Hvorfor er det greit å påpeke at noen er tynn?

Niobe skrev:

Jeg synes ikke det. Jeg kan ikke se den store forskjellen.

Ok.

Niobe skrev:

Jeg synes ikke det. Jeg kan ikke se den store forskjellen.

Jeg har følt den store forskjellen på kroppen. Men det er jo som sagt mine egne erfaringer, og jeg synes som sagt ikke noe av det er greit. Jeg skal allikevel være helt ærlig og si at jeg syntes det var verre å få tilsnakk som overvektig enn som undervektig. Jeg skjønner at andre kan ha motsatt erfaring, altså. For meg var skammen det verste. Den skammen har jeg kun hatt som overvektig.

Dixie Diner skrev:

Der tror jeg folk heller Tenker Sitt og ikke sier noe. Men man føler blikkene på seg. Det kan være like ille det.

Det er iallfall en ting man kan lære seg å ignorere! Hva folk tenker kan jeg ikke styre, så det trenger jeg ikke bekymre meg om. Ei heller hva de sier når jeg ikke kan høre det. 😛

Direkte konfrontasjon kan være verre å blåse i.

Jeg har vært tynn også - ikke bare slank, men herregud-jeg-må-da-veie-mer-enn-femti-kilos-tynn og bekymra for at jeg ikke skulle komme opp på ei vekt jeg trivdes med. Jeg syns selv jeg ser bra ut når jeg veier 65-70 kilo, og følte meg som et beinete freak show da jeg veide 50.

Da vanket det mange ubetenksomme kommentarer.

Jeg har aldri ønsket å være såpass tynn, jeg ble det en periode etter sykdom - og klart at det spiller inn på hvor mye jeg tok meg nær av ting folk sa.

Nå er det ti år siden, og jeg veier over det dobbelte. Shit happens. For meg er det enklere å være "hun feite som slanker seg" enn "hun drit-tynne som sikkert kaster opp".

Dixie Diner skrev:

Jeg har følt den store forskjellen på kroppen. Men det er jo som sagt mine egne erfaringer, og jeg synes som sagt ikke noe av det er greit. Jeg skal allikevel være helt ærlig og si at jeg syntes det var verre å få tilsnakk som overvektig enn som undervektig. Jeg skjønner at andre kan ha motsatt erfaring, altså. For meg var skammen det verste. Den skammen har jeg kun hatt som overvektig.

Tjukkas-skammen kjenner jeg absolutt igjen, jeg har fortsatt øyeblikk - eller DAGER! - da jeg føler at jeg nesten ikke har livets rett fordi jeg har feita opp kroppen min.

Men som undervektig følte jeg meg utrolig...naken, på en måte. Blottstilt. Og "alle" hadde noe å si om størrelsen min - legen, venner, kjæresten, naboer, whatever. Når jeg er feit kan jeg velge om jeg vil ha oppmerksomhet eller ikke, det følte jeg ikke at jeg kunne som for tynn.

Direkte konfrontasjon kan besvares. Himling og skrå blikk er ikke like enkelt å "ta".

Jeg gjør det enkelt. Jeg kommenterer ikke andres kropp med mindre det er et tydelig kompliment. F.eks "Har du gått ned litt? Du ser så fresh ut for tiden?" til en venninne jeg vet prøver å gå ned i vekt. (Selvsagt kun om jeg ser det. Man lyver da ikke. ) Jeg har også kommentert det en gang en venninne hadde gått opp fem-seks kilo. Hun hadde et sterkt ønske om å gå opp i vekt, og jeg kommenterte det med at hun så frisk og strålende ut.

Det blir litt sånn "If you can't say something nice, don't say anything at all".

Fibi skrev:

Jeg gjør det enkelt. Jeg kommenterer ikke andres kropp med mindre det er et tydelig kompliment. F.eks "Har du gått ned litt? Du ser så fresh ut for tiden?" til en venninne jeg vet prøver å gå ned i vekt. (Selvsagt kun om jeg ser det. Man lyver da ikke. ) Jeg har også kommentert det en gang en venninne hadde gått opp fem-seks kilo. Hun hadde et sterkt ønske om å gå opp i vekt, og jeg kommenterte det med at hun så frisk og strålende ut.

