Snille barn? Slemme barn?

Jeg har verdens herligste, blideste og kvikke 3-åring, men hun sov ikke ei hel natt før hun var nesten 3. Jeg svarte folk at hun var snill, la aldri ut om at hun vekket moren sin flere ganger om natta.

Cille skrev:

Jeg skjønte ikke helt HI. Det var så hissig skrevet? Du blir provosert over at mennesker sier at du har flaks når ungene oppfører seg ordentlig, er det dèt? Det skjønner jeg.

ja!

Madam Mim skrev:

Blåbær har et poeng. Det som gjør en diskusjon god og i sum skaper et godt forum er at folk deler.

Det blir litt som forskjellen mellom:

Jeg lagde en utrolig god kake, den var helt nydelig!

og

Jeg lagde en utrolig god blåbærkake. Den lager jeg slik:

250 g mykt smør
250 g sukker
250 g mel
4 egg
2 ts bakepulver

røres sammen til myk kremaktig røre og has i en liten lagpanne eller en stor ringform. En liten ringform = halvere røren.

Strø frosne blåbær over deigen og sett i ovnen på 175 C i 30-45 minutter eller mer. Kjenn med pinne. Server med vaniljekesam, krem eller is.

Den ser nydelig ut, men da jeg prøvde oppskriften din så ble det bare noe rått ræl i bunnen av formen. Du hadde sikkert bare flaks! 😀

Jeg er ganske sikker på at et barns atferd er en kombinasjon av arv og miljø. Det sagt, så avhenger også årsaken til hva man betegner som et "snilt barn", nøyaktig hva man legger i begrepet. F.eks. tror jeg det er lettere å få et lydig barn enn et empatisk barn, hvis man måler i foreldreanstrengelse. "Snille" barn i betydningen lydig, vil oppføre seg pent på butikken, kle på seg ved kommando, gjøre det du ber dem om når du ber om det, no questions asked. Det er forholdsvis lett å oppnå hos de fleste barn, hvis man tar i bruk metoder med direkte atferdsmodifikasjon, belønning og straff, på en måte de fleste vil ta avstand fra. Selvsagt er det mange barn som er greie å ha med på butikken, kler fint på seg og hjelper til når de blir spurt, helt uten terrorregimer også. Jeg har en sånn fireåring hjemme. Men gud hjelpe meg hvordan denne fireåringen var da hun var ettåring. Da var det mye hyl og skrik, gitt. Begge jentene har vært urolige som babyer. Og jeg var så lei av spørsmålet om de var snille, at jeg svarte "Nei, hun skriker ganske mye og sover urolig om natta. Synes du hun er slem, da?". Det fikk som regel frem det absurde i å bruke begrepet "snill" om en baby. Nå hører vi stadig kommentarer om hvor snill fireåringen er, men nå føles det helt ok å si "Ja, hun er veldig omsorgsfull og snill, og grei å ha med å gjøre". Utfordringen nå er at det ikke blir hele hennes identitet og verdi; å være "snill". Jeg klapper imidlertid ikke meg selv og mannen på skuldra for at hun er så grei å ha med å gjøre nå, like lite som vi hadde skyldfølelse for at hun var vanskelig å ha med å gjøre som baby. Jeg er stolt av at vi som oftest klarer å gi dem rom til å være seg selv, og at vi er bevisste hver dag på å ikke krenke dem for å oppfylle våre behov for at de skal "oppføre seg".

Floksa skrev:

Er det så provoserende at noen sier: mine barn legger seg om kvelden og sover godt natta gjennom, fordi vi, sammen med barna har funnet gode løsninger som fungerer for både barna og for oss som familie, at man da skal latterliggjøre vedkommende og presisere at barna bare er snille og har vært heldige med genene? Og at barna hadde sovet godt helt uavhengig av foreldrenes valg?

Nei, det synes jeg ikke er provoserende. Men det er viktig å være ydmyk for at det er andre foreldre som også har jobbet hardt for å finne gode løsninger, men hvor gode løsninger ikke er så lette å finne, ja, noen ganger er den eneste løsningen tid. Det er greit å være bevisst på at man er heldig som har barn hvor denne løsningen var tilgjengelig, og at man hadde ressurser til å lete og finne dem. Det er f.eks. i de fleste tilfeller lettere å være to samarbeidende voksne om å lete etter løsningene og sette dem i verk, det er lettere om man ikke er redusert fysisk eller psykisk av en eller annen grunn, og det er lettere om man har barn som ikke har sterk autonom vilje eller atferdspåvirkende diagnoser. Det er også greit å være bevisst på at metoden man har valgt for å oppnå barn som legger seg fint i sin egen seng og sover hele natta, kan være metoder andre er prinsipielt i mot.

