Blir vi ulykkelige av å ha barn?

Livet mitt har ikke blitt kjedeligere etter at jeg fikk barn, snarere tvert imot. Og da mener jeg ikke at jeg synes det er så fantastisk stimulerende å stå på lekeplasser og dytte husker. Derimot har jeg rett og slett utviklet meg veldig mye, har utvidet radiusen min på mange felter, og er så heldig å få lov til masse rart. Det er nok delvis to parallelle utviklinger, men jeg tror jeg ble morsommere og mer fandenivoldsk av å få barn.

Og så blir jeg daglig veldig lykkelig av barna mine. Jeg blir også rasende, sur, frustrert, bekymret, oppgitt, lei meg osv., så klart, men også altså dyplykkelig. Angrer ikke, nei.

... og så sliter jeg litt med å skjønne at småbarnstiden er så forferdelig også. Ja, det er stress og barnehager og matpakker og parkdresser og sånt, og så? Det er slitsomt og det er lite søvn og mye klesvask, men det er ikke rent få der ute som hadde fått mye gevinst av å senke kravene til seg selv og fasaden bittelittegrann - og poff! Mye morsommere, mindre slitsomt.

En kjepphest jeg har, er for øvrig at mange ser ut til å se så mørkt på begrensninger: I stedet for å bygge seg et liv man vil ha nå, i dag, innenfor de faktiske rammene, setter mange seg ned og venter på å komme ut på den andre siden. Om det er et eller annet man savner infernalsk å gjøre mens man har små barn, synes jeg sannelig man skal sette himmel og jord i bevegelse for å sjekke om den tingen er mulig å gjøre innenfor et fornuftig prioriteringssystem, NÅ! Ikke vente til ungene flytter ut.

Tjorven skrev:

Banana: jeg tar også med i beregningen hva jeg ville ha følt hvis jeg ikke hadde hatt barn. For da ville jeg ikke visst det jeg vet nå. Jeg tenker at savnet og "utenfor fellesskapet"-følelsen hadde vært såpass stort at det hadde gjort meg mer ulykkelig.

Ikke sant, og derfor blir jo mitt utsagn en umulighet - "dersom jeg hadde visst det jeg vet nå" osv. Det er og blir et umulig valg å ta. Men jeg elsker ungene mine, det har jeg aldri vært i tvil om!

Det er slitsomt å ha barn, ingen tvil om det. Jeg tror nok mange kunne ha vært lykkeligere uten barn (som sliter voldsomt under småbarnstiden med søvnløshet og manglende sexlyst og man føler seg bundet på hender og føtter), men jeg tror de tar det igjen når de blir besteforeldre. Det å få barnebarn er en helt annen opplevelse enn å få barn selv, i følge mine foreldre og deres venner, og det er ikke uten grunn at de blir kalt livets dessert.

Jeg blir ikke ulykkeligere av å ha barn hvertfall, selvom jeg også er en av dem som egentlig aldri ønsket meg barn. Jeg vil si jeg er lykkeligere nå enn noen gang i voksen alder, og jeg tror barna er en stor del av det. Ja, det er slitsomt, men mindre og mindre slitsomt etterhvert som de blir eldre. Og ja, min radius er betydelig svekket med en mann som ukependler, jeg er jo mye mer hjemme enn før. Men jeg syns absolutt gleden ved å ha barn veier opp for det slitsomme og mere til.

Jeg har jo barnet på innsiden enda, men jeg ser ikke for meg at jeg skal bli ulykkelig når hun kommer ut, nei. Snarere tvert i mot. Ja, mer bekymret, sliten og alt det der, men jeg har ønsket meg barn lenge og levd lenge uten, og jeg er veldig klar for et liv med. Som skilt og barnløs i en periode der det store flertallet av venner etablerte seg og fikk barn, har jeg kjent mye på følelsen av å være utenfor og mangle noe, selv om jeg ikke skal påstå at jeg var ulykkelig hele tiden. Innimellom, ja. For det var sårt at årene gikk og sjansene tilsynelatende ble mindre og mindre for at det skulle skje. Men plutselig endret det seg, og jeg føler meg utrolig heldig som får oppleve det. Ja, jeg vet at det er slitsomt og med bekymringer og at en ikke kan bestemme over seg selv og alt det der, men summa summarum tror jeg lykkeprosenten øker fremover, gitt. 🙂

Toffskij skrev:

En kjepphest jeg har, er for øvrig at mange ser ut til å se så mørkt på begrensninger: I stedet for å bygge seg et liv man vil ha nå, i dag, innenfor de faktiske rammene, setter mange seg ned og venter på å komme ut på den andre siden. Om det er et eller annet man savner infernalsk å gjøre mens man har små barn, synes jeg sannelig man skal sette himmel og jord i bevegelse for å sjekke om den tingen er mulig å gjøre innenfor et fornuftig prioriteringssystem, NÅ! Ikke vente til ungene flytter ut.

ÅH! Så utrolig godt sagt.

Jeg har blitt lykkeligere av å få barn. Mye lykkeligere. Det betyr selvfølgelig ikke at alt i familielivet og hverdagen er pur idyll og rosa sommerfugler eller at jeg ikke har gått glipp av muligheter eller fått et hav av nye bekymringer etter at jeg har fått barn, men jeg er langt mer tilfreds nå enn hva jeg var før.

