"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

Ps føler meg langt fra krenket.

Appelsin skrev:

Ut i fra det jeg siterer med mer, skjønner jeg at du synes at tegneserien er teit. Du har ikke kjent dette på kroppen.
Hvis jeg hadde hatt en mann som faktisk tok ansvar for vedlikehold av hus og biler, og ingen av oss var interessert i å ha det littegranne ryddig, så skulle vi søren meg ha danset lykkelige inn i solnedgangen og ledd høyt av sikkert en haug teite tegneserier.

Ja akkurat sånn.
Og nei, jeg kommer ikke til å fortelle persolige historier.
Selv om du tar feil.

Hos oss tror jeg summen blir lik til slutt, men jeg er nok allikevel administrasjonsminister når det gjelder barnehage, skole og aktiviteter, men stort sett er det selvvalgt, og mannen tar mye av det som gjelder hus og hjem, hvor han er mer interessert enn meg. Allikevel innrømmer han at det er magi når klær plutselig er tilbake i skapet etter at de er blitt vasket, såpedispensere fylt opp, toalettpapir likeså, og når det alltid finnes en ekstra pakke kaffe på lur, eller brød i fryseren.

Skal lese gjennom hele tråden etterpå, men dette ble litt vittig for at jeg for en time siden utførte et eksperiment. Jeg er så innmari lei av å passe på alt - mannen kommer fra en familie som totalt mangler planleggingsgen, og han lider også av det. Så istad skulle Storesøster i bursdag, mannen var fullt klar over det og jeg skulle sjekke om han fulgte opp å få henne avgårde i riktig tid. Vel, da klokka var 16.47 så måtte jeg tilslutt spørre om han i det hele tatt fulgte med (hun skulle dit til kl 17 og gå selv), og da ble han sint på henne fordi hun ikke fulgte det opp selv. 🙄 Jeg blir gal av sånn!

I hjemmet er det jeg som gjør mest, men han gjør også mye. (Totalrenovert huset vårt nå i to år, og følger opp alt av lekser og fritidsaktiviter med ungene og endel husarbeid) Så jeg kan ikke klage, egentlig. Men det som tar livet av meg er det overordnende ansvaret for å passe på alt og alle, invitasjoner, møter, barnevakter, bursdager, klær/utstyr osv.

Musemus skrev:

Skal lese gjennom hele tråden etterpå, men dette ble litt vittig for at jeg for en time siden utførte et eksperiment. Jeg er så innmari lei av å passe på alt - mannen kommer fra en familie som totalt mangler planleggingsgen, og han lider også av det. Så istad skulle Storesøster i bursdag, mannen var fullt klar over det og jeg skulle sjekke om han fulgte opp å få henne avgårde i riktig tid. Vel, da klokka var 16.47 så måtte jeg tilslutt spørre om han i det hele tatt fulgte med (hun skulle dit til kl 17 og gå selv), og da ble han sint på henne fordi hun ikke fulgte det opp selv. 🙄 Jeg blir gal av sånn!

I hjemmet er det jeg som gjør mest, men han gjør også mye. (Totalrenovert huset vårt nå i to år, og følger opp alt av lekser og fritidsaktiviter med ungene og endel husarbeid) Så jeg kan ikke klage, egentlig. Men det som tar livet av meg er det overordnende ansvaret for å passe på alt og alle, invitasjoner, møter, barnevakter, bursdager, klær/utstyr osv.

Er ikke det ganske dårlig gjort? Med mindre han visste at du plutselig ikke ville passe på de tingene slik du vanligvis gjør?
Som om mannen min skulle blitt sur for at jeg ikke fulgte med på når bilen skulle ha oljeskift helt plutselig.
Det er jo noe annet om bursdagsoppfølging i utgangspunktet er hans ansvar. Men det høres ikke sånn ut.

Floksa skrev:

Er ikke det ganske dårlig gjort? Med mindre han visste at du plutselig ikke ville passe på de tingene slik du vanligvis gjør?
Som om mannen min skulle blitt sur for at jeg ikke fulgte med på når bilen skulle ha oljeskift helt plutselig.
Det er jo noe annet om bursdagsoppfølging i utgangspunktet er hans ansvar. Men det høres ikke sånn ut.

