Egne skoler for problemelever ...

rine skrev:

Det har du helt rett i. Men barn har også et stort behov for å være som de andre, de vil helst ikke skille seg ut. Spesialskoler bidrar til å sette dem i en bestemt bås i veldig tidlig alder.

Ja, men i gitte tilfeller føler barn med spesielle behov seg fremmedgjorte i en normalklasse. De har ingen forutsetninger for å få virkelige venner og blir ganske isolerte i en vanlig skole. Spesielt hvis det er snakk om en liten skole i et homogent miljø. Da er det vanskelig å finne noen å identifisere seg med, noen å ligne på, og dermed skiller de seg enda mer ut enn om de hadde gått på en annen skole, tror jeg.

Det er jo flere som går på andre skoler en nærskolen, ihvertfall hvis man bor i eller i nærheten av en by. Noen velger Steiner-skolen, noen Adventist-skolen, noen den internasjonale skolen osv.

ming skrev:

Ja, men i gitte tilfeller føler barn med spesielle behov seg fremmedgjorte i en normalklasse. De har ingen forutsetninger for å få virkelige venner og blir ganske isolerte i en vanlig skole. Spesielt hvis det er snakk om en liten skole i et homogent miljø. Da er det vanskelig å finne noen å identifisere seg med, noen å ligne på, og dermed skiller de seg enda mer ut enn om de hadde gått på en annen skole, tror jeg.

Jo, i små skoler, og med få elever som har spesielle behov, så kan nok dette være et problem, men alikevel tror jeg at det er veldig mye opp til hvordan skolen velger å løse dette, og selvfølgelig hvor store ressurser de har til rådighet.

Som jeg sa, så har vi en skole med store ressurser, og et mangfold av elever og behov.

Gruppa til minstemann her er på 18 elever, og det er vel pr i dag 4 elever jeg vet har behov, pluss et tilfelle som jeg ikke kjenner så mye til. Dette innebærer at de til tider er 4 voksne på gruppa, og det er mange hensyn som skal taes.

Kan nevne at vi har et tilfelle av CP, to med hørselshemming, en med leddgikt, og så tror jeg det er en med ADHD. (og da er han andre jeg nevnte med ADHD flyttet ut av gruppa)

Det er som sagt mange hensyn som skal taes, og mye som skal tilrettelegges, og det kan nok høres i overkant ut for enkelte, men for oss som er i gruppa, så ser vi kun positivt på det.

Det vi ser, er at de elevene som det gjelder, blir tatt utrolig godt vare på av medelevene. Alle i gruppa lærer det å ta hensyn, og det å akseptere at ikke alle er helt A4.

Så i mine øyne trenger det ikke være negativt at det er behov i klassen, bare det legges til rette for det.

Hvem skal da definere hva som er en problem elev? Jeg har en sønn med psykiske vansker, som med den hjelpen han har fått så langt (eller mangel på sådan) ikke fungerer i vanlig skole. Han har også vært forsøkt plassert i såkalt spesialskole uten at det har fungert for ham. Han trives best i det mangfoldet en vanlig skole gir. Og har venner både blant problembarna som det så fint defineres og blant de mer vellykkede.

Et barn med adhd, og som medisines, bor på landsbygda..hva med ham, skal han sendes til nærmeste by, 16 mil unna for å gå på spesialskole, og sendes hjem hver tredje helg på samvær?
Er hovedfokuset en bedre hverdag for de som sliter, eller er målet å ivareta de skoleflinke hvis hverdag blir forstyrret ?
Jeg har et barn som ganske så sikkert defineres som et problembarn, ressurskrevende som sådan, og et barn som defineres som skoleflink som sådan. Skulle den skoleflinke være mer verdifull for meg enn han som sliter? Og hvordan ville det påvirke den skoleflinke om broren ble sendt bort for å gå på spesialskole. Jeg har nemelig ingen tro på at slike skoler vil poppe opp på hvert gatehjørne.

Personlig tror jeg at elever båssetter hverandre allerede på 1. trinn.

