"Kresne" unger og usunn mat

Barn er rett og slett forskjellige. Jeg tror faktisk enkelte barn kunne blitt syke og i verste fall sultet i hjel om ikke foreldrene jobbet aktivt for å få i dem mat, mat som fristet. Og da mener jeg selvfølgelig ikke med tvang.

Så inntil videre må jeg sende sønnen min i barnehagen med tørre brødskiver eller med syltetøy, for det er det han liker. Og belage meg på mang en middag med pølser og kjøttkaker. Grønnsaker og frukt er han heldigvis glad i. Klart jeg er bekymret over at han vokser opp med så ensidig kosthold, men det viktigste er vel at jeg holder liv i ham?

Vår treåring har vært håpløst småspist fra dag en. Fortsatt er det et evig slit å passe på å få i ham en ballansert diett, og jeg må si jeg er temmelig oppgitt over at vår snart ett år gamle gutt ser ut til å være enda verre. Storebror spiser bl.a. kun kjøtt eller fisk til middag - bortsett fra de dagene vi har ris eller pasta. Men da vil han bare ha ris og pasta uten noe til. Heldigvis er han glad i frukt og får havregryn til frokost, så til sammen blir det en grei diett.

Men sånn har det ikke alltid vært, og jeg har til tider vært glad bare jeg har fått i ham et eller annet i løpet av en dag. Da vi var i Hellas da han var rundt året, levde han på pommes frites og morsmelk. Så jeg kan skjønne hvorfor noen kan gi barnet sitt pølse hver dag hvis det bare er det h*n vil ha. Men det er forskjell på en ett-toåring og en fire-femåring. Men kan stille større krav til de større barna.

På grunn av denne spisevegringen (egentlig ikke kresenhet - bare det at han ikke har hatt lyst på mat generelt), har det vært viktig å ikke gjøre spisesituasjonene vanskelige og ubehagelige for gutten ved å mase mye, og det er mulig andre som ser oss synes vi er for slepphendte, men det bryr jeg meg i grunnen ikke om. Problemet vårt var at han fint kunne klare seg en hel dag på et knekkebrød, og da hjelper det ikke å si at hvis du ikke spiser dette, så får du ikke noe mat. Det har til tider bare handlet om å få ham til å spise noe i det hele tatt (men vi har satt grensen ved sukkerholdig mat). Derfor har han også fått spise middag foran barne-tv i perioder - da glemmer han hva han driver med og vi har kunnet lure i ham mat - og han har fått gå til og fra matbordet som han ønsket (heldigvis er den perioden over).

Er spent på hvordan det vil bli med minstemann. Han vil nemlig ikke ha noe annet enn knekkebrød, toast med filadelfiaost, ostesmørbrød og spaghetti bolognese på glass. All klassisk babymat nekter han å smake på, han er ikke glad i frukt, og man kan ikke tvinge en baby til å spise. Dermed har det vært dager hvor han kun har spist f.eks. spaghetti bolognese, og det er jo ikke akkurat sunt. Men i denne fasen tenker jeg at det vikitigste er at han faktisk venner seg til å spise noe i det hele tatt. Han får jo nok gode ting gjennom morsmelka så lenge. Men jeg må si jeg gruer meg til de nærmeste åra når det gjelder mat ...

Skjevo skrev:

Barn er rett og slett forskjellige. Jeg tror faktisk enkelte barn kunne blitt syke og i verste fall sultet i hjel om ikke foreldrene jobbet aktivt for å få i dem mat, mat som fristet. Og da mener jeg selvfølgelig ikke med tvang.

Så inntil videre må jeg sende sønnen min i barnehagen med tørre brødskiver eller med syltetøy, for det er det han liker. Og belage meg på mang en middag med pølser og kjøttkaker. Grønnsaker og frukt er han heldigvis glad i. Klart jeg er bekymret over at han vokser opp med så ensidig kosthold, men det viktigste er vel at jeg holder liv i ham?

I følge den hjelpen vi fikk så sa de alle at ingen barn sulter seg selv ihjel. De vil etterhvert spise men ja, før de gjør det så kan de gå gjennom en periode der de blir veldig slappe pga lavt energi inntak.

Men for all del, barn er forskjellige. Hos oss var det umulig å få i henne brød, frukt osv. så det var ganske ille ...

Dere som foreslår rent kjøtt i stedet for farseprodukter - ærlig talt, dere aner tydeligvis ikke hva dere snakker om her! Det er nettopp konsistensen på farseproduktene som gjør det helt annerledes enn ren kjøtt og fisk, og MYE mer lettspist for barn med trangt halsehull eller som lett brekker seg, for eksempel. Å være kresen handler sikkert for noen om at foreldrene bare har kapitulert og gitt bortskjemte unger akkurat det de vil ha. Men det finnes barn som ikke liker mat. Og barn som har problemer med svelgning. Og barn som har uoppdagede intoleranser.

