Hvor lenge er du villig til å ha barn boende hjemme?

Lenge. Tror jeg i alle fall.
Men da er det sjølsagt greit med en bolig som er såpass romslig at vi slipper å tråkke oppå hverandre.
Jeg husker jo fra tiden før jeg flyttet hjemmefra at det å "bo hjemme" stort sett betydde at jeg sov der. Jeg satt ikke akkurat i sofaen på stua og så TV sammen med Pappa hver kveld.

Men klart, jeg håper jo at barna mine blir såpass sjølstendig at de med tiden ønsker å flytte for seg sjøl. Det virker litt trist når 30-åringer fortsatt bor hjemme hos foreldrene sine.

De skal ut etter videregående. Håper jeg. Kanskje før, om nødvendig.

Jeg kommer vel aldri til å kaste dem ut, men jeg kommer nok til å si til dem direkte at "nå bør du snart tenke på å flytte for deg selv, vennen min" når de passerer 20.

Jeg kommer også til å anbefale dem å studere/leve i en annen by og aller helst et annet land for en periode. Blir de værende, så takler jeg nok det også. 😉 :blottet for hønemorgener:

Benmurphy skrev:

Ben "anbefaler en annen by, eller helst et annet land" Murphy

😕

Jeg er så glad for at mine bo i nærheten og vi kan møtes på kort varsel. Men vi springer ikke ned dørene hos hverandre, så det er sagt.

kisha skrev:

😕

Jeg er så glad for at mine bo i nærheten og vi kan møtes på kort varsel. Men vi springer ikke ned dørene hos hverandre, så det er sagt.

Hvorfor 😕 ?
Ser du ikke nytten, gleden og erfaringen en kan ha av å bo i en annen by eller et annet land? Utvide horisonten og evt. finne ut at borte bra men hjemme best (eller borte best 😉 )?

Selv om man bor fra hverandre og ikke kan møtes på kort varsel, så har en ofte mulighet til å være lenge sammen når en først møtes.

De vil ikke bli kastet ut, men synes vel kanskje de burde etablere seg litt fast selv i alle fall når de er 25 år. Helst litt før, men det kommer jo helt ann på hvordan vei utdanning, jobb etc. går. Vi har heldigvis en liten "hybel" over garasjen, så blir jeg lei så får jeg heller få dem ut der. Tenker når jentene blir større, så flytter de gladelig ut der. 😀

Tenker at når de først har flyttet ut for å studerer flytter de vel ikke hjem igjen med mindre det er krise. Jeg må likevel si at jeg hadde blitt glad om de bosatte seg i nærheten når de slår seg til ro og får barn. Men det er selvsagt ikke noe jeg vil legge meg opp i, kun et stille ønske;)

Jeg bodde hjemme det første halvåret jeg studerte (på Blindern). Foreldrene mine syntes det var synd at jeg valgte å flytte til Trondheim etter et halvt år, både fordi jeg ble langt borte og ikke minst fordi studielån stod for dem som noe fryktelig skummelt og unødvendig. Jeg flyttet pga NTH-kjæresten, selve studiene kunne jeg like gjerne ha tatt på Blindern. I ettertid kan jeg med hånda på hjertet si at det å flytte var noe av det lureste jeg noen gang har gjort. 50 mil hjemmefra var helt ideelt for meg. Jeg tror foreldrene mine også syntes det var et godt valg, bare de fikk summet seg litt.

Min datter flyttet hjemmefra da hun var ferdig med 3 år på videregående og skulle begynne på høyskolen i et annet fylke etc.

Og de får lov til å bo hjemme til de flytter frivillig.

Liven skrev:

Hvorfor 😕 ?
Ser du ikke nytten, gleden og erfaringen en kan ha av å bo i en annen by eller et annet land? Utvide horisonten og evt. finne ut at borte bra men hjemme best (eller borte best 😉 )?

Selv om man bor fra hverandre og ikke kan møtes på kort varsel, så har en ofte mulighet til å være lenge sammen når en først møtes.

Jeg ser helt klart nytten, men egoismen i meg er livredd og nervøs for å ha barna så langt borte, samme hvor gamle de er. Dessuten er jeg redd de kommer til å trive så godt der at de aldri kommer til å flytte hjem igjen, og da får jeg jo se barnebarna så sjelden også. :hyyyyl:

Det er selvsagt ikke fordi jeg helst vil ha poden så langt unna meg som mulig at jeg håper han vil flytte til en annen by. 😉 Det er fordi jeg vet hvor bra det er (/kan være) å flytte til et nytt sted og treffe nye mennesker og bli kjent i en ny by, og bli kjent med seg selv på en annen måte. Jeg studerte ikke i utlandet selv; jeg vurderte det, men gjorde det aldri, og det angrer jeg på. Både for selve opplevelsen, og fordi jeg tror det kan være veldig bra for å få et bredere perspektiv på ting.

Jeg tenker nok som moren min - og hun kunne nok tenke seg å ha både meg og broren min nærmere, for sin egen del - at det er jo tristere om unger skulle bli hengende i skjørtekanten hele livet, enn om de blir selvstendige nok til å finne ut at de trives best et helt annet sted. Og man kan ikke finne ut sånt uten å prøve.

Jeg måtte fnise litt av den italienske duoen.

Jeg har ingen formening om hvor lenge jeg er villig til å ha barna hjemme. Nå som de er så små får jeg bare klump i magen av å tenke at de noensinne skal flytte fra meg. Jeg kommer uansett aldri til å nekte dem å bo hos meg om de trenger det.