Dårlig gjort mot han eller henne? Jeg forklarte han i klartekst forrige uke også, at når han er nede med ungene og den ene trenger oppfølging, så må han bidra selv om han egentlig bretter klær. (Litt komisk akkurat det da, men poenget mitt er at man må klare å gjøre mer enn én ting om gangen)

Floksa skrev:

Det er jo noe annet om bursdagsoppfølging i utgangspunktet er hans ansvar. Men det høres ikke sånn ut.

Denne syns jeg ble rar. Hvis du og mannen vet at barnet deres skal ut døra kl 17, og begge maste for en halvtime siden at barnet må gjøre seg klar. Er det da den enes ansvar at det faktisk blir fulgt opp? Eller begges?

Ja, jeg tenker at hvis begge vet om bursdagen, og begge er i huset, så må det da være begges ansvar at barnet kommer seg avgårde. Når det er sagt, så tenker jeg også at et 08-barn er stort nok til å passe tiden selv. Men det er gjerne lett å si når man er velsignet med velorganiserte og selvgående barn.

Niobe skrev:

Ja, jeg tenker at hvis begge vet om bursdagen, og begge er i huset, så må det da være begges ansvar at barnet kommer seg avgårde. Når det er sagt, så tenker jeg også at et 08-barn er stort nok til å passe tiden selv. Men det er gjerne lett å si når man er velsignet med velorganiserte og selvgående barn.

Begge satt sammen med henne. Og ja, jeg tenkte på det selv - for hun kommer seg på skolen alene og kan passe klokka selv, sånn egentlig. Så jeg vet ikke helt hva som skjedde i dag og hvorfor hun ikke skulle passe på selv, men jeg så mitt snitt til å utfordre mannen.

Jeg skulle ønske det hadde hjulpet om jeg lot være å ta tlf.
Og han ringte ikke mer da jeg sa at han måtte finne ut av det selv.
Men en time etter st skolen hadde startet ringte altså læreren og lurte på hva hun skulle gjøre, for da hadde barnet grått i en time.
Og kunne ikke bli med ut i friminuttene fordi uteklærne ikke var levert.
Gikk det da ut over mannen som ikke klarte å fikse biffen, eller barnet som hadde frosset ute mellom mirgensfo og skolestart?

Musemus skrev:

Denne syns jeg ble rar. Hvis du og mannen vet at barnet deres skal ut døra kl 17, og begge maste for en halvtime siden at barnet må gjøre seg klar. Er det da den enes ansvar at det faktisk blir fulgt opp? Eller begges?

Hos oss er det ansvaret barnets når de er så store.
jeg hadde sikkert også blitt sur på barnet.

GydaG skrev:

Jeg skulle ønske det hadde hjulpet om jeg lot være å ta tlf.
Og han ringte ikke mer da jeg sa at han måtte finne ut av det selv.
Men en time etter st skolen hadde startet ringte altså læreren og lurte på hva hun skulle gjøre, for da hadde barnet grått i en time.
Og kunne ikke bli med ut i friminuttene fordi uteklærne ikke var levert.
Gikk det da ut over mannen som ikke klarte å fikse biffen, eller barnet som hadde frosset ute mellom mirgensfo og skolestart?

Hvorfor i alle dager ringte de ikke mannen din?

Jeg vil ikke dra det så langt som å si at det virkelig gikk ut over noen. Det er selvsagt ubeleilig at uteklærne ikke ble med, men barnet var innendørs og led ingen overlast. Det er en konsekvens av at en utrent forelder har morgenansvaret, men det er jo gjerne sånne ting man må tåle at skjer når ansvar skal flyttes fra et sted til et annet? Alternativet er vel evig gjeting, men jo mer man gjør seg selv unnværlig, jo bedre er det jo faktisk for både barn og voksne? En dag kan man plutselig ikke være tilgjengelig, ingen ee tjent med at verden ramler fullstendig sammen da. Glemte uteklær er uheldig, men det er ingen katastrofe.

Jeg tror ikke man helt skjønner hva som er den faktiske problemstillingen som skisseres, hvis man tror det er så enkelt som at det er en forelder som bare ikke er vant til å gjøre klar barna om morgenen som er greia, eller at man jo bare kan dele kalendere.