Carrera skrev:

Det må jo være bedre å tilrettelegge og hjelpe de aktuelle elevene i den ordinære skolen vel...?

Ikke på bekostning av de andre elevene.

rine skrev:

Det har du helt rett i. Men barn har også et stort behov for å være som de andre, de vil helst ikke skille seg ut. Spesialskoler bidrar til å sette dem i en bestemt bås i veldig tidlig alder.

Men kommer barna på slike skoler i tidlig alder? Jeg har inntrykk av at de skolene som eksisterer i dag er fra ungdomsskolen og oppover. Der barna i større grad kan være med å bestemme selv.

Og da er vi over i en annen debatt som vi har hatt før her inne, nemlig forskjellen mellom teoretisk og praksisrettet læring. Noen barn lærer best ved praksis og har ikke nytte av det store teorikjøret som kommer oppover i skolen. Burde ikke disse (og de er jo faktisk ofte problembarna) få en mulighet til å bli noe de også? En mulighet som man ikke, selv med ressurser og god tilrettelegging i den vanlige skolen, kan gi dem i den grad de trenger?

Skoler for barn med utfordringer er vel ikke akkurat en ny tanke, og heller ikke skoler som er tilrettelagt for barn med forskjellige behov.

Og det blir forskjellige behov for barn med samme utfordring, så noen fasit er det vel vanskelig å komme opp med.

Har jobbet å en skole for barn med spesielle behov, en slags samling-skole for barn som har gått på andre skoler først, og der var det bare positive ting å se. De jeg jobbet med fikk venner med samme utfordringer, de så at det var andre typer utfordringer for andre, og de var ikke alene, og det viktigste av alt de fikk venner.

Andre som har utfordringer trenger kanskje ikke dette, og kan gå på en skole sammen med de andre i nabolaget.

Tror det blir vanskeligt å lage en fasit for alle med utfordringer, da behovene er vidt forskjelligt.

Jeg syns dette er en vanskelig problemstilling. For det første ser jeg risikoen for at toleransen for "problem-elever" blir lavere hvis man skal ekskludere dem fra vanlig skole. For det andre tror jeg det kan være stigmatiserende å være en elev som blir vurdert som så "vanskelig" at de ikke "orker" ha deg på vanlig skole. Men på den andre siden mener jeg at enkelte elever vil profittere på dette, fordi de har så store problemer at de ikke kan fungere i en vanlig klasse. Det blir et spørsmål om hva som fungerer for akkurat DET barnet.

Noen barn vil nok fungere best med å gå på nærskolen, men være i en forsterket gruppe f.eks. i enkelte fag.

Når det gjelder hensynet til de andre elevene kjenner jeg at jeg sliter litt med meg selv. På den ene siden mener jeg at selvsagt skal de andre hensyntas, men å snakke om at det går utover de som oppfører seg "skikkelig" - da kjenner jeg at jeg blir litt irritert. For det handler ikke om å oppføre seg "skikkelig" kontra å være "slem". Derimot handler det om at noen barn av ulike årsaker har en atferd som er forstyrrende for andre.

Et sterkt funksjonshemmet barn f.eks. er jo ikke "uskikkelig" selv om eleven krever mye, lager lyder og tar plass i klasserommet. Tilsvarende mener jeg gjelder barn med atferdsproblemer, det kan være forstyrrende for andre at noen er "oppe under taket" i både lydnivå og aktivitetsnivå, men det å ta hensyn er ikke noe dumt å lære.

De fleste barn med atferdsproblemer sliter med nettopp det å se, forstå, tolke og tilpasse seg. De er ikke hensynsløse av ondskap, men fordi de ikke vet bedre, eller ikke kan bedre. Dette akkurat like lite som at noen bruker briller for å være ekkel mot andre - de bruker briller fordi de har et syns-problem.

