Gutt i puberteten - hvordan få i ham nok?

Jada, men innlegget handlet ikke egentlig om han var for tynn eller ikke, men at han spiser for lite og trenger mer kalorier.

Jeg visste ikke at det var vanlig å ha stålkontroll på hva større barn (og mann) veier, jeg. Hvis det ikke er noe spesielt man følger opp, mener jeg. Jeg tror aldri mine barn har veid seg utenom kontroller på skole og helsestasjon, og vi har ikke vekt hjemme. Jeg synes de ser akkurat passelige ut, men jeg burde kanskje visst hva de veide?

Candy Darling skrev:

Jada, men innlegget handlet ikke egentlig om han var for tynn eller ikke, men at han spiser for lite og trenger mer kalorier.

Joda. Men som du ser så begynner folk straks å snakke om sin egen skrapa tenåring og spør seg selv om de burde fulgt med mer.

For å svare på spørsmålet ditt, Candy. Du nevnte smør; kan andre fete melkeprodukter være noe? Gresk yoghurt, milkshake med bær, sjokomelk med H-melk osv.? Veldig sunt er det ikke, da.

Zulu skrev:

Jeg visste ikke at det var vanlig å ha stålkontroll på hva større barn (og mann) veier, jeg. Hvis det ikke er noe spesielt man følger opp, mener jeg. Jeg tror aldri mine barn har veid seg utenom kontroller på skole og helsestasjon, og vi har ikke vekt hjemme. Jeg synes de ser akkurat passelige ut, men jeg burde kanskje visst hva de veide?

Nei, det trenger du slett ikke.

Jeg aner ikke hva datteren min veier. Hun ser helt fin og normal ut og jeg trenger virkelig ikke å vite hvilket tall det eventuelt står på vekta.

Knerten har vært ekstremt undervektig, og derfor har vi fulgt med og veid ham regelmessig. Nå er han normalvektig og jeg har ikke like god kontroll lenger.

Og så må jeg innrømme at jeg fikk ham på vekta da han kom hjem fra USA-ferien og det var ganske åpenlyst at han hadde levd 4 uker på fastfood. Det var skremmende hvor mye han hadde lagt på seg, men det har heldigvis vært uproblematisk å justere ham tilbake. Med bare helt vanlig kosthold.

Zulu skrev:

Jeg visste ikke at det var vanlig å ha stålkontroll på hva større barn (og mann) veier, jeg. Hvis det ikke er noe spesielt man følger opp, mener jeg. Jeg tror aldri mine barn har veid seg utenom kontroller på skole og helsestasjon, og vi har ikke vekt hjemme. Jeg synes de ser akkurat passelige ut, men jeg burde kanskje visst hva de veide?

Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men siden vi ikke har badevekt aner jeg ikke hvor mye hverken jeg eller barna veier. Så lenge det ikke er spesirlle grunner til at man bør holde øye med vekten ser jeg ingen grunn til å gjøre det.

Jeg har aldri stresset med mine undervektige barn. Skonummer stemmer bra, det var morsomt . De er skapt slik. Ligner slett ikke moren der. 😛 (Men faren).

Om min sønn på 11 skal komme seg opp i skonr= vekt på et par år må han legge på seg avsindig mye, han veier mindre enn skonr til lillesøster på 4.
Jeg veier også ungene hjemme, og måler lengden å dem, sånn et par tre ganger i året, rett og slett fordi jeg har to stk som er undervektige, og den siste er normalvektig (og snart 4 år og helt umulig å snakke logikk med om at kropper fingerer ulikt) så vi må tilrettelegge maten så de alle får det de trenger, og jeg liker å følge mer. Jeg er trolig en anelse vel opptatt av tall, men vi gjør ikke en big deal utav det, og jeg slutter å veie dem dersom/når de ikke vil lenger. Det går greit. Jeg merker da uansett at de vokser (buksene blir for korte) og ser med egne øyne at de er tynne.

