naturlig for meg å spørre hva som er galt og om det er noe jeg kan gjøre.

Jeg har selv vært i en slik situasjon engang. Jeg var vikar på en arbeidsplass og fikk en telefon om at bestefaren min hadde dødd den foregående natten. Jeg knakk helt sammen og hadde bare lyst å krype under skrivepulten min å hyle. Da var det to jenter som jobbet der som kjørte meg hjem og var sammen med meg til kjæresten min kom hjem.

Velmenende fjott, du liksom.

Jeg spør selvfølgelig om det er noe jeg kan gjøre. Vil vedkommende være for seg selv aksepterer jeg det, og vil vedkommende tømme sjela si, så er det helt ok også. Man skal alltid ta seg tid til å vise at man bryr seg. Velmenende fjott eller ikke.
Kommer ofte opp i slike situasjoner i jobb, og de aller, aller fleste blir glad for at man bryr seg, og de aller fleste vil snakke. Noen litt andre mye.

I de situasjonene ville jeg nok også spurt litt forsiktig, ja. Men jeg har ikke vært borti det. Bortsett fra en gang jeg så en mamma falt med babyen på armen. Jeg så at det gikk bra med dem begge, men mammaen fikk seg en skikkelig støkk og ble stående og gråte helt hysterisk. Da gikk jeg bort og holdt babyen en stund, klappet litt på mammaen og forsikret henne om at det gikk fint. Det ble satt pris på.

Jeg nærmet meg selvsagt forsiktig, og det skulle ikke vært mye avvisning i kroppsspråket før jeg hadde trukket meg unna igjen. Jeg er ganske sikker på at i 9 av 10 tilfeller vil det være bedre å nærme seg enn å ikke gjøre det.

guniss skrev:

😱
Seriøst?

Det skjønner ikke jeg heller. Tror det ligger i meg som en naturlig reaksjon jeg.. har kommet først til et ulykkessted en gang, og som nr 3-4 en annen gang. Og det er helt naturlig for meg å stoppe og hjelpe til om det trengs.

På motorveien sånn så tror jeg mange antar at politiet har blitt ringt og er på vei, allerede. På landeveien er det annerledes. Ikke en unnskyldning, selvsagt, bare en forklaring.

Polyanna skrev:

På motorveien sånn så tror jeg mange antar at politiet har blitt ringt og er på vei, allerede. På landeveien er det annerledes. Ikke en unnskyldning, selvsagt, bare en forklaring.

Bor på bygda jeg vettu

Jeg ville nok forsøkt å nærme meg, men sett litt på kroppspråket før jeg gjorde det. Har selv fått dødsbudskap over telefon, jobbet i en by i Danmark da det skjedde. Heldigvis kom en kollega bort til meg og trøstet, for jeg brøt fullstendig sammen og satt og gråt midt i et kurslokale (jeg var kursholderen). Jeg tror jeg hadde følt meg litt lite lur om ingen hadde brydd seg da.

Jeg reagerer på den måten jeg skulle ønske andre gjorde når jeg selv er i en slik situasjon. (det har hendt, ja.. )
Jeg gir vedkommende en klem. Av prinsipp spør jeg ikke hva som er i veien, det kan de fortelle selv. Sikkert fordi jeg selv er en person som ikke nødvendigvis synes det er helt greit å prate om følelsene mine til alle...

Jeg begynte å gråte på fly en gang. Fryktelig pinlig, men det såret at ingen brydde seg. Jeg var 17 år den gangen. Jeg ville garantert prøvd å spørre hva det var og tatt det derfra. Om personen ikke vil ha hjelp/støtte kan han/hun jo bare si nei takk. Da hadde jeg nok ikke sagt noe mer men om personen hadde tatt i mot, så er det ikke mye å si men man kommer langt med å bare vise at man er der og ev. lytter om han/hun vil snakke om det.

Jeg kan ikke huske å ha opplevd dette, men selv om jeg forstår godt hva Sitron m.fl. mener tror jeg nok at jeg ville tatt kontakt og heller trukket meg tilbake hvis kontakten ikke var ønsket.