Hvordan har du det nå i forhold til for 10 år siden?

For 10 år siden var jeg nygift med mannen min. Vi hadde vært samboere i 5 år, begge var ferdige med studiene og vi kjøpte vår første leilighet vinteren -97. En flott tid 🙂

10 år senere har vi to flotte jenter, jobber vi begge trives i og både hus og hytte som vi er veldig glade i.

Utrolig mye bedre. Ingen tvil om det, selv om det var fint da også. Var i full gang med å skaffe meg studiekompetanse, som jeg ikke hadde fullført da jeg gikk på skolen, og jeg var gift med den dølleste gubben i Norge. Nei, kanskje ikke den dølleste, men definitivt den kjedeligste. Var i avsluttende vurderingsfase på take-off. Slitsomt og hektisk, for hadde lang vei til jobb, og jobbet fullt ved siden av kveldsskolen, og litt ekstra frustrasjon i forhold til samlivsbruddet som skjedde ikke veldig lenge etterpå. Men som jeg sa innledningsvis, så var det fint, for følte at jeg var i gang med en vesentlig og viktig endring i livet mitt. Jeg hadde på en måte tatt grep, og det føltes godt.

Hadde noen sagt da, at om 10 år sitter du på andre siden av landet, er fulltidsstudent, og har 2 små barn, samt en trailerdude til gubbe, så hadde jeg hånflirt, og lurt på om jeg skulle ringe etter den gule bilen.

For 10 år siden var jeg student og 20 år. Bodde i en sliten,men trivelig leilighet i Oslo, jobbet på sykehjem og trente aktivt fitness. Kjæresten min og jeg hadde da vært sammen i 4 år, og bodde sammen på 2.året.
Jeg var på den tida ganske usikker i fht. fremtiden sammen med kjæresten min og virret endel. Det var mye frem og tilbake, jeg var betatt av to andre i løpet av det året der og kjæresten min så etter egen hybel en stund.
Vi hadde god økonomi, jeg var på sydentur med venninna mi, på vennetur til Danmark, kjøpte masse dyre klær og levde godt.


Når jeg tenker tilbake til 97 var det egentlig et år mye ble avgjort på sett og vis. Jeg ble mer og mer sikker på at jeg hadde valgt rett utdanning, på slutten av året bestemte jeg meg for at jeg hadde valgt rett mann og måtte holde på han ! Dette året fikk jeg pusen min også, har både henne og mannen min ennå 😉

Jeg hadde det veldig bra i 1997 🙂

Nå har jeg rundet 30, er lykkelig gift med ungsomskjæresten,har tre barn, fast jobb, hus, stor hage, gode venner, og er svært så fornøyd med hvordan livet har blitt som voksen.
Kan vel noen ganger savne å være 20 år og ubekymret, men samtidig ville jeg ikke byttet bort det livet jeg har nå mot noe annet.

Det var '97 for 10 år siden, ja. Det var i sannhet et jævlig år.

For 10 år siden var jeg 25 år og nyforlovet med mannen min. 😀 Vi hadde bare vært sammen i 9 måneder da, men vi er sammen nå 10 år etter også. 😉 Vi satset alt den høsten på å kjøpe oss hus sammen, og vi bor i samme huset ennå. Ellers så har vi nok vært ganske "kjedelige" de siste 10 årene. Begge jobber i samme firma (hvert vårt) som vi gjorde for 10 år siden også, men har utviklet oss innen firmaet ang. jobb. Den største forandringen er at vi har fått tre herlige barn. 😀

Jeg var 26 det året, og det var (fram til barn kom osv.) det mest fantastiske året jeg noen sinne har hatt. Det var enormt spennende med ny jobb, jeg var single og det skjedde enormt spennende ting på den fronten der. Det er kanskje ingen overraskelse at det som skjedde ikke gikk helt som planlagt, men jeg ville aldri vært den jeg er i dag om ikke de tingene som skjedde da hadde vært en del av livet mitt.

Nå har jeg det langt roligere, jeg har barn og mann og er veldig tilfreds, men 97 var nok et langt mer spennende år. Jeg vil forøvrig ikke bytte bort mann og barn og dagens liv, bare så det er sagt.

For ti år siden var jeg 27 år, leide et bittelite hus på en gård og hadde jobbet i jobben min i 9måneder.
Hadde en type som var veldig til-og-fra og kun på hans premisser og savnet veldig en familie.

Jeg har det mye bedre nå etterhvert som jeg blir eldre, har blitt mer trygg på meg selv og har den familien jeg ønsker.

For ti år siden var jeg 11 år
og jeg hadde ikke en eneste bekymring tror jeg 😀
bortsett fra om jeg ikke rakk fotballen, eller om de ikke ville leke med meg..
Tenkte ikka akkurat på barn da nei..
Og var heller ikke sammen med mannen i mitt liv på det tidspunktet

Livet er hverken bedre eller verre nå i forhold til for 10 år siden, bare veldig annerledes!

