Snille barn? Slemme barn?

Jeg må innrømme at jeg med mine (stort sett) harmoniske og veltilpassede barn, uten spesielt stor blygsel tar en del av æren for de er som de er. Rett og slett fordi jeg med veldig få unntak forstår dem og reaksjonsmønsteret deres og klarer å håndter de situasjonene som kommer på en brukbar måte. Så kan man sikkert si at jeg har et enkelt og greit utgangspunkt, og det stemmer nok. Dette har selvsagt ingenting med om de er snille eller ikke å gjøre, men det henger jeg meg i grunn ikke opp i.

Svarte jeg på HI nå?

Blåbær skrev:

Det funker "in the real world" også, det å dele av sine erfaringer.
Jeg har alltid fått mye positive tilbakemeldinger om mine ferdigheter som mor (noen ganger ufortjent mye ros ), og jeg er helt sikker på at det har like mye å gjøre med hvordan jeg møter/snakker/råder folk som hvor fantastisk mamma jeg er altså.

Jeg får alltid positive tilbakemeldinger in the real world jeg også, men hvis jeg deler en del av metodene her inne, så er det veldig varierte tilbakemeldinger ja. Har tre relativt like og enkle barn. Men noe må vi jo gjøre riktig også, for det viser jo seg at det meste går veldig greit med alle tre. Ingen uheldige ettervirkninger så langt. 😉

Tjorven skrev:

Snuppa har aldri passet inn i definisjonen "snilt barn". Hun skrek som et uvær fra hun var nyfødt og til hun var 4 år. Det er ikke snuppa det er noe galt med. Vi som foreldre måtte lære oss hvordan vi skulle forholde oss til et barn som ikke påvirkes av normal barneoppdragelse. Det har vært mye tårer og frustrasjon involvert, men vi har funnet ut av det. Hun er fremdeles ikke av de enkleste, men vi har det bra i hverdagen nå. Hun er utrolig ressurssterk og har sosial kompetanse langt utover normalen for barn på sin alder.

Knerten var et "snilt" barn. Han sov godt og spiste fint fra han var bitteliten. Han er i 3-årstrassen nå. Selv da er han enkelt, for han kan jo avledes på sekunder.

Nettopp fordi jeg har fått to forskjellige barn er jeg ekstremt forsiktige med å omtale barn som snille. Snuppa er ikke slem. Hun er bare litt mer krevende enn mange andre barn.

signerer denne, bortsett fra at min knert er 2 år og i 2 årstrass.. men han er en drøm i forhold til storesøster,... fælt å si.. hvis noen spurte meg om snuppa var snill som liten, sa jeg alltid "nei hun er helt forferdelig. hun skriker hele tiden og hun sover nesten ikke. ond og slem er hun vel da"..:o

jeg fikk nå dem hvertfall til å slutte å spørre så dumt... det er teit å spørre om babyene er snille..

Jeg føler at det er en god kombinasjon mellom forskjellig temperament og medfødte gener og måte å oppdra på.

Har mange ganger opplevd gale "slemme" barn i barnehager, som egentlig er snille som lam og utrolig flinke og har masse gode evner, men pga feil oppdragelse har dette blitt godt skjult.

Jeg sier ikke at man ikke skal få cred for den jobben man gjør, jeg er bare uenig i at det nødvendigvis lar seg vise gjennom barnets oppførsel.

Skremmern skrev:

Jeg sier ikke at man ikke skal få cred for den jobben man gjør, jeg er bare uenig i at det nødvendigvis lar seg vise gjennom barnets oppførsel.

Fullstendig enig!

Skremmern skrev:

Jammen hvis gode resultater (rolige, "enkle" barn som hører på de voksne) betyr at man må gjøre noe riktig og at man er en god forelder, hva sier det da om oss som ikke oppnår resultatene vi prøver på? Betyr det at jeg gjør en god jobb med storesøster ("enklere" unge skal man lete lenge etter), og en dårlig eller mangelfull jobb med mellomsøster?

Jeg sier ikke at man ikke skal få cred for den jobben man gjør, jeg er bare uenig i at det nødvendigvis lar seg vise gjennom barnets oppførsel.

Det er ingen her, andre enn deg! som har nevt dårlige eller mangefulle foreldre. Hvorfor drar du hele tiden fram det?

Og selvfølgelig speiler ikke ungenes oppførsel, foreldrenes foreldregjerning 100%. Men derifra, til å si at alle som har unger som fungerer godt kun har hatt flaks og lette unger er bare piss. Bak de fleste velfungerende unger ligger det masse foreldrearbeid. Og det arbeidet skal ha mer cred enn å flåses bort som flaks.
Når mellomsøster hos dere om en stund også er en av disse velfungerende ungene, tenker jeg du skal bli passe sur, om noen avfeier jobben dere som familie gjør, med at hun er en lett unge...... og at dere har hatt flaks.

