Hva blir du rørt av?

Cuyahoga skrev:

Hva blir jeg ikke rørt av, er vel enklere å svare på. :bløt:

For min del også, og det er dette:

tiddelibom skrev:

17. mai.

:hjerterå:

Nakkene til barna, ja. Og butte små hender og runde legger.

Jeg tror faktisk ikke jeg blir så veldig rørt. :iskald bitch:

Jeg er veldig veldig svak for kombinasjonen barnenakker, lubne barnehender og søskenkjærlighet.

(Ikke quote - fjerner raskt, må bare vise fram)

Ikke jeg heller, Strutsen. Jeg blir rørt av bøker iblant, men veldig sjelden av RL-ting. (Bortsett fra dagen før jeg skal ha mensen, da. )

Uff, alt.
Ungene, nyhetsinnslag, barn som opptrer, filmer, serier osv osv.
Jeg gruer meg som bare det til sommerens forskjellige avslutninger i bhg og skole. Solbriller er bra.

I dag overrasket jeg meg selv med å bli rørt over å kjøre forbi en trafikkulykke der det så ut som at det IKKE var noen som hadde skadet seg særlig alvorlig.

Noen ganger kan det være en plage å være lettrørt - det har hendt at jeg har måttet kjempe mot klump i halsen når vi har jobbet med enkelte litterære tekster eller sangtekster i norsk- og engelskundervisningen på skolen. Men stort sett setter jeg pris på lettrørtheten min. Det er en sånn god-vond følelse og det gir en følelse av litt høytid.

Fødsler på tv. Hver gang.

Og avslutningsforestillinger med skole/bhg. Da jeg jobbet som lærer sippa jeg konsekvent hver gang klassen min opptrådte.

Konserter. Tårene renner nesten alltid på konserter. Det er så mektig når musikken fyller meg. (Hjelp, det ble svulstig, men det er sånn det føles.)

Edit: Åh, jeg kom på noe mer. Noe litt tøysete ... Jeg blir rørt når jeg ser bytrafikken vike for en bil i utrykning. Det synes jeg er fint, da.

Zulu skrev:

Edit: Åh, jeg kom på noe mer. Noe litt tøysete ... Jeg blir rørt når jeg ser bytrafikken vike for en bil i utrykning. Det synes jeg er fint, da.

Hahah, sånn er jeg også! Folk kaller meg gal, jeg trodde jeg var den eneste! Jeg kan heller ikke se en ambulanse med sirenene på, da tenker jeg på at ambulansen er på vei til et menneske som kanskje dør og så må jeg grine litt. Og jeg synes det er så rørende når fly står ved rullebanen og venter på tur, jeg tror ikke jeg er helt frisk.

Jeg er generelt ikke særlig lettrørt :kald fisk sammen med Strutsen:, men jeg blir veldig rørt når jeg er på stadion og vi synger nystemten. Og når jeg ser bilder fra minnesmarkeingene etter Hillsborough. Og når jeg hører Ja vi elsker og når barna mine synger eller opptrer.

Må bare fortelle om snart-4-åringen min som da vi snakket om Gullhår og de 3 bjørnene, fortalte at hun kunne se på bildet at den lille bjørnen ble lei seg da Gullhår hadde spist opp grøten hans. Han hadde en tåre i ene øyet. Og så fortsetter hun: Det hender at jeg får tårer i øynene, mamma, når jeg ser noe vakkert.

Jeg er ikke lettrørt, men når jeg først blir det er det av de merkeligste ting. Spesielt gode tegnefilmer eller barnefilmer, for eksempel. :kan aldri se lion king igjen:

... eller den derre Froskeprinsen. Froskeprinsessen. Noe med en frosk og en prins og en prinsesse. New Orleans-greie.

Anyhow, jeg hulket.

Jeg blir rørt av alt fra Ekstrem oppussing til 17.maitog.
Det som rører meg mest er barn som opptrer.

Dixie Diner skrev:

Brylluper og begravelser også, sånne offentlige på tv. Samme hvem som er død eller hvem som gifter seg, jeg sipper like mye uansett.

Jepp, her er jeg også. Uhelbredelig sippeguri. Jeg kan ikke stå å høre på at barnehagen til Sønnemannen har korøvelse eller opptrer, da renner det i strie strømmer for meg og det orker jeg ikke sånn til hverdags . Taler i bryllup gjør meg helt skjelven, og enda har jeg ikke giftet meg selv enda.

Det meste av musikk får meg i grunnen til å hulke. Type "sitte-i-bilen-på-vei-til-jobb-og-hikste-bak-rattet-til-den-fine-sangen*. Teite tv-program som Oprah og "Ekstrem oppussing" kan jeg godt finne på å felle en tåre (motvillig) til. Jeg blir selvsagt rørt av den Fineste Selveste Sønnemannen og babybilder av ham kan jeg bare glemme. Da blir det sukking og sipping over hvordan tiden fløy og hvor lite jeg husker osv.

17.mai og korpsmusikk gjør at det presser seg på ja. Og jeg har sittet, både på kino og hjemme, i tilnærmet krampegråt over rørende filmer.

Jeg var mye mer sippete av alle mulige ting før, men etter at jeg fikk minsta for snart 4 år siden, er jeg ikke fullt så emosjonell på ting som ikke berører meg direkte. Det jeg blir rørt av, er hånden hennes i min når vi er ute og går. Etter å ha vært steril i 15 år (det var visst ikke 100 % riktig) og gravid som 40-åring, blir jeg ofte rørt av å kjenne den lille hånden hennes som så gjerne vil holde min.

Jeg kan begynne å sippe til slike tv-greier om en familie som har mistet faren i en ulykke, huset i brann og alle slektninger i en tsunami - også får de hjelp til å pusse opp eller noe annet fint, og de blir så glade og det er så rørende, og ÅH!

Jeg vet, det er kjempepinlig, og jeg sier det bare her på internettet.

Teflona:

Olive Oyl: det er da vel ikke pinlig! Jeg griner glatt av sånt jeg, og er ikke flau en gang. 🙂

ingling skrev:

Olive Oyl: det er da vel ikke pinlig! Jeg griner glatt av sånt jeg, og er ikke flau en gang. 🙂

Vel. Jeg er faktisk veldig flau.