For 10 år siden hadde jeg nettopp flyttet tilbake til Norge etter mange år i utlandet, og hadde nettopp fått en flott kjæreste, som i dag er mannen min. Jeg hadde nettopp fått en ny, kjempespennende jobb og gjorde det karrieremessig bra. Reiste masse og hadde lange middager med venner og vin.

I dag er karrieren på hold, men jeg er gift med verdens beste, har fått en nydelig liten datter og emosjonelt og økonomisk er alt på plass. Livet er stabilt og komfortabelt, men kanskje ikke fult så spennende?

For 10 år siden var jeg akkurat begynt i jobb etter mange års studier.
Var samboer og barnløs (selvvalgt).
Hadde kjøpt i leiligheten i byen og hadde det riktig så bra.


Det meste er bedre nå, men mye var veldig bra da også ja.

1997 ja ... Det var tider det. Jeg bodde i kollektiv med tre andre jenter. Jeg studerte, skulle bli psykolog. Jeg dinglet rundt på Blindern, jeg husker særlig godt at jeg spiste pasta med hvit saus og erter på Frederikke. (Jeg satt også i røykedelen, Mandarin. 😉) Jeg var i et turbulent, men morsomt forhold (nå er vi gift), og var uovervinnelig på de fleste felt. Jeg hadde akkurat fått meg min første mobiltelefon, og brukte store deler av studielånet på sms. Jeg hadde vanvittige mengder med fritid, og trente nesten hver eneste dag på Domus. Når vi gikk ut på byen pleide jeg og mine venninner å bruke latexbukser, åletrange sådan, og trange topper, samt platåsko. En bekymringsløs tid.

I dag er livet helt, helt annerledes. Jeg hadde ikke trodd at det skulle bli som det ble. Jeg forfulgte for eksempel aldri psykologiplanene (heldigvis, det ville vært helt feil for meg). Jeg har det bedre nå enn i 1997 (men ikke min stakkars, utrente kropp), og har en hverdag som er meningsfull og travel. Jeg synes som flere her at livet blir bedre og bedre. 1997 var bra, men 2003 til 2005 var helt grusomme, så det har ikke vært ti uproblematiske år altså.

For ti år siden var jeg 20 år. Jeg hadde nettopp begynt på sosionomutdanningen, og jobbet som ekstrahjelp i en fotobutikk.
Jeg hadde vært sammen med kjæresten min i et drøyt halvår, og var så forelsket at jeg knapt husket navnet mitt.
Jeg var mye sammen med venner og var som regel på Samfundet eller 3B hver helg.

I dag er livet temmelig annerledes. Jeg er gift med han som var kjæresten min for ti år siden. Sjøl om jeg kanskje ikke er så stormende forelsket i det daglige, så har vi det veldig godt sammen. Den gang var det han som jobbet og jeg som studerte, nå er det han som studerer, mens jeg har en 8-16-jobb som jeg trives veldig godt i. Sammen har vi fått to vidunerlige barn.
Jeg prøver fortsatt å være sosial, men muligheten byr seg ikke så ofte som tidligere. Jeg har det ikke like mye moro og spenning i livet nå som for ti år siden, men jeg har fått noe annet - to nye deilige små mennesker, mer trygghet, forutsigbarhet og nærhet til mannen min. Jeg ville ikke byttet bort det med all verdens spenning, moro og festligheter.

Jeg hadde det veldig godt for ti år siden, og jeg har det veldig bra nå. Men livet jeg har i dag ville passet meg dårlig for ti år siden, og jeg kan aldri tenke meg å gå tilbake til det livet jeg hadde for ti år siden nå. Alt til sin tid.

Veldig annerledes, men i stor grad mye bedre.

Jeg gikk på folkehøgskole og var sammen med en miletutt på andre siden av landet. Vi var dypt og heftig forelsket og brukte mye tid på brevskriving og i telefonen. På samme tid var jeg proppfull av selvtillit og mestret alt, likevel følte meg litt utafor de sosiale gjengene på skolen. Har alltid vært en sosial shopper - og passer ikke så godt inn i faste gjenger.

Det som er viktig for identiteten min i dag, lå som en litt utydelig base. Mannen i mitt liv ville jeg sannsynligvis ikke sett to ganger på dersom jeg hadde truffet han på fest/gata. Jeg ville heller aldri gjettet at jeg skulle komme tilbake til 10-årsjubileet for folkehøgskolen med baby nr 2 på vei, som eier av stasjonsvogn OG rekkehus - i en bitteliten vestlandsby.

Internett hadde jeg enda ikke oppdaga - så klart livet mitt er bedre nå? 🙂

Jeg orker ikke grue meg for å bli eldre, all erfaring tilsier at livet endrer seg - stort sett til det bedre. Det beste er å være trygg på meg selv.

