Blir vi ulykkelige av å ha barn?

Ifølge forskere blir vi visstnok miserable av å ha barn påstår dagbladet.

http://www.dagbladet.no/2011/04/11/magasinet/hovedsaken/barn/familie/baby/16144832/

Hva synes dere om dette? Jeg tror dette skyldes at man definerer lykke som en egosentrisk selvrealisering og det å få barn kommer på bekostning av dette.

Kjør debatt!

Jeg blir i allefall veldig ulykkelig når de kaster opp om natten...

:hvordan skal jeg få skinnposen ren igjen:

Jeg har aldri vært så lykkelig som jeg er nå. Men jeg vet ikke om det er fordi gutta begynner å blir litt større og mer selvstendige, eller om det er fordi jeg er dødsforelska i mannen min. Eller begge deler. Eller hva det nå er. Men jeg kan ikke si at jeg noen gang har vært ulykkelig FORDI jeg har fått barn.

Nope, man blir mer engstelig, kanskje, men ikke ulykkelig. Jeg tror ikke nødvendigvis man er mindre lykkelig dersom man er frivillig uten barn, men så vidt jeg har fått med meg er det ikke noe som tyder på at folk med barn er spesielt ulykkelige.

Som skilt med ny kjæreste hadde nok ikkje vi vore så lykkelige sammen om vi hadde barn sammen. Det at vi ikkje har barn heile tida, samtidig som vi har berikelsen i å vere forelder gjer oss meir lykkelige.

Livet blir jo helt klart mer slitsomt og fullt av bekymringer når man får barn. Men jeg kjenner ingen foreldre som ikke synes det er verdt det. Barn er en berikelse, og jeg føler meg ufattelig heldig som har tre.

Jeg har ikke lest hele artikkelen, men leste det som stod på forsiden av magasinet i helgen.

De har rett i at jeg har fått dårligere råd, sover mindre, føler meg mer utilstrekkelig, har mindre tid til meg selv osv.

Men de skriver ingenting om den ubeskrivelige lykken det er å sitte der med en liten klump på fanget som gir deg en bamsekos og sier "Du er den beste i verden, mamma.". Det skal noe til å toppe den følelsen. Det kan i hvert fall ikke kjøpes for penger.

For ikke å snakke om følelsen av å være på utsiden når alle vennene dine har fått barn og praten går om barn og dess like 80 % av tiden. Jeg har alltid hatt lyst på barn, og det ville vært et utrolig savn hvis jeg ikke hadde hatt det.

Og så har jeg fremdeles sex, jeg reiser på ferie alene/med mannen/uten barn, finner alenetid når det trengs og vi krangler ikke om penger, så det er ikke sånn at verden stopper helt opp selv om man får barn. Man må bare bli litt flinkere til å prioritere. Det eneste jeg savner skikkelig er muligheten til å være syk når jeg er syk.

Jeg undrer meg alltid litt over denne type artikler. Det er på ingen måte beskrivende for meg.

Ja, jeg føler mye mer og mye sterkere etter at jeg fikk barn. Fortvilelsen over egen utilstrekkelighet fordi det tross alt er to som er avhengig av meg, den derre følelsen av at jeg ikke kan svikte, og at jeg ikke kan bare stikke av, den kan være påtagelig. Det er derimot en veldig lang vei å gå fra å føle ansvaret tynge til å mene at barna gjør meg ulykkelig. Det er fortsatt barna som gir meg de lykkeligste stundene, og det er deres seire i hverdagen som gjør meg stoltest.

Jeg lever to ganske separate liv, et som travel hverdagssmåbarnsmamma med utfordrende logistikk og alt som hører med, og et som karrieredame med kul jobb, masse uteliv og glitter og glæm hvis jeg ønsker det. Altså har jeg et flott sammenligningsgrunnlag, og kan si rimelig bastant at jeg på ingen måte er lykkeligere de ukene jeg ikke har barnehverdagen å tenke på. Det er bare en annen type lykke. :shrug:

(Jeg ønsket meg forresten aldri barn i utgangspunktet.)

Åh, er det poppis med disse "undersøkelsene" igjen, nå?
Sist gang de sirkulerte så var jeg frivillig barnløs og forholdsvis lykkelig. Jeg gadd ikke lese de da heller.
Nå har jeg en knott på 16 måneder og en knott på vei og er forholdsvis lykkelig.
Jeg er stort sett lykkelig. Jeg har hauger med problemer (but a bitch aint one), men jeg er stort sett lykkelig.