Det blir litt sånn "If you can't say something nice, don't say anything at all".

Enig med deg. Jeg har vært i begge ender av skalaen. Veldig undervektig, hvor folk oiet over seg og kjøpte mat til meg og hvor jeg følte meg direkte mobbet. Veldig overvektig og hvor folk nærmest tok fra meg maten. Og hvor de var veldig tydelige på at nå er du stor nok.

Ufint begge deler. Aksepter folk som de er.

Niobe skrev:

Ok, men på den andre siden må man også tåle å høre at tynne mennesker er stygt, ingen menn liker beinrangler, "mye å ta i er mye å være glad i", at man er et dårlig forbilde, at man må være syk, "big is beautiful", osv. Jeg ser det hele tiden på Facebook, at man skal hylle kvinnelige former og plus size, og det gjøres ved å rakke ned på en kropp med synlige krage- og hoftebein. Gjerne med to bilder ved siden av hverandre, en tynn og en fyldig kropp. Og så henger folk seg på med "liker" og uttrykker hvor stygt de synes det er med tynne kropper.

Hadde jeg postet noe i motsatt retning, så ville jeg antagelig blitt lynsjet.

Ja. Har sett den samme tendensen, og lurer på hvorfor noen synes det er ok å hylle en overvektig person med å rakke ned på de som er tynne. Den siste jeg så var en som kommenterte en kampanje på et treningsstudio, og det var greit at kampanen i seg selv var teit, men det ble jo ikke bedre av at man kommenterte hvor fine overvektige var,
I motsetning til slanke mennesker som underforstått verken var fine, hadde venner eller var glade i familien sin, slik de fyldige er.

Det er stuerent på en helt annen måte å kritisere slanke/tynne mennesker og påpeke hvor stygt/usunt/dårlig forbilde det er. Jeg tviler på at man kunne gjort der andre veien. Ikke det at jeg skulle ønske de gjorde det. Selvfølgelig er set helsemessige utfordringer med både å være tynn og med å være overvektig. Men den estetiske biten er jo fryktelig subjektiv. Noen liker mora,
Noen liker datteren. Ferdigsnakket.

Jeg skulle ønske folk bare kunne holde kjeft. Jeg har gått ned fryktelig mange kilo, og jeg er veldig overrasket over hvor ok det er for andre å kommentere kroppen min nå. Ingen sa noe negativt til meg da jeg var veldig overvektig. De tenkte sikkert, og snakket og sladret kanskje, men ingen var så frekke at de sa noe direkte til meg.
Etter at jeg nesten har halvert min egen kroppsvekt er jeg i dag slank, i følge BMI normalvektig, og folk kommenterer stadig kroppen min. Uff, jeg må ikke bli tynnere, da blir det bare stygt. Så flink jeg har vært, men jeg var finere i vår, før jeg mistet de siste kiloene. Hvor mye veier jeg egentlig nå, ekte kvinner har litt ekstra polstring. Jeg må passe meg, jeg vet vel at tynne damer lett ser gamle ut? Mannen min vil vel ha litt å ta i? Folk tar på meg, åpner kåpen min for å se, jeg er fritt villt, vil jeg ikke ha et kakestykke til - jeg har jo jammen godt av det? Jeg vil vel ikke miste all kvinnelighet heller?
Jeg har nå en kropp jeg trives i, jeg har det bedre med meg selv enn på mange år. Jeg hadde det helt klart veldig mye vanskeligere som veldig overvektig.
Jeg er likevel sjokkert over alle kommentarene jeg får nå, det gjør at jeg trekker pusten ekstra dypt før jeg går ut av døren, jeg må stålsette meg for det som møter meg der ute.
Jeg er jo fremdeles meg selv, ingenting er anderledes, jeg skulle bare ønske folk kunne se meg og overse kroppen min en liten stund.
Nei, det er ikke greit å påpeke at noen er tynne. Eller tykke. Folk burde bare holde kjeft.