Skremmern skrev:

Jammen hvis gode resultater (rolige, "enkle" barn som hører på de voksne) betyr at man må gjøre noe riktig og at man er en god forelder, hva sier det da om oss som ikke oppnår resultatene vi prøver på? Betyr det at jeg gjør en god jobb med storesøster ("enklere" unge skal man lete lenge etter), og en dårlig eller mangelfull jobb med mellomsøster?

Jeg sier ikke at man ikke skal få cred for den jobben man gjør, jeg er bare uenig i at det nødvendigvis lar seg vise gjennom barnets oppførsel.

Man kan kanskje si at barnet har et "iboende potensial" i seg, og at mange faktorer spiller inn i forhold til hvordan dette utvikles. Foreldre, fordeling av tid og oppmerksomhet, plass i søskenflokk, liv og forventninger fra kulturen (regler man må innordne seg etter for alle mann), venner, barnehage, et.c.

Jeg tror på en medfødt personlighet, som så stimuleres i den ene eller andre retningen. Mens for noen vil denne personligheten i perioder være mer krevende enn det vanlige. Disse barna vil kreve mer for å komme ut med det samme "resultat" som andre barn som krever mindre. Hva har man av tid og kapasitet til det? Hvor mye slack er man villig til å gi for å få det til å fungere? Eller hvor myndig og tydelig klarer man å være? Jobber man kontinuerlig med å bygge opp empati og tillit mellom foreldre og barn, for å kunne bruke det som utgangspunkt i andre situasjoner? Hvor mye skal man bestemme, og hvor mye skal barnet bestemme? Hvilke kamper tar man? Har familie ellers som kan støtte? Hvor tydelig og involvert er barnehage og skole? Hva ser man?

Foreldre og miljø er en ting, men arv - gener - personlighet spiller også inn. Man kan som foreldre påvirke mye, men ikke ta æren eller skylden for alt.

Det er selvsagt en blanding, Skremmern. Og dere er jo ikke ferdige med henne enda! 😛
Hun er da bare 3 år!!

Men man tar jo utgangspunkt i nå, gjør man ikke? Når man svarer på sånne spørsmål?

Det varierer hva man vil kategorisere som et problem. Noen synes det er helt greit at åtteåringen fortsatt vil at mamma skal sitte ved sengekanten i tre timer hver kveld til h*n sovner, og vil ikke oppleve det som et problem at barnet ikke finner søvnen selv. Noen synes viljestyrke er en Fin Ting, noen synes rolige og makelige barn er enklest, mens familien Utpåtur kan slite med en sofagris av en unge.

Vi har to jenter (søstre) i familien, der har jeg inntrykk av at nesten alle mener at den eldste er den "snilleste" og enkleste, og at lillesøsteren er den som er krevende og vrang. Men den eldste har fått langt mer alenetid og oppmerksomhet med både foreldre, besteforeldre og div tanter. Et barn som i såpass stor grad blir sett og får skinne alene er som regel grei har jeg inntrykk av. Søsteren har i langt større grad måtte dele alt, og det er ikke like stas med barnebarn/oldebarn/niese nr fem liksom.

Skremmern skrev:

Men man tar jo utgangspunkt i nå, gjør man ikke? Når man svarer på sånne spørsmål?

Ja første gang antagelig.
Vår herlige lillebror var en fremmed fra 2,5-3 år. Så ble han "normal" igjen. Hvis minstemor går samme vei så vil vi anta det bare er midlertidig, og ha det som motivasjon. 🙂

Vi får høre at vi har vært heldig med vår 16-åring og da kjenner jeg at jeg blir litt småsur. Det er beinhard jobbing, har vært det i 16 år og enda er ikke "jobben" ferdig.

Vi har forresten vært "heldig" med alle våre tre barn, men vi har ikke akkurat hvilt på våre lauvbær. Vi har kjempet inn gode rutiner i alt fra legging til oppførsel, og har pratet, forklart, pratet og forklart.

Selv om folk bruker ord som "heldige", "flaks", "snill" etc. så tror jeg ikke de
mener at barn som sover dårlig om natta er slemme og at dere har vært skikkelige uheldige;)
Tror de fleste som sier sånt ikke sier det for å være slemme.

Da velger jeg å ta de dagene vår 7-åring er en fryd å være sammen med, dager hvor hun står opp og krabber lykkelig inntil meg i sengen og vi koser oss i noen minutter før vi står opp og kler på oss, gjør oss klare for en ny dag uten annet enn koselig småprat underveis, har en fin dag på skolen og kommer hjem og spør om hun skal hjelpe til med å dekke på bordet, og i samme slengen sier at middagen ser god ut. Når dagen da avsluttes med en koselig lesestund og nattasang på sengekanten og "glad i deg" fra alle kanter tenker jeg at jeg er en skjikkelig god mamma altså.
De dagene der alt går på tverke og hun vil flytte fra familien og knuser både det ene og det andre helt uten forvarsel og er umulig å få kontakt med regner jeg med at noen andre tar ansvar for.