Derimot er jeg helt med på at man blir ulykkelig av å være gravid. :drittlei:

borte

Jeg leste artikkelen, og kjente meg veldig lite igjen. Det jeg opplever heller er at det tærer mer på psyken å ha barn. Før man har barn lever man kanskje i en mer slags stabil hverdag, hvor følelsene er ganske jevne. Men når barna kommer, og begynner å kreve sitt blir det mer av en følelesmessige berg- og dalbane hver dag, og det er ingen tvil om at det kan være slitsomt.

Det er vel gjort ganske mange levekårsundersøkelser over verden, og jeg mente å ha lest at de fleste konkluderer med at man hverken blir mer lykkelig eller ulykkelig (som gruppe) av å ha barn.

Personlig sett så har livet mitt blitt ganske så mye kjedeligere etter at jeg fikk barn. Hadde jeg ikke vært så utrolig glad i barna så hadde jeg ikke giddet det nei.

Man blir ufattelig lykkelig, og ufattelig sliten.

Mens barna er små, lever mange på de små øyeblikkene av pur lykke, mens man prøver å overleve resten.

Det er travelt å ha barn, og ofte kommer den litt mer gjevne lykken når barna vokser til, tror jeg. Småbarnstiden var for meg preget av mye dårlig samvittighet, og lite tid.

Jeg tror kanskje de som velger vekk barn/ikke har barn enda har flere stunder preget av lykke, men at barn gir en mer intens lykkefølelse enn noe annet. Bare at det av og til kan drukne litt i alle rutinene, arbeidet, sykdommer, bekymringer og annet.

Banana: jeg tar også med i beregningen hva jeg ville ha følt hvis jeg ikke hadde hatt barn. For da ville jeg ikke visst det jeg vet nå. Jeg tenker at savnet og "utenfor fellesskapet"-følelsen hadde vært såpass stort at det hadde gjort meg mer ulykkelig.

Jeg har aldri vært så lykkelig som etter at jeg ble mor, men jeg har også hatt dager med bunnløs fortvilelse og redsel. Jeg tror det å bli mor har strukket følelsesregisterer mitt i alle retninger, men i sum er jeg mye lykkeligere. Jeg trives i mammarollen, samme hvor udugelig jeg kan være.

Jeg vet ikke? Hva er lykke? Men klart - barn endrer alt. Og det er ikke nødvendigvis slik man ser det for seg. Jeg ser for min del at det å få barn har kostet meg endel. Det har kostet meg muligheter på jobb, økonomi og muligheter til å gjøre de tingene jeg liker på fritiden. Det gjør at jeg ikke kan reise så mye som jeg liker, det gjør at kroppen min har inntatt en fasong jeg bare delvis er fornøyd med. Og det er mer jobb enn jeg hadde forestilt meg, mer bekymringer enn jeg hadde forestilt meg og dyrere enn jeg hadde forestilt meg. Og det å være sliten tærer på både det ene og det andre.

Likevel vil jeg påstå at det var barna som kom med lykke for min del. Joda, jeg var happy før også, men med barna sluttet jeg på et vis å lete etter noe mer som ga livet mening. Og ingenting topper en liten plutt som smiler og gir kos, eller å ha en helt ny baby på brystet. Dette er en form for lykke jeg tror det er vanskelig å måle.

Man må jo sette seg selv til side noen år mens de er små. Jeg prøver å beholde meg selv i små biter, men merker at det meste sentrerer seg om det minste barnet mitt om dagen. Innimellom kan jeg være nedtrykt fordi jeg føler at jeg ikke har NOE rom igjen til bare meg.

Jeg har jo et større barn også, så jeg vet at denne epoken går veldig fort over. Og alt i alt ville jeg vært mye mer frustrert, lengtende og ulykkelig uten barn enn med barn. Den tøffe småbarnstiden er verdt alt strevet. Syns jeg.

Forøvrig tror jeg resultatene i denne undersøkelsen speiler at det er vanlig å leve ganske lenge som voksen før man får barn. Man lever et fullverdig, spennende liv, bestemmer over seg selv på alle nivå og har det fritt og greit før man får barn. Folk får barn sent i livet og veldig mange får små barn med kort mellomrom i alder. Klart det er vanskelig å være superlykkelig i de første årene når veldig mye handler om familielogistikk og småbarnsstell.