Når man først har et sånt barn så finnes det mange feil som er utrolig lett å gjøre. Man blir temmelig desperat når barnet ikke spiser. Det apellerer til dype instinkter og er veldig tøft. En feil jeg har sett er at man begynner å stappe på med småspising mellom måltidene: Kjeks og saft, for eksempel. Eller at man ser gjennom fingrene med for mye godteri, fordi det i hvert fall er noe "næring" i det. Dette gjør selvsagt problemet mye verre.

Men at man velger å la middagene ofte være noe barnet liker, det har jeg stor forståelse for. Pølser er ikke kjempesunt, men SÅ ille er det da ikke! Det blir ofte mast om at fiskeboller bare inneholder 50% fisk. So what, om barnet på den måten får i seg 50-100 gram med fisk, med en del vann og mel på kjøpet.

Spiseproblemer er innviklede greier, og det er ikke alle som er så heldige å ha fagfolk rundt seg til å hjelpe.

Jeg tror nok jeg ville gjort mye for å finne sunnest mulig farsemat, pølser fra slakteren, laget kjøttboller selv og fryst ned, etc, men at man ønsker at barnet skal ha i seg litt "solid" mat, det forstår jeg godt.


(Jeg har ikke selv småspiste barn, men jenta mi var veldig småspist så lenge hun ble nattammet, og hadde også problemer med rent kjøtt en god stund. Så de månedene ble det farsemat. Mye hjemmelaget, noe ikke. Sånn var det.)

Signerer Polyanna!

Mange barn har ikke et bitt som går helt sammen heller, da er det omtrent umulig å spise rent kjøtt.

Min jente er er veldig kresen og småspist.
Men vi pleier ikke gi henne kun favorittmaten hver dag uansett.
Hun får servert det vi har, vil hun ikke ha så maser vi aldri, men lager ikke annen middag.
Evt får hun en brødskive om hun ber om det.


Det som irriterer meg er at de i barnehagen hadde tvingt i henne mat i går.
De hadde varmmat, gryterett med potetstapp (som ikke storesøster liker).
Hun fikk skive til slutt, etter å ha sendt fatet langt over bordet.
Ble litt paff da de spurte meg da jeg hentet om hvor lenge de skal tvinge i henne mat.
De fikk klar beskjed om å aldri gjøre det, hun skal ikke tvinges!


Før jul spiste hun ingenting. Så hun har kommet seg veldig mye når det gjelder mat. 🙂
(hun er 2år og 2mnd)

Vi fant også ut at lillemor har veldig store mandler (jeg selv hadde så store mandler at de måtte fjernes!) og derfor ble det veldig vanskelig å svelge mat og lett å brekke seg ... så det er absolutt noe som bør undersøkes hos barn som vegrer seg for å spise!

Bokormen skrev:

Det var da ikke barn med allergier og intolranser Skremmern snakket om? 😕

Nei, men jeg har jo en kresen unge også. Det er et ømt punkt, sikkert ikke bare for meg.

Forøvrig syns jeg Polyanna sier det fint.

Det fins veldig mange forskjellige grunner til at barn er kresne og ikke vil spise, og det fins mange måter å håndtere det på. Det er lett å gjøre ting som forverrer det. Broren min hadde temmelig ekstreme spiseproblemer som liten, og jeg har sett uheldige ting som f.eks belønning for å spise, sitte veldig lenge ved bordet, få servert veldig lite variert mat osv. Jeg var derfor veldig bevisst på å ikke gå i de samme fellene da jeg fikk et barn selv (nummer to) som var utrolig småspist. Jeg ga ikke etter for noen av disse tingene, serverte ham variert mat, lot ham aldri få inntrykk av at han spiste for min skyld, slo ned på folk som sa han var "flink" når han hadde spist. Og gutten klarte seg fint selv om han var liten og tynn og spiste veldig lite de første årene. Han er nå en stor og lang gutt på 17, som er glad i all slags mat og virkelig gleder seg over gode middager. Men for all del, jeg skjønner at det ikke fungerer for alle.

glitterchick skrev:

Jeg har et kresent barn. Jeg har hele tiden sittet på min høye hest og sagt at kresne barn er kresne fordi de får særbehandling, og de spiser nok etterhvert. Sønnen min begynner hver eneste middag med å si at han er mett og at han ikke liker maten, før han har smakt. Vi får han til å smake, og til å spise noen biter hvis det ikke virker som han virkelig misliker smaken. Men det er en kamp, og ikke spesielt hyggelig. Derfor serverer vi grøt, pølser og pannekaker litt oftere enn vi burde, fordi vi syns at middagen skal være koselig for alle innimellom også.

