Blir vi ulykkelige av å ha barn?

Elinblu skrev:

Står det noe i den retning i denne tråden? 😱 (Er det jeg som har skrevet det? )

Jeg og lurer litt på hvor de får dette fra.

Harriet Vane skrev:

Å, er det derfor! Så hvis man ikke er utslitt, så er man en Dårlig Mor? Jaja, du og jeg, da Mave.

Jeg sa "det kan hende". Og det var fjas.

Jeg tulla! Lover!

Når jeg hadde illsint og vrang tenåring i hus, da var jeg ulykkelig. 🙁 Veldig. 🙁
Men småbarns- og litt-større-barnstiden synes jeg er veldig fin, og den gjør meg lykkeligere enn om jeg hadde vært uten barn. Tror jeg.

Jeg hadde vært lykkelig uten barn, og sånn som livet mitt ble, hadde det uten tvil vært enklere uten barn. Siden jeg har banr kunne jeg selvsagt ikke vært dem foruten nå.
Jeg har aldri ønsket meg barn, og hadde egentlig sett for meg et liv uten barn, men når jeg ble gravid med storebror så var ikke abort et alternativ og dermed ble livet mitt annerledes enn planlagt.

Pr i dag så er jeg ikke lykkelig, men det skyldes ikke barna, det er vel heller de som gir meg den lille lykken jeg innimellom føler.

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i artikkelen. Jeg blir bergtatt flere ganger daglig av en enorm lykkerus, og har aldri kjent meg så lykkelig som etter at jeg fikk barn. Nå har jeg ikke rukket å ha dem i så veldig mange år enda, men vil anta at jeg hadde kjent det til nå om travelheten skulle legge en demper på lykkefølelsen. Jeg er også lykkelig sammen med mannen og generelt over det livet vi har fått, og føler i grunnen ikke at jeg har så veldig mye mindre frihet nå enn før jeg fikk barn. Jeg er heller ikke vant med de aller største sprellene så kanskje det er en forklaring?

Det blir litt feil å kalle det lykke tror jeg, de fleste som har barn vil vel nekte for at de ikke er lykkelige med barna sine. Men endel vil kunne si seg enige i at de føler seg veldig bundet eller setter seg selv til side eller har noe de savner som de ikke får gjort fordi de har barn. Likevel tror jeg ikke dette kommer i nærheten av det savnet man opplever hvis man ønsker seg barn som ikke kommer.

Hvilken avis var det som hadde en statistikk som viste at mellom 60 og 70% av mødre føler at de ikke strekker til? Bildet av en God Forelder er ikke så lett å leve opp til.

Katta skrev:

Hvilken avis var det som hadde en statistikk som viste at mellom 60 og 70% av mødre føler at de ikke strekker til? Bildet av en God Forelder er ikke så lett å leve opp til.

Jeg føler meg egentlig veldig sjelden som utilstrekkelig som forelder. Det betyr ikke at jeg går rundt og føler meg fantastisk flink og kompetent som forelder heller og at barna mine bør kysse jorda jeg går på i ren takknemlighet, men bare at jeg har et ganske nøkternt syn på hverdagen, tror jeg. Jeg vet at det kommer til å gå med mye plaster denne uka også, jeg vet at jeg kommer til å tilte på badet av et eller flere barn som ikke vil kle på seg mens et eller flere andre barn tester om tannbørsta mi flyter i doskåla denne uka også, jeg vet alle barna på flere tidspunkt kommer til å føle seg tilsidesatt og neglisjert fordi det er begrenset hvor mye jeg rekker på en gang og så videre, men jeg vet også at stort sett har både jeg og ungene det fint. Sammen. Og det er godt nok på en helt vanlig mandag.

Det er sånne artikler som 'trøster' slike som meg.

Jeg begynner å få det hele litt mer på avstand, det er ikke lenger sårt og jeg føler meg ikke utenfor sosialt lenger. Det siste har vel litt med hvem jeg velger å omgåes da tenker jeg, og det første... vel, tiden jobber godt med sår. 😎
I tillegg har jeg jo begynt å se fordelene ved å være barnløs. Jeg hadde ikke blitt så hundeinteressert med småbarn i huset - sant?
Ja, og så vet jeg jo nå at jeg hadde måttet ta det aller meste av byrde og jobb med småunger dersom vi hadde fått noen. Jeg er nokså sikker på at jeg ikke hadde orket en slik skjevfordeling i forholdet - og dermed blir aleneforsørger.