Skilpadda skrev:

Det er selvsagt ikke fordi jeg helst vil ha poden så langt unna meg som mulig at jeg håper han vil flytte til en annen by. 😉 Det er fordi jeg vet hvor bra det er (/kan være) å flytte til et nytt sted og treffe nye mennesker og bli kjent i en ny by, og bli kjent med seg selv på en annen måte. Jeg studerte ikke i utlandet selv; jeg vurderte det, men gjorde det aldri, og det angrer jeg på. Både for selve opplevelsen, og fordi jeg tror det kan være veldig bra for å få et bredere perspektiv på ting.

Jeg tenker nok som moren min - og hun kunne nok tenke seg å ha både meg og broren min nærmere, for sin egen del - at det er jo tristere om unger skulle bli hengende i skjørtekanten hele livet, enn om de blir selvstendige nok til å finne ut at de trives best et helt annet sted. Og man kan ikke finne ut sånt uten å prøve.

Her er jeg 100 % enig med Skilpadda.

"If you love somebody, set them free!"

Liven skrev:

Hvorfor 😕 ?
Ser du ikke nytten, gleden og erfaringen en kan ha av å bo i en annen by eller et annet land? Utvide horisonten og evt. finne ut at borte bra men hjemme best (eller borte best 😉 )?

En kollega av meg er nå pensjonist, hun er enke og har barn og barnebarn i utlandet. Hun snakker hele tiden om hvor deilig det må være å ha dem nært seg.

Jeg er så heldig å ha et barnebarn like i nærheten og storkoser meg når han er på besøk.

Ungene henger ikke i skjørtekanten om de bor i samme byen. Mange som flytter hjemefra for å studere, kommer tilbake når de får barn. Nettverket med slekt og venner hjemme er godt å ha. Det er ikke alltid så enkelt å være alene på et fremmed sted.

kisha skrev:

En kollega av meg er nå pensjonist, hun er enke og har barn og barnebarn i utlandet. Hun snakker hele tiden om hvor deilig det må være å ha dem nært seg.

Det er klart. Men tror du ikke barna hennes bor i utlandet fordi de har lyst til det? Jeg håper sønnen min vil slå seg ned der han ønsker å bo selv; hva jeg ønsker for min egen del kommer da høyst i annen rekke.

Henger ungene i skjørtekanten på foreldrene om de bor for seg selv i samme by? Det gjør verken jeg eller min mann iallfall. Men det er såå godt å ha besteforeldrene til vesla i nærheten, og det tror jeg hun selv synes også. Hadde jeg flyttet til Italia hadde jeg aldri kommet hjem igjen, så det lar jeg være.

Iset skrev:

Henger ungene i skjørtekanten på foreldrene om de bor for seg selv i samme by?

Nei, det trenger de naturligvis ikke. 🙂 Jeg mente bare å illustrere at jeg synes det ville være verre enn om de flytter så langt vekk at man knapt ser hverandre. For å ta to halv-ekstreme muligheter.

Sitron skrev:

Ja, busser er det vel ikke så mye av. Men det går an, om man gidder, å gå til butikken i det minste. Hva studerer hun da?

Hun starter 2. året på øk/adm, og pendler til HSH i Haugesund.

Jeg synes for det første det er viktig å i alle fall ruste barna slik at de kan flytte hjemmefra etter videregående. Jeg forstår til en viss grad at noen bor hjemme lenger enn det om de studerer like ved hjemmet, for eksempel, men noe av det dummeste jeg ser er halvvoksne ungdommer som aldri har lært å sette på en klesvask, eller lage seg litt mat. Joda, verden kan være et farlig sted den, men da spesielt for de som har blitt overbeskyttet og er vant til at hønemor ordner opp for dem. Det tar seg dårlig ut at mamma ringer til jobben til 20-åringer og kjefter på den "slemme" sjefen som forventer litt innsats fra poden eller frøkna.


Men nå roter jeg meg bort..


Jeg håper virkelig at barna mine har lyst til å stå på sine egne ben og oppleve litt av verden da de blir voksne. De som bor lengst hjemme og/ eller får mest hjelp, økonomisk eller praktisk, av foreldrene sine, er ikke nødvendigvis de som greier seg best etter hvert. Man lærer mye av å måtte ordne opp selv.

Jeg håper jo at både poden og stesnuppa ønsker å flytte ut etter vgs. Håper de ønsker å flytte vekk for å studere, og håper de er litt lei av oss på et vis. tror det er sunt.

Om de bor hjemme ennå når de nærmer seg 25 (og det ikke er særlig mye grunn for det), så kommer jeg nok til å være svært behjelpelig med å lete etter hybler o.l.

Skilpadda skrev:

Jeg er (heldigvis) på linje med Benmurphy der, og vil anbefale poden å studere i en annen by, eller gjerne et annet land, i alle fall for en periode. Det er både sunt og spennende å bli kjent med nye steder og nye miljøer på egen hånd når man er 19-20, og mye morsommere å være student i ny by med egen hybel. Og skulle han likevel bestemme seg for å studere i Oslo, tror jeg vi kommer til å strekke oss langt økonomisk for å hjelpe ham til å finne et eget sted å bo fremfor å bli boende hjemme.

Jeg er helt på linje med Skilpadda og Benmurphy.
Å flytte hjemmefra for å studere i en annen by og i et annet land, er noe av det sunneste jeg gjorde, og jeg kommer også til å snakke varmt om det når poden blir så stor at det blir hans tur.
En av de aller største fordelene med å flytte hjemmefra for å studere (slik jeg opplevde det) er jo det at da kan en bli kjent med folk som tar deg for den du virkelig er, ikke for den du var i 3 klasse på barneskolen.