Dronningen skrev:

(Og hadde jeg vært så tynn at folk mente jeg burde spise mer, så hadde jeg glatt gjort det jeg. Men det er vel derfor jeg ikke er tynn i utgangspunktet.) 😉

Jaha.


Kuriositet: Programverten på NRK, "Maria Bonnevie måtte bli mye tynnere og styggere før den nye filmen."

---

Dersom man er normalt slank, kanskje mer hellende mot tynn, så har man kontroll, viljestyrke, man faller ikke lett for fristelser, man er sunn og frisk (noe som ikke lar seg motbevise, sammenlignet med en overvektig person som vitterligen har større risiko for hjerte-karsykdommer, o.l). Tenker ikke nødvendigvis på kroppstyper a la catwalkmodeller her altså, bare normalslanke. Og akkurat det med å signalisere at man har kontroll og viljestyrke er viktig i denne sammenhengen. For har du noen kilo for mye på kroppen betyr det at du liker å sitte på rævva og spise sjokoladeis, og at du ikke klarer å la være. Du er svak. Jeg er veldig glad i mat og må hele tiden begrense meg selv. Jeg synes det høres ut som et gedigent luksusproblem å ikke greie å legge på seg. Jeg kan føle at buksene strammer etter ett måltid...skulle veldig gjerne hatt dette problemet for å si det sånn:)
Selvfølgelig er jeg enig i at folk må utvise normal folkeskikk, og at det ikke er er ok å kommentere andres kropper i slike voldsomme ordelag som er nevnt over her. Men jeg tror nok at enkelte av disse kommentarene egentlig bare er et klønete forsøk på et kompliment/misunnelseserklæring. Mest mulig normalvektig i forhold til høyde er jo det idelle uansett, ihvertfall med tanke på god helse. Noen menn liker tynne damer, noen liker slanke, noen fyldige og andre vil ha feite damer. Noen menn liker blondiner, noen brunetter og andre rødhårete. Så det med Big is beautiful, mer og ta i...., osv gjelder selvfølgelig for noen, men langt ifra for alle menn. Selv føler jeg meg uvel når jeg blir FOR stappa, og jeg synes det er deilig å gå ned noen kilo. Jeg føler at jeg ser bedre ut, og jeg ser det veldig godt på andre som har veid for mye og greid å gå ned, de ser rett og slett bedre ut. Derfor vil det å få kommentarer ala "så tynn du er/har blitt" stort sett være positivt ladet:)

Joda, men "Så tynn du har blitt!" er noe helt annet enn "Nå må du spise en porsjon til da, lille venn, du er ikke fin når du er så tynn", "Only dogs prefer bones" og "Herregud! Er du sikker på det ikke feiler deg noe!?". Og det er ikke greit.

Nå er jeg heller på pluss-siden, men jeg var veldig tynn som tenåring (som alle mine søstre hadde vært før meg - var det ingen som la to og to sammen og så at det var en gen-ting? Mamma har heller aldri vært spesielt stor, liksom. ), og fikk stadig sånne kommentarer fra venner, gamle tanter og bekymra helsesøstre. Jeg er fremdeles veldig, veldig glad i den legen som sa at jeg ikke skulle bry meg, for jeg så sunn og frisk ut, og at hun visste hvordan jeg følte det. Hun var nemlig like tynn som meg, hun hadde levd med tilsvarende kommentarer hele sitt liv. Det hjalp en trist 15-åring å snakke med helsepersonell som forsto meg.
Jeg har også venner som spiser normalt, men som like fullt ikke evner å legge på seg, og det gjør vondt å høre hva som faktisk anses som helt greit å si rundt kaffebordet i famileselskap, for eksempel.

Krinoline - tro meg, det er IKKE et luksusproblem å ikke klare å legge på seg.

MammaHeksa skrev:

Krinoline - tro meg, det er IKKE et luksusproblem å ikke klare å legge på seg.