Det jeg savner ved å ikke ha barn er det å kunne lære videre. Det å få oppleve et barn som oppdager verden på sin måte. Nå kan jeg i stedet lære videre til nevø og nieser.

Den økte mengden med husarbeid tærer litt på innimellom, det skal jeg innrømme. Følelsen av å være plassert i husarbeidsdungen mens jeg egentlig bare vil løpe rundt å gjøre artige ting gjør meg ikke spesielt lykkelig. Men jeg står nå i det og jobber med å hjernevaske meg selv til å like det.

Ellers er jeg enig med Toffen, å få barn har gjort vidunderlige ting med meg i forhold til egen utvikling. Det har utfordret meg og gledet meg mer enn noe annet jeg har gjort i mitt liv. Det er både sårt og godt at de nå begynner å bli litt større. Fine ungene mine

Jeg er definitivt mere lykkelig fordi jeg har barn.

Jeg har en hverdag og struktur i livet som jeg antagelig ikke hadde fått til og vist hvordan man gjorde uten. Men min bakgrund er jeg på en måte vokst opp i hagen av de Norske hus og har hatt et spennende liv og mye morro for all del, men samfunnet har vært "dem" og vi friksa var "oss".
Det funker når man er ung og hot, når man begynner å tippe 30 og ikke lenger er ung og lovende -not so mutch:/

Gjennom å få barn har jeg tatt noen store verdivalg og endret livstil radikalt,jeg vil nemlig noe helt annet for ungene mine og da var det plutselig ikke så forbanna fett å leve mer eller mindre på gata. Det var ikke noe valg det var på en måte det letteste jeg har gjort det var en selvfølge, men jeg hadde nok ikke kommet dit på egenhånd før det hadde blitt forsent.

Egentlig er jeg blitt meg igjenn- jeg er jo egentlig ganske så ordentlig men straigt har vært et fy ord. Jeg har hus og mat i kjøleskapet ungene er velkledd og "normale" jeg føler meg fortsatt litt som en intrenger på foreldremøter osv. men er ikke lengere på tvers av absolutt alt.

Og å oppleve en reell familie relasjon og den betingelses løse kjærligheten til barna og å få det til!!!!
Jeg er ganske flink til å være mamma, det er faktisk det jeg er flinkest til. Ungene er flinke glade og stoler på oss- de vet at vi er der og at vi er der i morra osv. det er en seier og den tingen jeg er aller mest stolt av i hele verden. Jeg tror ærligtalt det er mitt grunnleggende livsgrunnlag....

Så ja kansje veldig veldig ego, men jeg er lykkelig og et fungerende individ og en del av samfunnet igjen med et hjem og i utdannelse og har lært å også ta vare på meg selv og mine egne interesser FORDI jeg har barn.

Så noen sene netter og å bli spydd ned i ny og ne er en liten pris å betale for et helt liv.

Maverick skrev:

Jeg tulla! Lover!

Næsj, noen føler seg alltid truffet. Uansett hva man sier og hva man snakker om.

A: Jeg liker makrell i tomat.
B Hva? :skingrestemme: Kaller du meg en dårlig mor?

Og i mellom replikken til A og replikken til B ligger en hel masse merkelig tankeaktivitet fra B, der As mulige intensjoner høres i Bs hode. Og som B mener h*n må svare på.

Maverick skrev:

Åh, ja, det kan hende at min innstilling om at det ikke er så pesete å ha småbarn skylder at jeg ikke er en spesielt god mor. Men barna er i det minste fornøyd.

Mitt aller beste trekk som gjør meg til en godmorTM er evnen til å drite i hybelkaniner og prate istedet når det trengs(og enjævel på pannikk og overflate rydding)

era skrev:

Mitt aller beste trekk som gjør meg til en godmorTM er evnen til å drite i hybelkaniner og prate istedet når det trengs(og enjævel på pannikk og overflate rydding)

Jeg synes formuleringen er så rar sett ut fra hvordan jeg er skrudd sammen.

Jeg "blir" liksom ikke lykkelig eller ulykkelig som regel. Jeg skaper lykke eller ulykke for meg selv helt på egenhånd og styrer selv. Og i den grad det å ha barn påvirker de valgene jeg tar i retning av lykke så blir svaret et ubetinget ja. Jeg er flinkere til å føle glede som mor enn jeg var uten.