Jeg kan ikke helt se at det skal være mulig å være lykkelig hele livet enten man velger sånn eller sånn. Ikke syns jeg det er noe ultimat mål heller, men veldig mange ser ut til å tenke at lykke er noe de har krav på og noe de har krav på at omgivelsene gir dem. Siden de aller fleste er mest opptatt av seg selv vil det bli endel brutte forventninger til det fantastiske og lykkelige familielivet. Kanskje det ikke er så vanlig å forvente seg 4-5-6-7 år med intenst arbeid for å få familien AS til å gå rundt.

Man må jo sette seg selv til side noen år mens de er små. Jeg prøver å beholde meg selv i små biter, men merker at det meste sentrerer seg om det minste barnet mitt om dagen. Innimellom kan jeg være nedtrykt fordi jeg føler at jeg ikke har NOE rom igjen til bare meg.

Jeg har jo et større barn også, så jeg vet at denne epoken går veldig fort over. Og alt i alt ville jeg vært mye mer frustrert, lengtende og ulykkelig uten barn enn med barn. Den tøffe småbarnstiden er verdt alt strevet. Syns jeg.

Forøvrig tror jeg resultatene i denne undersøkelsen speiler at det er vanlig å leve ganske lenge som voksen før man får barn. Folk får barn sent i livet, gjerne etter mange gode, frie år med spennende liv, og veldig mange får små barn med kort mellomrom i alder. Klart det er vanskelig å være superlykkelig i de første årene når veldig mye handler om familielogistikk og småbarnsstell.

Jeg kan ikke helt se at det skal være mulig å være lykkelig hele livet enten man velger sånn eller sånn. Ikke syns jeg det er noe ultimat mål heller, men veldig mange ser ut til å tenke at lykke er noe de har krav på og noe de har krav på at omgivelsene gir dem. Siden de aller fleste er mest opptatt av seg selv vil det bli endel brutte forventninger til det fantastiske og lykkelige familielivet. Kanskje det ikke er så vanlig å forvente seg 4-5-6-7 år med intenst arbeid for å få familien AS til å gå rundt.

Nja, jeg blir ikke ulykkelig av å få barn - hadde neppe hatt fjerdemann på vei i så fall, men både mannen og jeg er klar over at vi har noen utfordrende år foran oss, men to små igjen. Det blir unektelig mindre egentid og mindre partid i en 3-4 år framover nå - vi har vært gjennom den runden før, så vi er realistiske. Likevel velger vi det. Da betyr det vel at vi får noe annet enn egotid og kjærestetid - noe som er minst like mye verdt, og noe som sveiser oss sammen på en annen måte enn fine restaurantmiddager. Og så har vi denne gangen vissheten om at det slitsomme går over (forrige runde tror jeg vi var i tvil ved et par anledninger). Vi vil om noen år, slippe søvnunderskuddet, nattevåket og bæsjebleiene, og sitte her med ikke mindre enn fire flotte store unger som er en ressurs og berikelse på alle måter.

Tjorven skrev:

Banana: jeg tar også med i beregningen hva jeg ville ha følt hvis jeg ikke hadde hatt barn. For da ville jeg ikke visst det jeg vet nå. Jeg tenker at savnet og "utenfor fellesskapet"-følelsen hadde vært såpass stort at det hadde gjort meg mer ulykkelig.

Ja, jeg har testet ut den følelsen i noen år - og det var slitsomt og veldig begredelig på en helt annen måte. Samtidig var jeg mer skjerpet i den tilstanden (og noen hakk mer intelligent, føler jeg nok nå. )

At man kan være svært så lykkelig som frivillig barnløs, har jeg stor tro på.

Selv synes jeg det er litt vanskelig å svare fordi små barn spiser så veldig mye av kreftene til både meg og mannen at vi forsvinner litt både for oss selv og hverandre. Det er så en ikke klarer å summe seg og vurdere om en er lykkelig eller ikke. Jeg begynner bare så vidt å ane konturene av en annen hverdag nå (skjønt den er ennå et stykke unna). Jeg vet ennå ikke hva det vil si å ha store barn - tror jeg er så tungnem at jeg må teste det ut i praksis først.