"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

Vanskelige valg tas hele tiden, og jeg har prøvd i årevis å sette opp tlfnr til mannen først på alle lister, de ringer jo fremdeles meg. Selv når jeg ikke oppgir mitt nr er det meg de ringer til.
Og har man barn som skal følges opp så nytter det jo ikke å lene seg tilbake og drite i å ta tak når det trengs.

Det er kanskje ikke skiksmissegrunn, men belastningen er for stor. Og jeg vet ikke hvordan det skal hjelpe på situasjonen at unger kommer på skolen uten uteklær i 10 minusgrader, eller at ungen ikke dukker opp i bursdagsselskap, fordi jeg skal streike?

Maverick skrev:

Jeg skriver ikke et eneste sted at de fleste menn er inkompetente, dette har hovedsakelig ingenting med inkompetanse, men forventninger i samfunnet, kultur, ukultur og manglende bevisstgjøring.

Det tullet ditt med såre tær er en fordumming av diskusjonen.

Hvor løsningen er å spise sjokolade, jogge og surmule på rommet sitt?
Eller anta at andre bare ikke har stått nok i det til å forstå?

Viss majoriteten av norske kvinner føler denne store mentale belastningen som et problem så er enten majoriteten av norske menn inkompetente eller majoriteten av norske kvinner ute av stand til å la sin menn ta/få ansvaret.

Barn fryser ikke, sulter ikke eller blir syke av møkk i hjem der mor ikke virker.

Men mener du da at barnet aldri ville fått med seg uteklær mer og aldri mer hadde dukket opp i bursdagselskap, eller er det ting som kunne skjedd en gang og to? Hvis mannen din aldri ville forstått at uteklærne skal med, eller aldri er i stand til å få barnet avgårde i en bursdag, da snakker vi ikke «normalt oppegående mann». Og det tar hvert fall jeg høyde for at vi gjør.

Floksa skrev:

Hvor løsningen er å spise sjokolade, jogge og surmule på rommet sitt?
Eller anta at andre bare ikke har stått nok i det til å forstå?

Viss majoriteten av norske kvinner føler denne store mentale belastningen som et problem så er enten majoriteten av norske menn inkompetente eller majoriteten av norske kvinner ute av stand til å la sin menn ta/få ansvaret.

Barn fryser ikke, sulter ikke eller blir syke av møkk i hjem der mor ikke virker.

Nå aner jeg ikke hva du snakker om. Spise sjokolade? Jogge?

Og om skolen vet at ene forelderen har havnet på sykehus, og likevel ringer og gjør et nummer av glemt utetøy, så synes jeg det er dårlig håndtert av skolen. I slike situasjoner går det selvsagt an å ivareta barnet uten å bygge opp under følelsen av mangel og unntakstilstand.

Maverick skrev:

Nå aner jeg ikke hva du snakker om. Spise sjokolade? Jogge?

Så hopp over det du ikke forstår og svar på det andre?
Viss mange kvinner i Norge opplever denne mentalbelastningen som problematisk så er det enten norske menn som ikke virker eller norske kvinner som inne lar mannen slippe til/få ansvar?

Tror du at de fleste norske menn vil bli barnevernssaker om partneren dør?

Maverick og Floksa, nå bare forsvinner de knasende gode innleggene mine i fjasingen deres!

Niobe skrev:

Og om skolen vet at ene forelderen har havnet på sykehus, og likevel ringer og gjør er nummer av glemt utetøy, så synes jeg det er dårlig håndtert av skolen. I slike situasjoner går det selvsagt an å ivareta barnet uten å bygge opp under følelsen av mangel og unntakstilstand.

Jeg har opplevd en lærer som gav støtte til mannen på at kona burde være flinkere til å vaske tøy (ikke min mann og ikke min skole)
Da kan vi snakke om å være illojal mot kvinner. Mannen skulle vært fiskedasket.
Men når disse (få) mennene stadig møter aksept i samfunnet for sin ansvarsfraskrivelse så vil det aldri bli endring.

Niobe skrev:

Maverick og Floksa, nå bare forsvinner de knasende gode innleggene mine i fjasingen deres!

Enig. Du er klok. Jeg er sur.

Floksa skrev:

Eller anta at andre bare ikke har stått nok i det til å forstå?