Java skrev:

Mim, kaken ser deilig ut, men jeg er allergisk mot blåbær. Hva gjør jeg da?

Bytt ut blåbærene med epler, bringebær eller sjokoladebiter.

Floksa: Jeg har lyktes med denne kaken siden jeg var 10 år, det var min første kake, altså den første jeg lærte. Men alle ovner er forskjellige og det gjelder å ha den rette slengen, så klart. bruke en større panne og smør deigen tynnere utover og knip igjen litt med blåbæra.

Madam Mim skrev:

Jeg er helt enig med Lille Bulla i hennes analyse. Og jeg blir snurt over at vår beinharde innsats for at ungene skal oppføre seg som folk blir avskrevet som flaks.

Hva blir det til med de som jobber beinhardt og ikke får det til da?

Jeg tror at det kan være en god blandings alt sammen egentlig.

Har ett lite eksempel fra RL, ett pittelite ett som sikkert ikke har noe å si i denne sammenhenge og med de all verden av statestikker og henvisninger som FPmedlemmene kan fremvise på ett lite blunk, men jeg prøver.

Har hatt 2 barn i barnehagen som alle har gitt seg over for veldig rolige barn, usedvanlig oppvakte, lærevillige, høflige, omtenksomme barn som faktisk, ikke gjør noe galt. Helt bemerkelsesverdige!! Foreldrene er likedan, så alt ved de barna er blitt "hengt" på at foreldrene gjør alt "riktig"!!

Vidunderlig ikke sant, at det fins en fasit!! :smiler:

Nr 3 kom, og alle trodde jo at denne også var støpt i denne vidunderlige formen som alle burde ha hatt?? Ikke akkurat, dette ble en friskus av ett barn, men store sterke egne meninger, tok ikke nei for ett svar, kverulerer og svarer kjapt tilbake om barnet får en beskjed, trasser, skriker, kaster mat rundt osv osv. (Også i "stor" barnehagealder!).

Barnet har de samme rolige foreldrene, de samme omgivelsene som de 2 andre, men har fra tidlig alder hatt en mye sterkere personlighet og vilje enn de 2 andre.

Har da foreldrene feilet på barn nr 3? Eller er barn rett og slett forskjellige? Eller hva tenkes det i de Fp`ske hjem?

Jeg tror at noen ganger kan man kjøre seg fast, Turi. At man har godt av å lage en tråd på FP, snakke med venner, dem i barnehagen eller på skolen, kjøpe eller låne noen bøker om emnet og prøve en ny innfallsvinkel. Det finnes alltids en løsning.

Cille skrev:

Det finnes mennesker som er så redde for at fasaden skal rakne, som aldri har problemer av noe av slag. Ungene sover alltid, ingen sjalusi, alt er tipp topp. Når man komme litt nærmere på dem så har de utfordringer de også. Alle har det i perioder, og det tror jeg ikke man skal være så redde for å innrømme og dele med hverandre. Jeg innrømmer glatt at jeg i perioder river meg i håret som mamma. Det betyr ikke at jeg er en dårlig forelder som ikke har kustus på ungene mine.

Det er ikke gitt at man er redd for fasaden når man sier at alt er bra. Noen liker rett og slett ikke å dele sine problemer med folk som er mer eller mindre fremmede (andre liker ikke å dele dem med sine venner en gang). Andre igjen synes det er greit å dele, men blir lei av å bli møtt med enten sympatierklæringer eller "gode" råd om problemet. Noen synes det er sårt å ha problemer i forhold til ungene og vil derfor ikke snakke om det.

Også finnes det flust med folk som egentlig ikke vil høre om problemene dine. Som forventer å få høre "fint" som svar på "hvordan har du det?" og som bli ubekvemme om man deler av det som slett ikke er "fint".

Det kan være noen av grunnene til at folk synes det er like greit å ikke legge frem utfordringene de har, og at "fasade" ikke har noe med saken å gjøre.

Jeg tror det er en kombinasjon av flaks og hardt arbeid. Vi har vært heldige med det daglige lynnet til guttungen, og har hatt enkelt for å "forme" ham til en liten fyr man kan ta med seg ut blant folk. Når det kommer til søvn har vi ikke vært fullt så heldige; men mannens familie er en gjeng med nattevåkere og jeg er ganske overbevist om at det er noe gene-greier i det. Vi har funnet en måte å leve med det på nå etter en del år, men jeg kan ikke se noe vi kunne gjort anderledes for å gi guttungen bedre nattesøvn.

Det er vanskelig å få en veldig god diskusjon når hi er så rablende kaotisk, men hvis jeg gjetter at spørsmålet handler om "født sånn eller blitt sånn", så er svaret selvsagt at det er en salig blanding. Hvert barn kommer med sitt sett av styrker og svakheter og muligheter og utfordringer. Hvordan de klarer å utnytte mulighetene og overkomme utfordringene er det vi foreldre som har ansvar for å hjelpe dem med.