Og i all jobbing med "problem-elevene" handler det jo om å lære dem å tilpasse seg andre, fungere i samfunnet. Men hvordan skal de lære det hvis de ikke får omgås andre, ikke får en sjanse til å fungere i samfunnet? Og hvordan skal verden bli hvis vi skal luke ut alle "avvikere" og sette dem på dertil egnede steder, slik at de ikke forstyrrer alle oss "skikkelige"?

I utgangspunktet er jeg derfor i mot å luke ut problemelevene fra den offentlige skole - men HVIS man gjør det, så skal det være fordi det er viktig for det enkelte barnets utvikling - ikke for at de "skikkelige" skal få en bedre hverdag.

Og når elevene selv ønsker å være del av en annen skole? Burde ikke de da ha muligheten til å ha den valgmuligheten? Jeg har hørt ungdom beskrive at de eneste gangene de har hatt det bra på skolen, er når de har hatt muligheten til å lære ved en praktisk rettet skole. Dessverre blir slike ofte nedlagt, eller er et tilbud f.eks. kun en dag i uken.

Jeg syns skolene skal få de ressursene de trenger for å hjelpe alle elevene uavhengig av om de er såkalte problemelever, eller ikke.
Jeg har overhodet ikke tro på spesialskoler, og tror at vi i enda større grad skaper tapere.
Men ... Jeg tror ikke skolen slik den fungerer i dag er i stand til å ta seg av disse elevene i særlig stor grad.

Nå er det jo forskjell på barn med diagnoser og atferdsproblemer og elever som er teoretisk svake og skoleleie av den grunn. Jeg ser problematikken som folk har nevnt her, med å skape et skille og det at de ikke blir integrert, men for en del tror jeg det ville vært veldig positivt med egne skoler der man har tilrettelagte ressurser og venner på samme nivå, med samme diagnose etc. Jeg tror det kan skape vel så verdifullt samhold og motivasjon. I dagens skole ville det også vært lettere å legge opp, selvfølgelig, enn å ha 5 ekstraressurser i vanlig klasse eller spesialgrupper og spesialklasser, som jeg tror kan skape større/mer synlig skille. Når det gjelder "problemelever" som sliter med teori og almenne fag, så hadde det vært mange å "redde" på å ha egne opplegg både i og utenfor skolen, med praktisk læring som både knytter seg til teoretisk læring og mot yrkesfaglig utdannelse. Da jeg gikk på ungdomskolen hadde vi et opplegg utenfor, på et verksted, der flere gutter som falt helt utenfor i klasserommet, kunne skru og mekke og lære noe, samtidig som de også fulgte en del vanlige fag sammen oss andre. Det virket som de fikk både selvtillitsboost og inspirasjon/motivasjon til å fortsette, istedenfor å droppe helt ut med skulking.

Jeg mener bestemt at det best ville være dersom vi fikk tilbake en del av spesialskolene. Slik det er i dag er det få av dem som er opprettholdt og dermed er det mange barn og unge som ikke har et godt nok skoletilbud. Det er ikke tvil om at veldig mange barn med adferdsvansker proffiterer på å være i et miljø hvor voksentettheten samt kompetansen er høyere enn i normalskolen.

Har selv arbeidet i spesialklasse på en ordinær ungdomsskole og jeg kan fortelle mange suksesshistorier derfra. Det hele handler om å finne alternative løsninger på en vanskelig situasjon.

En må også huske på at de barna og ungdommene som har så store adferdsvansker at de er til fare for seg selv og andre er krevende også rent "papir og møtemessig". Jeg har møtt lærere som sukker over nok et møte vedrørende eleven som det var et møte på for to uker også.

I denne byen finnes det til og med internatskole for adferdselever, vi har et par spesialskoler og reiselærertjeneste som er velfungerende. Ved siden av dette er det en del tilrettelagte praktiske tilbud. Det kan høres mye ut men alikevel er det alt for få plasser til de som virkelig trenger det.