Dersom det er meg du sikter til, så refererte jeg ikke til manglende forståelse, men til at du karakteriserer tegneserien som teit. Da stiller du deg over alle som strever med akkurat det som så mange kjenner seg igjen i.
Jeg for min del (gjentar) har sett dette problemet lenge, og har i årevis prøvd å endre det. Jeg tror ikke mannen min er det spor inkompetent - han bare vil ikke lenger enn to uker etter en alvorlig samtale - da smetter han tilbake til sine egentlige prioriteringer. Vi er to voksne mennesker, og det er faktisk grenser for hva jeg kan få ham til å gjøre/omfavne av ansvar. Så jeg anser ikke meg selv som inkompetent heller. Nå velger jeg å ta ansvar for resten av mitt liv i hvert fall.

Floksa skrev:

Så hopp over det du ikke forstår og svar på det andre?
Viss mange kvinner i Norge opplever denne mentalbelastningen som problematisk så er det enten norske menn som ikke virker eller norske kvinner som inne lar mannen slippe til/få ansvar?

Tror du at de fleste norske menn vil bli barnevernssaker om partneren dør?

Driver du og trekker med deg andre tråder, nå.

Problemet er at « tradisjonelt kvinnearbeid», altså administrering av familien, ikke anerkjennes i nok grad, og derfor ikke deles i nok grad. Litt av problemet er nok at det er usynlig arbeid, og litt av problemet er at kvinner blir bedt om å ansvarliggjøre sine menn i stedet for at menn blir bedt om å ta ansvar, og litt av problemet er at det er tradisjon.

Om den personen som tar belastningen plutselig blir borte, blir jo arbeidsoppgavene synlige.

Det som provoserer meg er at det er damene som får kjeft for å ikke slippe til eller ikke ansvarliggjøre mennene sine. Det er jo der hele problemet ligger. Det er faktisk mennene som selv må ta ansvar og i det minste følge med på hva som skjer.

Floksa skrev:

Det er klart det finnes menn som ikke virker. Men at det skal være av et slikt omfang at det er samfunnsproblem strever jeg litt med å akseptere.

Synes du i tilfelle at det heller ikke er et samfunnsproblem at menn ikke tar permisjon for å være hjemme med ungene sine? For jeg mener bestemt at dette er en del av samme greia. Og det handler ikke egentlig om menn som ikke virker, men om kjønnsrollemønstre som forplantes nedover i generasjoner. Mennene er ikke slemme eller dumme, men som artikkelen påpeker: kvinner oppdras helt fra de er toddlere til å leke med støvsugere og kaffekopper, mens menn får verktøy og togbaner.

oslo78 skrev:

Det som provoserer meg er at det er damene som får kjeft for å ikke slippe til eller ikke ansvarliggjøre mennene sine. Det er jo der hele problemet ligger. Det er faktisk mennene som selv må ta ansvar og i det minste følge med på hva som skjer.

Nå synes jeg egentlig ingen får kjeft her, men jeg er både enig og uenig. Jeg vokste opp med en mor som stadig klaget sin arme nød over at hun gjorde alt i huset. Samtidig opplevde jeg allerede som liten at hun aldri slapp noen til. Samtidig som hun klaget på at ingen andre gjorde noe, så var det heller aldri snakk om at ting skulle gjøres på andre måter enn akkurat slik hun ville ha det, og hun gjorde ting selv før andre hadde fått sjansen. For så å skjelle ut oss andre for å ikke bidra. Det er mulig det farger min opplevelse av slike situasjoner, for man må også slippe andre til, og de må få gjøre sine egne erfaringer og også ha rom for å feile. Men ja, voksne folk må være på og ta ansvar. Det går begge veier.

Jeg har tenkt en del på dette i det siste. Hos oss har det blitt slik at mannen tar seg av handling av mat. Det er ikke avtalt mellom oss, men det har bare blitt sånn og jeg tenker sjelden på hva vi mangler eller om vi har matvarer til middag. Dette betyr at hvis mannen bestemte seg for å teste meg en dag hadde vi sikkert endt opp tomme for et eller annet. Derimot er jeg ikke inkompetent eller ute av stand til å handle matvarer, men mannen har vært hakket flinkere enn meg til å planlegge og gjennomføre handling, og jeg har gradvis tatt mindre og mindre ansvar fordi det har gjerne blitt ordnet før jeg rekker å tenke på det.