Forresten tror jeg at det å føle at livet er bedre nå enn tidligere veldig, veldig menneskelig. Når jeg har intervjuet eldre mennesker mener nesten alle at de har hatt et godt liv - på tross av all verdens motgang og ulykker. Vi ønsker oss de gode fortellingene så sterkt at vi gir tilfeldige opplevelser mål og mening i ettertid.

tink skrev:

Forresten tror jeg at det å føle at livet er bedre nå enn tidligere veldig, veldig menneskelig. Når jeg har intervjuet eldre mennesker mener nesten alle at de har hatt et godt liv - på tross av all verdens motgang og ulykker. Vi ønsker oss de gode fortellingene så sterkt at vi gir tilfeldige opplevelser mål og mening i ettertid.

Ja, kanskje når man sitter ved veis ende og ser tilbake, men det er ikke dermed sagt at livet alltid føles bedre akkurat nå. Det er jo ikke nødvendigvis en jevnt stigende kurve. Jeg er enig i at det er et menneskelig trekk å forskjønne det vanskelige i ettertid og tilskrive det mening, men det krever jo at man har en viss avstand til de vonde tidene. Hadde noen spurt meg høsten 2005 om jeg hadde det bedre da enn for 10 år siden, ville svaret vært et rungende nei, halvkvalt som jeg var av barnløshet og rusproblemer i nærmeste familie. (Den omtalte hangen til å idyllisere fortiden kan vel for øvrig også gi seg utslag i at man synes alt var bedre før, hvilket jo heller ikke er noen ukjent strategi - verken blant pensjonister eller elinbluer. 🙂 )

Jeg har det også bedre nå enn for ti år siden! 🙂 Da var jeg 19, hadde begynt på det siste året på videregående (almennfaglig påbygging) og var stort sett opptatt av skolearbeid, organisasjonsarbeid, venninner og gutter. Jeg gledet meg til å bli ferdig med videregående og dra ut i verden.
Nå har jeg en jobb jeg trives med, akkurat passe høy utdannelse, mann, barn og bor på et sted der vi trives.

For ti år siden var jeg 34 år (og mye eldre enn mange av dere er nå ),på vei ut av et ekteskap med en mann jeg hadde vært sammen med i 16 år. Gutten min var ti år og jeg flyttet inn i nabohuset til exen sammen med en venninne.
Jeg var meget aktiv i Handel og Kontor, hadde akkurat kommet hjem fra et fantastisk kurs i Finland og blitt kjent med masse nye mennesker som kom til å bety mye for meg.
Jeg startet i ny jobb, sammen med pappan min, og trivdes veldig godt med det.

Ti år og fremdeles glad i livet. Disse ti årene har gitt meg et flott vennskap med min ex, en ny mann og to barn og en mye større trygghet og sikkerhet i meg selv.
Som Skilpadda ser jeg bare positivt på det å bli eldre. Økonomi, bolig og arbeid er i større grad på plass, men det viktigste er at jeg liker meg selv bedre som 44 åring med fremtiden foran meg.

For ti år siden var jeg 20 år. Jobbet i lekestøysbutikk, og bodde sammen med min nåværende mann. Var tynn som ei "spiggesild" og de helgene jeg ikke festet, satt jeg barnevakt for Cilen.

Min mann og jeg ble enige om å slutte på p-pillen, for som alle sa, ville det jo gå omtrent et år før vi ble gravide. Vi reiste på tur til Florida og Bahamas med min bror og dama hans i august, og noen uker etterpå var jeg gravid!
Ble tidlig sykemeldt, siden jeg ble diagnostisert hyperremesis, og kastet opp i 8 måneder av svangerskapet.

Nå er jeg 30, har to barn og er gift med en god og kjærlig mann. Vi har hus, biler, han har en god jobb og jeg går på skole igjen.
Vi har prøvd å få flere barn, men etter 4 SA/MA har vi nå gitt opp.

Jeg har mange ting i livet som jeg har tenkt: Det skulle jeg gjort annerledes osv. Men nå har jeg kommet frem til at jeg ikke angrer på en ting jeg har gjort eller ikke gjort. Alt som har skjedd i livet mitt har gjort meg til den personen jeg er i dag, og jeg føler at det er en god person, som har lært masse av livet og som har masse å lære videre til neste generasjon.

tink skrev:

Når jeg har intervjuet eldre mennesker mener nesten alle at de har hatt et godt liv - på tross av all verdens motgang og ulykker. Vi ønsker oss de gode fortellingene så sterkt at vi gir tilfeldige opplevelser mål og mening i ettertid.

Eller har du rett og slett snudd det hele litt på hodet?
Kanskje de gamle menneskene har utviklet en god posjon visdom i løpet av livet og faktisk skjønner at de opplevelsene de tidligere trodde var tilfeldigheter, slett ikke var det - men tvert i mot hendelser med en mål og mening bak!

For 10 år siden var jeg 15, jobbet ekstra på Rema.
Var ikke intresert i gutter da hihi
Men fotball og data.
Skulle bli fotballproff... Idiotisk kne som nektet for det jah