Det må jeg selvfølgelig respektere at du mener. Samtidig, så lenge du er innenfor normalområdet hva gjelder BMI, så kan jeg ikke helt se at dette er et veldig problem. Er man frisk, spiser normal mat og holder en stabil vekt så er jo det helt flott det. Dersom man spiser som vanlig og likevel raser ned i vekt så kan det jo være sykelige tilstander som ligger bak, og da blir det jo en annen diskusjon.
Sånn i bunn og grunn så er det sosialt uakseptabelt å påpeke overfor noen at de er tjukke, har lagt på seg, men det er helt greit å si til noen at de har blitt tynnere. Jeg har selv sagt til folk som er slankere enn meg noe a la; ta det siste stykket du, du tåler det bedre enn meg, e.l. Kunne ikke falle meg inn å påpeke at "guuuri så stygt det er med bare bein", men det er kun ment som et hjertesukk fra meg/indirekte kompliment til den andre at h*n tåler kake bedre enn det jeg gjør.

Det er ingen tvil om at samfunnet belønner (særlig) kvinner som er tynne mer enn de overvektige. Også de som er for tynne, sunnhetsmessig sett. Det har blitt forsket på holdning og handlinger overfor spiseforstyrrede barn, og selv psykiatrisk helsepersonell behandler anorektikere (kontroll, vilje, tynne) bedre enn bulemikere (fråtsing, oppkast, vanligvis overvekt).

Grunnen til at vi normal- eller overvektige synes det er mer greit å høre om kommentarer mot tynne enn tykke, tror jeg går på styrkeforholdet. Det er sannsynligvis sånn at en kommentar mot en som er tynnere enn deg er grunnet i en slags misunnelse (ikke nødvendigvis slik at man skulle ønske man så akkurat slik ut, men mot kontrollen og viljestyrken som vi aller fleste mangler for å gå ned de 1-100 kg vi synes vi burde gå ned) - mens kommentarer mot noen som er tykkere enn oss ofte bunner i selvgodhet og nedlatenhet (jeg har bedre kontroll og har lykkes bedre enn deg).

Folk som er generelt fornøyde med sitt eget utseende er mindre tilbøyelig til å kommentere andres i det hele tatt, og behandler folk likere.

Så, som sagt, jeg skjønner at folk som meg synes det er verre å snakke dritt til overvektige enn til undervektige - det er antagelig ment styggere også. Men det forandrer jo ikke hvordan det oppfattes for den som er i mottakerenden. Jeg har jo ingen negative følelser rundt min undervekt, så hvis jeg får en kommentar om at nå må jeg ikke gå ned noe mer, nå begynner jeg å bli tynn, så tenker jeg . Hvis man har negative, eller for den del motstridende følelser rundt det, så er det selvsagt like sårende å høre stygge kommentarer på utseendet sitt, uavhengig av om sender er misunnelig eller nedlatende.

Krinoline skrev:

Det må jeg selvfølgelig respektere at du mener. Samtidig, så lenge du er innenfor normalområdet hva gjelder BMI, så kan jeg ikke helt se at dette er et veldig problem. Er man frisk, spiser normal mat og holder en stabil vekt så er jo det helt flott det. Dersom man spiser som vanlig og likevel raser ned i vekt så kan det jo være sykelige tilstander som ligger bak, og da blir det jo en annen diskusjon.
Sånn i bunn og grunn så er det sosialt uakseptabelt å påpeke overfor noen at de er tjukke, har lagt på seg, men det er helt greit å si til noen at de har blitt tynnere. Jeg har selv sagt til folk som er slankere enn meg noe a la; ta det siste stykket du, du tåler det bedre enn meg, e.l. Kunne ikke falle meg inn å påpeke at "guuuri så stygt det er med bare bein", men det er kun ment som et hjertesukk fra meg/indirekte kompliment til den andre at h*n tåler kake bedre enn det jeg gjør.

Ja, en selv vet jo at det er helt flott om man er frisk, spiser normal mat og holder en stabil vekt. Problemet som blir diskutert her, er folk som ikke skjønner det, og som på død og liv må kommentere kroppsstørrelsen din. Du har helt rett, det er en annen diskusjon, og det er det vi andre diskuterer. Komplimenter var ikke i ligningen her i det hele tatt. (Og dessuten: Er du helt sikker på at de tar det som en kompliment?) Ja, det er sosialt uakseptabelt å påpeke overfor noen at de er tykke. Hvorfor ser det ut til å være helt greit å si til noen at de har blitt for tynne?