Min eldste er en trygg og forstandig regelrytter og oddsen for at han skal bli rabiat kriminell er lav uansett hva vi gjør, tror jeg (innenfor "normal" oppdragelse, selvsagt). Men han er temmelig uempatiskmog kan godt ende som en sur sinnamann om ikke vi jobber mye med dem siden.

Mellomste er empatiskmog sosial og smart og med god forstand på hva som er greit og ikke. Igjen, ikke store sjansene for noe helt crazy. Men om vi ikke passer på dramadronningfaktene så kan hun godt bli en manipulerende og selvsentrert liten bitch.

Minste er dem med aller mest vilje og mest opprør i seg, og dem som kommer til å kreve aller mest av oss. Han kan virkelig havne både her og det, men har så mye bra to i seg at med "good parenting" så kan det få riktig bra. Uten, dog - hvem vet.

Teofelia skrev:

Det er ikke gitt at man er redd for fasaden når man sier at alt er bra. Noen liker rett og slett ikke å dele sine problemer med folk som er mer eller mindre fremmede (andre liker ikke å dele dem med sine venner en gang). Andre igjen synes det er greit å dele, men blir lei av å bli møtt med enten sympatierklæringer eller "gode" råd om problemet. Noen synes det er sårt å ha problemer i forhold til ungene og vil derfor ikke snakke om det.

Også finnes det flust med folk som egentlig ikke vil høre om problemene dine. Som forventer å få høre "fint" som svar på "hvordan har du det?" og som bli ubekvemme om man deler av det som slett ikke er "fint".

Det kan være noen av grunnene til at folk synes det er like greit å ikke legge frem utfordringene de har, og at "fasade" ikke har noe med saken å gjøre.

Selvfølgelig finnes det flere grunner til at folk ikke vil dele. Jeg syns bare det er synd at det for noen skal være sårt å ha problemer med ungene. Hvorfor? Fordi alt ikke er perfekt?

Som 1.gangsmamma visste jeg ikke var forum var. Jeg holdt meg til helsesøster og min første barselgruppe for råd. Der var det ingen som hadde problemer med søvn. Alle barna sov hele natten alltid. Og vi var ikke fremmede for hverandre, vi var bare livredde for å ikke fikse dette. Jeg følte meg unormal. På forum fant jeg takk og lov ut at det ikke er unormalt å sove hakkete, og det hjalp enormt mye å vite at andre var i samme båt.

Og hvis folk spør om hvordan jeg har det, og egentlig ikke gidder å høre annet enn at alt er bra - hvorfor spør de da? Det blir for overfladisk for meg.

turi skrev:

Hva blir det til med de som jobber beinhardt og ikke får det til da?

Vi gjør en dårlig jobb.

Jeg har som Poly tre barn, tre barn som på mange områder er like, men samtidig er helt ulike. Som Polyfamilien har vi også sett og jobber med alle tres egenart, og håper at jeg har tre barn med tro på seg selv og egen verdi.

Erfaringen fra mine egne tre barn, og erfaringen jeg etterhvert har fått gjennom et etterhvert langt liv, bruker jeg hver dag i min jobb i barnehagen. Men ikke fordi det er en fasit, men fordi mine egne barn så tydelig viser at det ikke finnes en FASIT.
Jeg kan fortelle at selv om vi har gjort de samme tingene med tre barn, virker det ikke på minsten, eller på eldste, osv.

Cille skrev:

Og hvis folk spør om hvordan jeg har det, og egentlig ikke gidder å høre annet enn at alt er bra - hvorfor spør de da? Det blir for overfladisk for meg.

Vi mennesker er som regel høflige, og vi har de aller fleste av oss i alle fall, lært hvordan vi oppfører oss i ulike situasjoner.
Deriblant spørsmålene;
"hvordan har du det?"
"er hun snill og sover om natten?"
Dette er noe vi spør om uten å ha tenkt noe på hva slags svar vi ønsker eller venter å få tilbake, fordi det er fraser vi bare slipper ut, uten å tenke.


Dersom du spør; "hvordan har du det?" er du klar til å ta i mot svaret som kan være starten på en lang historie om sykdom, tapt nattesøvn, skilsmisse, vold eller dødsfall?

De aller fleste av oss er nok ikke det, og derfor vil svarene bli like intetsigende eller selvmotsigende som spørsmålet.

Og det avhenger selvfølgelig av hvem som spør, hva jeg svarer. Gatas sladrekjerring må selv lage sine nyheter, jeg kan fortelle deg hva som er sant og ikke - i forhold til meg og mine - dersom du vil vite det.