Jeg har en sånn, en. Hun har vel ikke spist middag på noen år nå, tenker jeg. Hun får bare det samme som oss, jeg ville ikke disket opp med usunn mat i stedet. Men det er meg, da, jeg er jo fullstendig klar over at situasjonene kan være forskjellige. Men til hvert eneste måltid disker jeg oppå med mat og grønnsaker for så å høre "jeg er ikke sulten". Jeg sier bare -greit! Legger ikke noe fokus på det.

Storesøster spiser mer, fremdeles ikke mye, men litt mer nå enn før hun fjernet mandlene. Nå tar hun kanskje to tygg av skivene i barnehagen.

Eldstejenta vår har det vært så og si umulig å få til å spise.
Ikke bare middag, men brødskiver, frokostblandinger, you name it, og det sier seg jo selv at det har vært mange lite hyggelige opplevelser rundt matbordet, da mamma og pappa har mast og blitt sinte i ren frustrsjon for å få ungen til å spise.

Her i huset har det aldri vært et alternativ å få noe annet, fordi man "ikke liker" noe av det som blir servert (ikke pølser og grøt engang altså!).

MEN.... I forrige uke bestemte vi oss for å prøve noe nytt: Vi satte maten på bordet og bestemte oss for at nå skulle vi ikke si noen verdens ting om maten til henne, ikke mase og ikke hyle. Etter ca 30 min fjernet vi tallerkenen hennes (urørt selvfølgelig) uten å si noe, og kastet maten. Skal si det var ei frøken som blei lang i maska. Gjorde det samme ved hvert måltid i 1,5 dag, og nå spiser jenta som bare det!

Vi oppdaget i allefall at oppmerksomhet... Ja det er det viktigste for disse små håpefulle.

Verdt et forsøk...

Jeg har en utrolig kresen gutt. Han ville helst hatt pølse hver dag til middag. Men han får det ikke. Han skal spise det samme alle oss andre spiser, han liker maten etter han har smakt det. Så det er bare å pushe på. Eller rette sagt gi han tid.

Jeg grøsser over barna som kommer på besøk her i huset og æsjer høyt og lager spytryne når dem paprika eller salat i tallerken.

Her har barna ikke lov å si æsj til mat uannset hva dem får servert. Og langt i fra spytryne.

Skremmern skrev:

Jeg har en sånn, en. Hun har vel ikke spist middag på noen år nå, tenker jeg. Hun får bare det samme som oss, jeg ville ikke disket opp med usunn mat i stedet. Men det er meg, da, jeg er jo fullstendig klar over at situasjonene kan være forskjellige. Men til hvert eneste måltid disker jeg oppå med mat og grønnsaker for så å høre "jeg er ikke sulten". Jeg sier bare -greit! Legger ikke noe fokus på det.

Vi serverer ikke usunn mat "isteden" heller. Vi serverer helt normal middagsmat. Men jeg syns at et par ganger i uka skal det være noe han virkelig gleder seg til å spise, slik som f. eks. pølser, fiskegrateng, annen farsemat og grøt.
Dette gjør jeg fordi jeg var et kresent barn selv, og jeg husker så godt gleden over å få mat jeg faktisk likte, og hvor deilig det var å spise seg mett på noe godt, uten tvang.

Jeg bytter ofte ut wienerpølsene med ordentlige kjøttpøsler fra slakteren, fiskegratengen har jeg begynt å lage selv og jeg sniker inn så mange grønnsaker som mulig. Men jeg er adskillig mer ydmyk i forhold til problemet med kresne unger enn jeg var før.

Vi fokuserer heller ikke så mye på det, men det er slitsomt allikevel. Jeg vil at han skal smake på alt, så sant jeg ikke vet at han ikke liker det, da slipper han å smake også. Jeg tvinger ikke i ham paprika liksom. Han får forsyne seg selv, vi blander ikke sammen maten og han bestemmer selv når han er mett.

Lisa skrev:

Vi fant også ut at lillemor har veldig store mandler (jeg selv hadde så store mandler at de måtte fjernes!) og derfor ble det veldig vanskelig å svelge mat og lett å brekke seg ... så det er absolutt noe som bør undersøkes hos barn som vegrer seg for å spise!