Jeg blir litt sliten av alt maset om å være lykkelig hele tida, jeg. Det er da vel ingen som går rundt og er hæppisnæppiråsalykkelige til vanlig? Jeg har iallfall ikke møtt så mange, barn eller ei.

Kanskje er det i denne sammenhengen en Fin Ting å ikke være et følelsesmenneske. Jeg er ganske fornøyd med livet alt i alt, og lever ikke utelukkende for neste intense lykkeøyeblikk. Det å ha det jevnt over ganske bra og at ting går ganske på skinner syns jeg er undervurdert av mange. En del jeg kjenner kunne med fordel senket kravene til en god tilværelse noen hakk, og dermed fått det litt bedre (og nå snakker jeg ikke om Enkelte eller Noen, bare folk man møter her og der). Man kan ikke forvente maks uttelling på alle lykkebringende felter til enhver tid, særlig ikke i småbarnsfasen, men det tenker jeg gjør at man heller får gjøre mer ut av det som går bra. Å få barn har iallfall gitt meg perspektiv. Aldri har jeg drukket så gode kopper te i fred og ro som etter at jeg fikk barn, for eksempel, enda antallet slike kopper har sunket dramatisk. Eller nytt å sove helt til ti på en søndagsmorgen. Så får det heller være at jeg ikke husker sist mannen og jeg var på fest sammen, eller at jeg ikke lenger kan dra på kino hver gang det kommer en bra film jeg vil se, eller at jeg vanligvis har snørr på buksebeinet når jeg ankommer jobb før Viktig Møte.

Dette hørtes kanskje litt sånn "jaja, det er ikke så farlig med meg" ut, men det er ikke det altså. Jeg mener selv at jeg har et veldig godt liv, og jeg tror årsaken til det er at jeg ikke legger lista høyere enn at jeg føler at jeg mestrer livet mitt, og at jeg, som Toffen, er ganske flink til å prioritere de tinga som gir meg en følelse av livskvalitet. Midt i alt styr med gammelt hus, lite barn, risikograviditet og mas og ork, sørger mannen og jeg for å få oss en dejt bare oss to minst en gang i måneden. Selv når det er store regninger, sørger vi for å prioritere ørlitegrann luksus. Så skiter jeg heller i å ha ny bil, for eksempel, eller nyklipt plen og pussede vinduer.

Esme skrev:

Personlig sett så har livet mitt blitt ganske så mye kjedeligere etter at jeg fikk barn. Hadde jeg ikke vært så utrolig glad i barna så hadde jeg ikke giddet det nei.

Litt kjedeligere, ja, men samtidig har jeg heller aldri tid til å kjede meg.

Maverick skrev:

... og så sliter jeg litt med å skjønne at småbarnstiden er så forferdelig også. Ja, det er stress og barnehager og matpakker og parkdresser og sånt, og så? Det er slitsomt og det er lite søvn og mye klesvask, men det er ikke rent få der ute som hadde fått mye gevinst av å senke kravene til seg selv og fasaden bittelittegrann - og poff! Mye morsommere, mindre slitsomt.

Jupp!

Toffskij skrev:

En kjepphest jeg har, er for øvrig at mange ser ut til å se så mørkt på begrensninger: I stedet for å bygge seg et liv man vil ha nå, i dag, innenfor de faktiske rammene, setter mange seg ned og venter på å komme ut på den andre siden. Om det er et eller annet man savner infernalsk å gjøre mens man har små barn, synes jeg sannelig man skal sette himmel og jord i bevegelse for å sjekke om den tingen er mulig å gjøre innenfor et fornuftig prioriteringssystem, NÅ! Ikke vente til ungene flytter ut.

Denne fortjente både grønnprikk og quoting. :raus i dag:

Harriet Vane skrev:

Å, er det derfor! Så hvis man ikke er utslitt, så er man en Dårlig Mor? Jaja, du og jeg, da Mave.

:sjelden utslitt:

Gode, gamle FP. Her finnes ikke en sjel som blir ulykkelig av barna sine.

Kasia skrev:

Gode, gamle FP. Her finnes ikke en sjel som blir ulykkelig av barna sine.

Hvis vi ikke hadde hatt barn, så ville vi høyst sannsynlig ikke vært på FP. I rest my case.

Kasia skrev:

Gode, gamle FP. Her finnes ikke en sjel som blir ulykkelig av barna sine.

Jeg blir margsint, da. Teller det?