Teofelia skrev:

Eller fordi det er sårt å ha problemer med ungene. Er det virkelig vanskelig å skjønne at folk kan være lei seg over å ha problemer i forhold til barna sine?

Det er en veldig vanlig høflighetsfrase og noe man kan spørre om bare for å vise vennlig interesse. Litt som når man spør om været var bra i ferien. Da forventer man gjerne en kort beskjed om at "Joda, det var helt greit/strålende/ikke så bra". Man forventer egentlig ikke en lang utredning om hvordan været var fra time til time.

Til det første, nei - selvfølgelig er det ikke vanskelig å forstå. Man kan føle seg mislykka, man blir lei seg, naturlig nok. Jeg sier bare at terskelen for å dele (nå snakker jeg IRL og ikke på forum) kanskje burde være lavere? Det var ikke meningen å dra alle som ikke deler over en kam og si at det er fordi de vil bevare fasaden.

"Snille og slemme barn" er så utrolig feil å si! Jeg vet bare selv at stille barn som ikke protesterer ikke nødvendigvis betyr at alt er på stell, det heller. Min erfaring er at trygge barn tør å si ifra og da kan det av og til bli høylydt. Heller det enn at de er forskremte og redde, men på utsiden oppfører seg eksemplarisk.

Skremmern skrev:

Jammen hvis gode resultater (rolige, "enkle" barn som hører på de voksne) betyr at man må gjøre noe riktig og at man er en god forelder, hva sier det da om oss som ikke oppnår resultatene vi prøver på? Betyr det at jeg gjør en god jobb med storesøster ("enklere" unge skal man lete lenge etter), og en dårlig eller mangelfull jobb med mellomsøster?

Jeg sier ikke at man ikke skal få cred for den jobben man gjør, jeg er bare uenig i at det nødvendigvis lar seg vise gjennom barnets oppførsel.

Asolutt. Og det fungerer both ways. Noen har en lengre vei å gå enn andre. Det jeg irriteres over er at dårlig oppførsel nesten alltid forklares med mangelfull foreldring, og god med flaks. Når det åpenbart er en blanding. Foreldre med barn som oppfører seg "dårlig" skal ikke automatisk anses som slappe foreldre som har feilet, og foreldre med barn som oppfører seg "bra" skal ikke automatisk anses som foreldre med masse flaks. Man må se på den individuelle familien, og gjøre seg opp en mening utfra det enkelte tilfellet man har foran seg.

LilleBulla skrev:

Asolutt. Og det fungerer both ways. Noen har en lengre vei å gå enn andre. Det jeg irriteres over er at dårlig oppførsel nesten alltid forklares med mangelfull foreldring, og god med flaks. Når det åpenbart er en blanding. Foreldre med barn som oppfører seg "dårlig" skal ikke automatisk anses som slappe foreldre som har feilet, og foreldre med barn som oppfører seg "bra" skal ikke automatisk anses som foreldre med masse flaks. Man må se på den individuelle familien, og gjøre seg opp en mening utfra det enkelte tilfellet man har foran seg.

Godt oppsummert!

(Selv avfeier jeg våre to eldste (minste er for liten til å si noe om med) som flaks når noen kommenterer - nettopp for å ikke virke skrytende og nedlatende overfor andre.

Men antageligvis har vi gjort noe riktig også, for de er virkelig både høflige, empatiske, lydige og enkle å ha med å gjøre. De fremheves også som særdeles snille i skole og barnehagesammenheng og den de ansatte velger som lekekamerat hvis noen sliter litt eller trenger å inkluderes.

Så empatisk og lydig går an å la seg forene. Og jeg tror som sagt dette er en blanding av flaks og dyktighet - selv om jeg ikke pleier å si det høyt).

Nuh, jeg har da den enkleste løsningen på dette. Alle mine barns sjarmerende sider tar jeg all kred for, de mer utfordrende er selvfølgelig barnehagen/skolens skyld. :easy-peasy:

Nei, det er ikke flaks eller uflaks. Det er foreldring (direkte oversatt fra det engelske "parenting") hele veien, og noen ganger blir det riktig. Andre ganger blir det feil. Ulike barn må møtes på ulike måter, og tillærte mønster fra eldstemann passer ikke alltid på de yngre... Dessuten, det er bare eldstemann som har foreldrene for seg selv. Tingene _er_ ikke nødvendigvis alltid sammenliknbare selv om foreldrene er de samme.

alfaCharlie skrev:

Nuh, jeg har da den enkleste løsningen på dette. Alle mine barns sjarmerende sider tar jeg all kred for, de mer utfordrende er selvfølgelig barnehagen/skolens skyld. :easy-peasy:

Velkommen etter. Tror ikke du er den eneste som har kommet fram til den konklusjonen.