Ved en spesialskole vil man også ha muligheten til å kunne gi barna og ungdommene en hverdag i terapeutiske rammer. En hverdag hvor man var i stand til å yte den omsorgen og ikke minst den sosiale læringen som er nædvendig for at disse barna skal få en normalisert hverdag. Det ville blitt mulig å å arbeide på mange flere plan da det ville være en større grad av tverrfaglighet i personalgruppen. Totalt sett ser jeg få ulemper ved å gjeninnføre spesialskolene.

I de aller fleste tilfeller mener jeg elever med adferdsproblematikk kan fungere ganske bra i vanlig skole, gitt at det settes inn nok ressurser til at eleven og medelevene kan følges godt opp. Det er mange hensyn å ta. Hva slags skolehverdag er den beste for eleven? Kan eleven fungere sammen med de andre elevene i klassen/skolen. Er det mulig å få et sosialt nettverk rundt eleven. Har eleven noe læringsutbytte av å gå på skolen med det tilbudet skolen kan gi ham/henne? Har skolen ressurser nok til å gi eleven det tilbudet han/hun trenger og samtidig gi resten av elevene deres rettmessige undervisning.

En MÅ også tenke dette: Er elevens adferd truende eller voldelig på en slik måte at andre elever må skjermes?

I noen tilfeller mener jeg egne skoler, eller i hvert fall andre løsninger enn den offentlige nærskolen, er en absolutt fordel at blir en mulighet for elever med store adferdsvansker. Jeg kjenner til enkelte barn som sliter så voldsomt med seg selv, og som er så utagerende, truende og voldelige at en standardklasse på en standardskole ikke fungerer. Selv ikke der man har en egen voksen sammen med barnet 100% av tiden. Jeg kjenner egentlig at jeg blir sint når jeg leser kommentarer der "problemeleven" veies opp imot de som oppfører seg "skikkelig". Og at hensynet til de "skikkeliges" hverdag ikke skal være så viktig. Det forlanges søren meg mye av toleranse og tålmodighet fra elevene noen ganger. I de vanskeligste tilfellene jeg kjenner til har man noen ganger vært nødt til å tenke hensynet til eleven med svært utagerende og voldelig adferd kontra hensynet til elevene rundt. En ting er at undervisningen forstyrres. Jaja, det kan vel tåles, tenker jeg. Men de andre elevene har faktisk rett til å ha det trygt og godt på skolen. De har rett til å slippe trusler, slag og spark, stikking med sakser og fekting med stoler. De har rett til å slippe å hele tiden være redd for hva den ene eleven vil finne på, eller hvem som vil rammes neste gang, og gangen etter der, og etter der. Det går ikke an å IKKE skulle ta hensyn til elevene rundt i slike spesielle tilfeller, og jeg vet at som mamma hadde jeg heller tatt mitt eget barn ut av klassen/skolen heller enn at det skulle måtte leve i en slik klassesituasjon.

Dessverre er det slik nå at mange steder finnes det ikke noen andre tilbud i situasjoner som dette. Og jeg skulle virkelig ønske det fantes skoles som kunne ta imot barna med slike adferdsproblemer på en god måte. Med mulighet til å kunne stille med gjerne 2-3 kompetente og empatiske voksne pr. barn. Mulighet for et undervisningstilbud tilpasset hver enkelt elev, med fokus på både faglig læring og sosial læreplan. +++

I slike diskusjoner tenker jeg først og fremst på enkelte unger med visse typer autisme. De som har utrolig mye å gå på faglig, men som må bruke all sin energi på å lære seg sosiale koder de ikke har noen som helst forutsetninger for å forstå. De kan lære hele grunnskolepensumet på ett år, hvis de får slippe å forholde seg til normalskolens krav. I hvor stor grad skal man holde tilbake slike barn faglig, for at de skal tilpasse seg de normale?

Dette tror jeg er en av grunnene til at Norge har så få Nobelprisvinnere. Geniene får ikke lov til å utvikle seg.

Vi må også ha i mente at spesialkompetanse ikke finnes på hver eneste skole i dette landet. Enkelte barn med uttalte vansker trenger mennesker med kompetanse på sine vansker rundt seg. Det får de på spesialskoler.