De ER bare sånn da, så vekta i seg selv bryr jeg meg egentlig ikke så mye om. Men kombinasjonen med småspiste barn og andre utfordringer deromkring, det kjenner jeg til at kan skape en del tankevirksomhet hos mor

Om ikke du har fått bekreftet fra helsepersonell at dette er noe som må tas tak i, så hadde jeg slappet av med det. Jeg tror, og har til dels erfart, at det skal veldig mye til før man faktisk mangler noe. Om man har tilgang på norsk mat, om så i begrenset utvalg og mengde, og selv om man gjerne bare spiser de minst næringsrike eller næringstette alternativene, så spiser man antagelig uansett betraktelig bedre enn 90% av jordens befolkning.

Og så tror jeg det er viktig å huske at «radmager» i dag, hadde sett langt mer normalt ut for bare 20-30 år siden. Normalen blir større, så radmager ser gjerne mer påfallende ut enn det er. Sånn helsemessig sett. Man skal selvsagt være ovs på faresignal, men undervekt i seg selv trenger ikke være et.

Knerten har også samme vekt som skonummer, forresten. Han er ikke så stor i føttene enda.

Gutten følges opp av helsesøster. Det handler ikke om vekten, men om spisemønster. Jeg er ikke egentlig bekymret, bare på saken. Og ser på de enkleste måtene å løse det på.

Utover det, tenker jeg at undervekt skal følges opp på samme måte som overvekt hos barn; er det underliggende årsaker, er det naturlige svingninger, får det helsemessige konsekvenser? Har de sunne spisevaner?

Nå har jeg ikke lest hele tråden så mulig du har fått disse rådene før. Vi lagde smoothie med mandler, havregryn, smakløs Kokosolje og det du måtte ønske av bær, frukt, ønsket type melk, juice eller yoghurt. (Beklager lang og tung setning) De dagene det var ekstra vanskelig å få i seg frokost blandet vi litt farris i smoothien, gjør den litt friskere. Hos oss var det sånn at hvis vi fikk i han frokost, da gikk resten av dagen mye bedre. Vi snakker her om et barn/ungdom som egentlig ikke følte så mye sult eller var så interessert i mat. Brød med nugatti til frokost funket også, enda han ikke var så glad i brød. Vi ble også fulgt opp og fikk beskjed om å ta det med ro, lettere sagt en gjort. Nå noen år senere er han fortsatt ikke spesielt opptatt av mat, men har lært at det er noe han må ha i seg. For tiden er han i militæret og er nøye med at inntak må stå i forhold til aktivitet.

Esme har et poeng i at for de fleste er det ikke noe poeng i å innarbeide vaner som at "mer er bedre" og å spise etter at man har rett. Men akkurat som at det for sikkert 90% av oss er viktig å lære å stoppe når man er mett, beherske seg på kosemat, osv., så er det for noen en like viktig life skill å lære seg å spise bare fordi det må man, også når man ikke har lyst, å spise etter trening og ikke vente for lenge, en fornuftig måltidsrytme, at maten må ha nok kalorier - et eple er faktisk ikke mat. Ellers så ender de med helseutfordringer de også - at de lever på kaffe og et eple i forbifarten når de er stresset, reagerer på negative følelser med å slutte å spise, å ikke spise nok når de trener mye, slik at de pådrar seg benskjørhet, osv. Det er ikke det vanligste, men for noen så er det dette de må finne ut av.

For de som er toppidrettsutøvere så er akkurat det å ha disiplin til å spise nok nesten like viktig som å ha disiplin til å trene nok.

Hvis jeg leser HI rett så handler det om å få i en ungdom som trener mye nok mat til å holde ut treningsmengden? Det tenker jeg er viktig, fordi alternativet kan være ulvehunger med påfølgende inntak av masse usunt, for å få opp energien. (Det er i alle fall min erfaring, med de treningsglade gutta mine - de må ha fått nok påfyll i løpet av dagen, for å ikke kompensere med 200 gram sjokolade etter en treningsøkt, fordi de er helt tomme.)

Når det er sagt, så tenker jeg at vi ikke bør være så stressa over mager ungdom. Det er tross alt det som fra naturens side er "normalen". Det er bare å ta en titt på 70-tallsbilder, der normalen var en helt annen enn i dag. Hvis de er friske i fargen, og har et greit energinivå, så ville jeg ikke stresset.

Jeg var også en radmager ungdom som spiste lite, og stort sett etter innfallsmetoden, og det gikk over da jeg ble voksen, og måtte ta ansvar for egen matlaging.