Dronningen skrev:

(Og hadde jeg vært så tynn at folk mente jeg burde spise mer, så hadde jeg glatt gjort det jeg. Men det er vel derfor jeg ikke er tynn i utgangspunktet.) 😉

Altså... Problemet mitt er at jeg er nettopp så tynn at folk mener jeg bør spise mer, og ja jeg gjør glatt det jeg også. Men det hjelper jo ikke. -jeg tar ofte det ekstra kakestykket som alle mener at jeg har så godt av, men det hjelper jo ikke. jeg er fortsatt (i andres øyne) alt for tynn! Jeg klarer ikke legge på meg! Thats it! Allikevel fortsetter de å si at jeg må spise mer, fortelle meg hvor stygt det er med beinrangler osv.

Jeg spiser og spiser, trener og har et normalt liv. Jeg trives godt med min kropp, men skulle ønske folk kunne slutte å kommentere den og hele tiden fortelle meg at jeg må spise litt mer kake, fett eller annet tull.

Jeg blir ikke større, dette er nok min idealvekt og jeg selv trives godt med den. Men jeg misliker sterkt alle kommentarene jeg fått opp gjennom hele livet!

Altså, jeg har ikke kontroll, viljestyrke og faller ikke for fristelser.... jeg sitter da dønn lat på sofaen og spiser sjokolade og potetgull, trener aldri, drikkrr kakao til frokost på jobb nærmest daglig, og spiser usunn mat jvent over.

Jeg bare... havner likevel opp med en bmi som faktisk IKKE er i normalområdet, jeg er undervektig.

Men jada, bare anse det som #så fint og kjekt, og et luksusproblem" og "hadde glatt spist mer om folk sa jeg burde gjøre det". Bare tro at de er greit dere. Det er visst dønn umulig å få dere til å forstå hvordan det føles å få beskjed om å spise mer fordi man er for tynn likevel. Dere aner sikkert ikke hva det gjør med en, når en spiser og spiser og spiser, veier seg ukentlig og jubler over halvkiloen opp, for så å komme på kontroll og få høre av jordmor at "Du må tillate deg å legge på deg, det er MENINGEN at du skal gå opp nå, du må spise mer" Ja, for det var jo selvsagt med vilje, sant? Noen av dere kan kanskje huske den litt fortvilte tråden jeg laget her inne da, når jeg hadde beskjed om å spise så jeg la på meg (men for all del, ikke sukker, jeg har økt risiko for svangerskapsdiabets) og endte opp med å legge ekstra fett i hvert eneste måltid. Jeg spiste aldri bare skinke, jeg hadde ost på. Jeg laget fet saus til middag, jeg blandet olje i alt jeg kunne ha olje i, jeg blandet så mye h-melk i lettmelka mi som jeg klarte uten å bli kvalm, jeg gjorde virkelig alt jeg kunne, også tok jeg med meg mannen som psykisk støtte på neste kontroll, klar til å forsvare meg om hun ikke var fornøyd med den kiloen jeg hadde klart å karre meg opp den mpneden (hvorav babyens vektøkning, fostervannmengde og sånn nok utgjorde godt over halvparten)

Men neida, dette er et luksusproblem, for det er egentlig rett og slett selvsagt bare finfint at man ikke legger så lett på seg. Det er nemlig rett og slett lov til å si til sånne som meg at vi må spise mer, for vi er jo for tynne. Eller, når man ser at jeg spiser sjokolade, kake, snop og all den maten jeg klarer... ja da antyder man en anelse lite diskret om jeg kanskje.... vel, siden jeg ikke legger på meg så.... kaster jeg kanskje opp? Men det er greit det, det er lov å si slikt, for jeg har jo egentlig et luksusproblem.

Malama satte fingeren på det. Jeg har en mor som i perioder drakk fløte istedet for melk, i et forsøk på å gå opp noen kilo så hennes svigersøstre skulle bli fornøyd.