Toffskij skrev:

En kjepphest jeg har, er for øvrig at mange ser ut til å se så mørkt på begrensninger: I stedet for å bygge seg et liv man vil ha nå, i dag, innenfor de faktiske rammene, setter mange seg ned og venter på å komme ut på den andre siden. Om det er et eller annet man savner infernalsk å gjøre mens man har små barn, synes jeg sannelig man skal sette himmel og jord i bevegelse for å sjekke om den tingen er mulig å gjøre innenfor et fornuftig prioriteringssystem, NÅ! Ikke vente til ungene flytter ut.

Jeg er veldig enig i dette. Alle i familien er viktige, også de voksne. Jeg har vokst opp med ei mor som var på vent mens vi var små. Det er faktisk ikke noe særlig å vite at man kom og hindret henne i å gjøre noe som var morsomt i hennes verden over hodet. Hun følte virkelig at hun ble redusert fra seg selv til mor. Innen rimelighetens grenser og så lenge barna er greit ivaretatt tror jeg det er fint også for dem at foreldrene får gjort det de selv liker.

MEN jeg er ganske sikker på at jeg hadde blitt ulykkelig om jeg fikk et barn til. Det hadde jeg ikke taklet psykisk. Motviljen mot å få et barn til er så stor at jeg neppe hadde kommet over det med det første.

Jeg er avhengig av å kunne gjøre mine greier, det samme er mannen. Men to barn går det veldig greit. Med tre barn eller flere innser jeg at lykkeboblen min hadde sprukket. Såpass kjenner jeg meg selv.

Når jeg skriver at jeg blir sliten av å ha barn, skyldes det ikke at jeg savner ting som jeg pleide/drømmer om å gjøre (som den eventyreren jeg er ), og heller ikke at det er slitsomt med bleier og parkdresser og sånne praktiske ting. Det er mer "kravet" om å være til stede og til tjeneste døgnet rundt som jeg tror trykker meg på et vis. Det er noe med mas og stress som spiser meg opp - jeg er nok ingen særlig tilbakelent person som takler den slags godt.

Selvfølgelig elsker jeg også ungene over alt på jord, bare så det er sagt. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke egner meg spesielt godt som småbarnsmor, og den fordommen har nok blitt bekreftet.

Jeg har i min 8.5 årige karriere som mor tenkt ganske ofte at jeg ikke egner meg som mor, men jeg har ikke vært ulykkelig.

Veldig enig med Toffen.

Jeg er lykkeligere enn jeg noensinne har vært og jeg har ikke sovet på flere år. Jeg har ikke satt så mye til side eller nedprioritert noe. Jeg føler ikke jeg må endre personlighet for å være en ok forelder, jeg sniker inn champis og høyhælte sko, jeg har verdens fineste kjæreste, jeg har venner, jeg reiser på ferie, jeg har det bra NÅ og venter ikke på noe. Det er jo så deilig å være her, sammen med det mennesket jeg har valgt og som har valgt meg og de menneskene vi har laget fordi vi elsker hverandre.

Jeg synes ikke det er så slitsomt heller, det gir mer energi enn det tar. Det er en del arbeid, planlegging og oppfølging, men meningen med livet var ikke å ligge på sofaen for min del.

Jeg bestemmer over livet mitt, og det tror jeg er det som sikrer lykke. Jeg føler meg ikke som et offer for foreldrerollen, jeg har jo VALGT den. Jeg har ønsket meg disse ungene, og det har ikke bare "blitt sånn". Jeg føler meg ikke fanget, siden jeg har inkorporert ansvaret for unger og morsrollen i hvordan det er å være Harriet Vane.

Anne C skrev:

Jeg har i min 8.5 årige karriere som mor tenkt ganske ofte at jeg ikke egner meg som mor, men jeg har ikke vært ulykkelig.

Nei, jeg mente heller ikke å påstå at det er noen sammenheng der. (Og så tror jeg at jeg egner meg ganske godt som mor til litt større barn.) Jeg vil heller ikke si at jeg blir ulykkelig av den følelsen, men litt oppspist, kanskje?

Åh, ja, det kan hende at min innstilling om at det ikke er så pesete å ha småbarn skylder at jeg ikke er en spesielt god mor. Men barna er i det minste fornøyd.

Harriet Vane skrev:

Jeg har ønsket meg disse ungene, og det har ikke bare "blitt sånn".

Jeg tror at dette er et viktig poeng. Greit, jeg ønsket meg ikke barn i utgangspunktet, men de er så planlagte som det går ann å planlegge barn.

Maverick skrev:

Åh, ja, det kan hende at min innstilling om at det ikke er så pesete å ha småbarn skylder at jeg ikke er en spesielt god mor. Men barna er i det minste fornøyd.

Å, er det derfor! Så hvis man ikke er utslitt, så er man en Dårlig Mor? Jaja, du og jeg, da Mave.

Jeg er ikke spesielt lykkelig, men det er ikke barnas feil. Jeg tror ikke jeg hadde vært spesielt ulykkelig som barnløs heller (gitt at det var frivillig, selvsagt), men jeg har da en innebygd tro på at man selv må sørge for å finne denne lykken alle maser med.

Maverick skrev:

Åh, ja, det kan hende at min innstilling om at det ikke er så pesete å ha småbarn skylder at jeg ikke er en spesielt god mor.

Står det noe i den retning i denne tråden? 😱 (Er det jeg som har skrevet det? )