Karamell: Elever på 1. trinn båssetter hverandre ja. Jeg er lærer på 1 .trinn. Deres båssetting går mest på hvem som er snill og hvem som er slem...

Det som gjør det vanskelig for en del elever nå, blant mange ting, er at myndighetene forventer at alle skal gjennom det samme systemet. Alle elever skal gjennom Nasjonale prøver, eksamen osv. Jeg syns det er forferdelig at en elev som går i 5. klasse skal måtte gjennom Nasjonale prøver når den knapt kan lese. Det er bare ENDA et nederlag. Ikke rart de får adferdsproblemer. Det blir som å sette en hvilken som helst person til en avansert maskin uten noen form for opplæring. Hvem hadde ikke blitt utagerende eller frustrert da??

Mange elever som sliter vil også profitere på å få opplæring i mindre grupper. Der kan de få mer tilpasset og ikke minst de får mer ro rundt seg, og de blir "sett".

Hvor skal man da få penger til disse spesialskolene?
Her i Trondheim fins en, med meget kompetente og flinke lærer, en skole som gjennom mange år kan vise til gode resultater for de elevene som har gått der.
Denne skolen blir nå nedlagt med samfunnets velsignelse. Det fins ingen penger til å drive den lenger.

Og er det virkelig slik at det er bare de barna med store adferdsvansker (vold) som defineres som "problembarn" i den norske skolen? Det er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med, som mor til et "problembarn", hvis problem er ulike typer angst. Han har i mange år representert et problem for den norske skolen. Å sikre at elever som han får et godt skoletilbud er krevende, og den enkleste løsningen (har vært foreslått) er faktisk å plassere ham i spesialklasser med de mest voldelige elevene, da de gir størst voksen tetthet.
Jeg bare undres hvem skal definere hvilke elever som skal hvor?

I kommunen jeg jobbet i tidligere var det et tilbud for elever som trengte litt mer praksis enn teori. Jeg jobbet der sammen med en dame som hadde hatt "problemer" med sønnen sin opp gjennom hele barneskolen, og veldig mange ting hadde blitt forsøkt.
Da han fikk bli med i denne spesialgruppa som hadde lokaler et helt annet sted enn på skolen, fortalte hun at han for første gang i sitt liv gledet seg til å gå på skolen, og følte at han faktisk fikk litt utbytte av det. De var mye ute, og brukte praktiske ting for å få inn teori.
Det er noe med å legge opp til mestring på det nivået hvert enkelt barn er på. Enkelte kommer aldri til å mestre den store gangetabellen, eller gramatikk for syvende klasse, derfor må de få et tilbud hvor de også kan mestre. Jeg har derfor ingen problemer med å være positiv til "spesialskoler"

Jeg vil ha jatakk - begge deler jeg.

Jeg vil ha spesialklasser på de vanlige skolene istedenfor spesialskoler hvor de som tas ut blir gående bare sammen med barn med problemer. Jeg tror at de som har problemer som gjør at de ikke fungerer i vanlig klassesituasjon likevel har behov for feks friminutter sammen med de andre.

Helt separerte spesialskoler vil jo ende med at de med store adferdsvansker havner der - og antagelig ødelegger all mulighet til utdanning for de som havnet der av andre årsaker.

Men at det er som nå - hvor det sitter mange unger rundt i klasserommene og ikke får utdannelsen sin fordi klassen har en eller to elever med adferdsvansker som spiser opp alle ressursene - det funker ikke for noen.

Og jeg mener at i spesialklasser på vanlige skoler så har vi i verdens rikeste land igrunnen god råd til å spandere en gjeng ekstra lærere selvom disse kanskje bare skal undervise en eller to elever. Det må uansett være billigere det enn prisen for at en god del barn ikke får skolegang?

Kanskje de burde vurdere spesialskoler andre steder også, for å unngå slikt som dette.

http://abclocal.go.com/ktrk/story?section=news/national_world&id=6598617