Det er jo ikke det at mannfolka virkelig er inkompetente, det er tillært hjelpeløshet. Jeg kan kjenne på det samme når det gjelder matlaging. Jeg lager sjelden middag, de gangene jeg prøver meg på noe som helst avansert, går det galt på en eller annen måte (blir svidd, mister maten på gulvet, e.l.). Derfor blir det superlettvinte løsninger hvis jeg først må stå for middagen. Vi snakker ferdigstekte pannekaker, toro, fjordland eller frossenpizza. Og ja, jeg har ringt mannen og spurt hvor mange dl ris det er lurt å ha til 3 personer.

Det er jo ikke det at jeg ikke er i stand til å lage bedre mat. Hadde han blitt syk, eller vi hadde skilt oss, så hadde jeg jo klart det. Men jeg trenger ikke, fordi han tar det ansvaret så og si hver dag.

Jeg ble sammen med mannen min da jeg var 17, og han har vokst opp med en mor som ryddet etter han hele tiden, hun levde for å rydde og vaske hus, og lage mat til familien. Jeg var helt nødt til å "oppdra" han fra første stund da vi flyttet sammen som 21-åringer eller hvor gamle vi var. Kan det være at mange damer egentlig liker litt å ha styringen på det meste, og har også behov for å ha en overordnet oversikt?
Det medfører at mannfolka gjør det de blir bedt om eller det de selv definerer som sine egne ansvarsområder, og lener seg tilbake når det er gjort. Etter hvert er det ikke så stas å ha den overordnede oversikten lenger, fordi man har forsikring på både hus, bil, barn, bikkje og campingvogn, 17 ulike bankkontoer med 40 kundeklubber, barna har stadig flere fritidsaktiviteter som skal følges opp, hvor mange kyllingfileter har du i fryseren, hva skal vi ha til middag, og alle i familien slipper fra seg rot overalt, og det er bare øynene til mor som ser det, og hvem var det som skulle i bursdag igjen, og har vi gave. Plutselig en dag skjønner man at tannlegeinnkallingen som kommer til barnet er det kun EN person som kommer til å huske, og hvorfor i all verden har de andre lagt til seg vanen med at det er helt ok å glemme det? Fordi de har lært gjennom mange år at det ikke er nødvendig å huske på det, fordi mor alltid har husket på det, tatt seg av det, kjøpt inn, ringt forsikring, ryddet, vasket klær og alt går bare på magisk vis.

Jeg skrev i en annen tråd at jeg er god til å lære barna mine å bli selvstendige, fordi jeg er lat. Det samme gjelder mannen. Og jeg kjenner så utrolig mange damer som ikke hadde orket å gjøre det på samme måten som jeg har gjort, fordi det krever at jeg tåler at ungene kommer for seint i bursdag med en gave jeg aldri ville godkjent, at de går på skolen uten nistemat/gymtøy/utebukse, eller whatever.

Nei, dette ble rotete, tror jeg. Jeg har full forståelse for at det er sånn som i tegneserien i mange hjem, og jeg tror det er vanskelig å få endret på det når det har "grodd seg fast" i løpet av mange år. Det skjer antageligvis så gradvis at man ikke tenker så mye på det før det er veldig nok.

Input skrev:

Synes du i tilfelle at det heller ikke er et samfunnsproblem at menn ikke tar permisjon for å være hjemme med ungene sine? For jeg mener bestemt at dette er en del av samme greia. Og det handler ikke egentlig om menn som ikke virker, men om kjønnsrollemønstre som forplantes nedover i generasjoner. Mennene er ikke slemme eller dumme, men som artikkelen påpeker: kvinner oppdras helt fra de er toddlere til å leke med støvsugere og kaffekopper, mens menn får verktøy og togbaner.

Det er et kjempe problem. Permisjonen burde vært delt i to. 50/50. De mest aktive motstanderne av dette er slik jeg oppfatter det kvinner. Jeg har vært tilbake på jobb 1 dag etter fødsel. Det har tvunget min partner til å delta. Jeg tullet ikke da jeg sa at det er to menn i mitt egenskap. Slike tråder bekrefter det ganske tydelig.
Og ja. Hør på Nibe. Hun sier det på en mye mer diplomatisk måte.

Floksa skrev:

Jeg har vært tilbake på jobb 1 dag etter fødsel.
.

Det er jo ikke akkurat alle som kan det da.

Anne C skrev:

Det er jo ikke akkurat alle som kan det da.

Det var heller ikke det som var poenget.

Jeg synes du har mange gode poeng, Elise, og nikker gjenkjennende. Jeg for min del merket at jeg "arvet" min mors holdninger til inkompetente menn i begynnelsen da mannen og jeg bodde sammen. Det tok litt tid å avkode dette.