Det viste seg at det var dette som var problemet for niesen min. De fjernet mandlene hennes da hun ble tenåring. Alt for sent, dessverre. Hele familien hadde fått en utrolig uheldig dynamikk rundt mat og måltider og kosthold. Hun spiser enorme mengder godteri, bare loff, etc. Broren hadde i utgangspunktet ikke problemer, men ble farget av at måltidene var en himla baluba og mas om å spise, og nektet også. Det ble som det IdaM beskriver, en situasjon der måltidet ble et "gissel".

Jeg er for øvrig helt imot å lokke til, true til eller belønne spising. Eller skryte av det. Svigermor okker og aier seg over ungene, og skryter "Nei, så flink! 5 kjøttkaker!! Klarer du å være flink og spise EN til? Åh, så flink du er!!" Mamma er mye av det samme.

Det eneste jeg maser om er at de skal ha i seg litt grønnsaker til hvert måltid. Men det også begrenser jeg så godt jeg kan. Og serverer alltid grønnsaker de liker.

Vi har perioder med spisevegring med alle tre, og det har gått over, fordi jeg har kløpet meg i armen, telt til 10, pustet med magen, tenkt på niesen og nevøen min og holdt hodet kaldt. Noen ender nok opp med spiseproblemer etter slike faser.

Men det er mange som har underliggende problemer som ikke handler om dette.

Det virker som generasjonen før oss har en eller annen greie med det der med "flink til å spise".

Jeg synes rett og slett det blir for dumt når folk som ikke har erfaring med svært kresne og/eller spisevegrende barn skal kritisere, synse og uttale seg basert på sine erfaringer med "normale" barn.
Jeg var selv et spisevegrende barn som gikk til kontroller hos lege og sykehus fram til 11-årsalderen, og jeg fikk i perioder kun det jeg likte akkurat i den perioden. Om det så var sjokoladepålegg, syltetøy, kokt skinke og hvitost. Min mor ble omtrent et nervevrak på grunn av dette, og var utrolig lykkelig når jeg spiste. Fra jeg var baby prøvde hun vel alt fra tvang, sulting og kontroll, og det er klart det ble for mye fokus, men jeg forstår det godt. Det hun nok gjorde veldig riktig var at jeg måtte spise variert middag, og hun var svært restriktiv med godteri, brus og is. Det ble aldri gitt som en erstatning eller påfyll for å få i meg noe. Dette er et vanskelig område, og alle kvalifiserer ikke til hjelp utenfra, og jeg synes man bør gi foreldre litt slack. Det er menneskelig å bli bekymret og gjøre feil/dårlig vurderinger, og i tillegg er det noe som passer for noen familier som ikke passer for andre.
Jeg har selv en småspist sønn, og da han var mindre ble det mye mas og fokus på mat. Nå er det roet seg, og han får styre mer selv, med det resultat at han har perioder der han spiser mye (til han å være).

glitterchick skrev:

Men jeg syns at et par ganger i uka skal det være noe han virkelig gleder seg til å spise, slik som f. eks. pølser, fiskegrateng, annen farsemat og grøt.
Dette gjør jeg fordi jeg var et kresent barn selv,og jeg husker så godt gleden over åfå matjeg faktisk likte, og hvor deilig det var å spise seg mett på noe godt, uten tvang.

Et veldig godt poeng! Det er viktig å skape matglede også!

Maximillia skrev:

Det virker som generasjonen før oss har en eller annen greie med det der med "flink til å spise".

Ja, tydeligvis.

glitterchick skrev:

Vi serverer ikke usunn mat "isteden" heller. Vi serverer helt normal middagsmat. Men jeg syns at et par ganger i uka skal det være noe han virkelig gleder seg til å spise, slik som f. eks. pølser, fiskegrateng, annen farsemat og grøt.

Jeg bytter ofte ut wienerpølsene med ordentlige kjøttpøsler fra slakteren, fiskegratengen har jeg begynt å lage selv og jeg sniker inn så mange grønnsaker som mulig. Men jeg er adskillig mer ydmyk i forhold til problemet med kresne unger enn jeg var før.

Vi fokuserer heller ikke så mye på det, men det er slitsomt allikevel. Jeg vil at han skal smake på alt, så sant jeg ikke vet at han ikke liker det, da slipper han å smake også. Jeg tvinger ikke i ham paprika liksom. Han får forsyne seg selv, vi blander ikke sammen maten og han bestemmer selv når han er mett.

Tvang er barnemishandling, for å bruke det ordet. Av og til lesser hun opp til seg selv også, tar godt i, men det ligger igjen urørt. Jeg har med årene lært meg å senke skuldrene og bare si -OK. Heldigvis elsker hun frukt, og spiser gjerne ti om dagen, så når hun går sulten fra middagsbordet, fråtser hun i fruktskålen i stedet.