Cille skrev:

Selvfølgelig finnes det flere grunner til at folk ikke vil dele. Jeg syns bare det er synd at det for noen skal være sårt å ha problemer med ungene. Hvorfor? Fordi alt ikke er perfekt?

Eller fordi det er sårt å ha problemer med ungene. Er det virkelig vanskelig å skjønne at folk kan være lei seg over å ha problemer i forhold til barna sine?

Og hvis folk spør om hvordan jeg har det, og egentlig ikke gidder å høre annet enn at alt er bra - hvorfor spør de da? Det blir for overfladisk for meg.

Det er en veldig vanlig høflighetsfrase og noe man kan spørre om bare for å vise vennlig interesse. Litt som når man spør om været var bra i ferien. Da forventer man gjerne en kort beskjed om at "Joda, det var helt greit/strålende/ikke så bra". Man forventer egentlig ikke en lang utredning om hvordan været var fra time til time.

For å svare litt seriøst, selv om trådens hovedinnlegg er tåpelig fra ende til annen (personlig mening, rine, du skal få lov å mene det du vil).

Jeg synes det er helt merkelig å betegne det enten som flaks eller good parenting. Barnets personlighet er det som er avgjørende, og da er det ikke snakk om å "skylde" på noen. Det er livets realiteter vi snakker om her. Noen barn hører på det de blir fortalt, de er mottagelige for input, og mange tar lærdom av det også. Alder, kjønn, plassering i flokken osv. har kanskje noe å si også. Jeg nekter ikke for at barn med "godt lynne" kan komme ut av kontroll når det ikke er noen form for grenser eller regler i hjemmet, men det blir en annen diskusjon. Jeg regner ikke med at fri barneoppdragelse er et tema her inne.

turi skrev:

Hva blir det til med de som jobber beinhardt og ikke får det til da?

Det skjer selvsagt stadig vekk for alle, men det hindrer jo ikke at man kan ha områder der man har jobbet hardt og fått det til.

turi skrev:

Hva blir det til med de som jobber beinhardt og ikke får det til da?

Når konkulderer man med at man ikke får det til da?

De aller, aller fleste foreldre får det til!!!!! på et eller annet tidspunkt.
Det er veldig få 15 åringer som ligger forran godterihyllen å skriker for å få sjokolade? Det er veldig få 20 åringer som samsover med sine foreldre?
Det er veldig få 17 åringer som hiver maten på gulvet?


Og hvorfor er det så grusomt å si at "der er ikke vi enda" ?

Vi går ikke ut å spiser med ungene på noe mer avansert enn Mac Donnals, fordi vi ikke får det til. Vi har ikke knappene, vi vet ikke hvordan vi løser det og hvordan vi skal få dem til å oppføre seg anstendig på et mer avansert spisested. Vi er ikke der enda.

Men jeg blir jo ikke sur og sær, eller sår av at andre kan gå ute å spise med en hel skokk unger på samme alder som mine er. Da har de fått det til, de har funnet knappene, de har vært FINKERE enn oss til det. Å si at de sikkert bare har lette/snille barn som er født med god restusantskikk, synes jeg er å undergrave den foreldre jobben de har gjort.

Om folk oppfatter barna mine som "snille" (jeg tror mine sover for lite til å passe inn i kategorien ), så er det egentlig samme for meg hva de tror grunnen er. Jeg vet at vi har lagt opp til en hverdag og et familieliv som medfører lite stress, mye tid sammen og som er godt overkommelig for alle parter. Selvsagt mener jeg at vi høster noen frukter av det, men hvordan barna mine hadde vært om de vokste opp i et annet hus får vi forhåpentligvis ikke anledning til å finne ut. Jeg er fornøyd med dem, de virker fornøyde selv, vi får bare gode tilbakemeldinger fra andre som ser dem, det være seg flaks, bevisst jobbing fra vår side, etc, etc.

Snill Slem

Skremmern skrev:

For å svare litt seriøst, selv om trådens hovedinnlegg er tåpelig fra ende til annen (personlig mening, rine, du skal få lov å mene det du vil).

Jeg mener også at HI kunne vært bedre, mer presist og mindre ampert formulert, men du spurte, så vidt jeg husker, om Floksa var "helt riktig." Det var det jeg syntes var litt rart. Innlegget hennes var ikke såå uforståelig. Men som du sier, det er min mening.

Jeg synes for øvrig det er tullete å betegne små babyer som snille eller slemme. Litt større barn, sånn fra 4 og oppover, klarer jeg fint å sette den merkelappen på. Slemme barn er de som plager andre hele tiden, lager intriger, går inn for å få andre til å gråte, gjør hærverk på andres leker osv, osv. Vi har noen sånne i nabolaget, og akkurat der tillater jeg meg å si at det ikke er ren tilfeldighet at de er blitt så ufordragelige.