Og det er fint det, for det er jo en uønsket problemstilling, men å blåse det av som at man bare ikke må stille så høye krav eller «ta ansvar for seg selv», det er i hvertfall ikke spesielt solidarisk, oss kvinner i mellom.

Det er klart det finnes menn som ikke virker. Men at det skal være av et slikt omfang at det er samfunnsproblem strever jeg litt med å akseptere.

Å hersketeknikke med at man er illojal ved å påpeke at noe kan ha flere årsaker virker litt martyrsk. Selv om du påstår du ikke er det.

Jeg tror ingen blåser av noe som helst? Jeg tror bare vi har/har hatt forskjellige måter å håndtere ubalanse på. Sånn sett tror jeg det var «hell i uhell» at jeg måtte sette meg selv på sidelinja tidlig (altså mens barna var ganske små), for jeg ser jo at det ville blitt vanskeligere senere. Jeg kan ikke veie opp for manglende oppfølging med å ta på meg mer selv, og da tvinger det seg jo gjerne frem andre løsninger. I tillegg har vi bare to barn, som egentlig sjelden lager utfordringer av noe. Det hjelper selvsagt på i totalregnskapet.

Og jeg sier ikke at jeg tror noe av dette er lett. Det er ikke min opplevelse i det hele tatt. Men det går heller ikke alltid an å avskrive de som har landet på bena i sine situasjoner med at de må ha hatt det lettere. Det er også ganske arrogant, sånn hvis det er det vi teller på nå.

Floksa skrev:

Det er klart det finnes menn som ikke virker. Men at det skal være av et slikt omfang at det er samfunnsproblem strever jeg litt med å akseptere.

Å hersketeknikke med at man er illojal ved å påpeke at noe kan ha flere årsaker virker litt martyrsk. Selv om du påstår du ikke er det.

Hersketeknikk my ass, du kaster kampestein i glasshus etter den «jeg kan ikke utdype dette fordi dere har så såre tær»-kommentaren din. Kvinners totalbelastning med utejobb og hjemmejobb er et vanlig tema i likestillings- og kvinnesaksdiskusjoner, og har vært det de siste femti årene. Å bagatellisere det er usolidarisk, i hvertfall for de som påberoper seg å være opptatt av likestilling.

Maverick skrev:

Hersketeknikk my ass, du kaster kampestein i glasshus etter den «jeg kan ikke utdype dette fordi dere har så såre tær»-kommentaren din. Kvinners totalbelastning med utejobb og hjemmejobb er et vanlig tema i likestillings- og kvinnesaksdiskusjoner, og har vært det de siste femti årene. Å bagatellisere det er usolidarisk, i hvertfall for de som påberoper seg å være opptatt av likestilling.

Vel. Å mene de fleste menn er inkompetente er heller ikke særlig likestillingsvennlig. Men for all del. Det viser jo at kommentaren om såre tær var helt på sin plass

Niobe skrev:

Og jeg sier ikke at jeg tror noe av dette er lett. Det er ikke min opplevelse i det hele tatt. Men det går heller ikke alltid an å avskrive de som har landet på bena i sine situasjoner med at de må ha hatt det lettere. Det er også ganske arrogant, sånn hvis det er det vi teller på nå.

Jeg synes også det er helt essensielt å skille mellom "organisert" urett i samfunnet kontra merbelastning vi kan gjøre noe med selv. Det betyr ikke at jeg mener det er "bare" å bytte jobb, mann eller bosted, men hvis en i årevis står i mer enn hva en tåler må en kanskje ta noen kjipe og vanskelige valg.

Floksa skrev:

Vel. Å mene de fleste menn er inkompetente er heller ikke særlig likestillingsvennlig. Men for all del. Det viser jo at kommentaren om såre tær var helt på sin plass

Jeg skriver ikke et eneste sted at de fleste menn er inkompetente, dette har hovedsakelig ingenting med inkompetanse, men forventninger i samfunnet, kultur, ukultur og manglende bevisstgjøring.

Det tullet ditt med såre tær er en fordumming av diskusjonen.