SpetakkelRandi skrev:
🙄 det var da litt irånisk da vettu..
Det hjelper ikke det døyt. Den type ting framstår for meg som forsøpling av debatten, rett og slett. Men nå som jeg har turt å bevege meg ut av FP-bobla, så ser jeg jo at den type argumentering og "humor" er normalt. Det er ikke mer sympatisk av den grunn.
smilefjes skrev:
Gradene kan gå sakte, de kan gå fort, men det er ikke intens binding til far fra fødestua allerede.
Men det er det vel nødvendigvis ikke med mor heller? Jeg vet om mange mødre som ikke føler voldsom bonding til barnet på fødestua, og som bruker tid på den biten. Og jeg vet om menn som har fått nær tilknytning til barnet sitt allerede på fødestua. Jeg vet at du snakker om hovedtendenser og sånt, men jeg føler for å understreke det. Jeg synes ofte det virker opplest og vedtatt at mor er den barnet trenger de første månedene. Det er idiotisk å bruke seg selv som eksempel, jeg vet det, men mine barn har altså vært svært avhengige av sin far fra dag en. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg var i stand til å ivareta ungene på lik linje med mannen min i starten av barnas liv, men jeg tror ærlig og oppriktig at de ikke har lidd noe stort tap ved en minst like nær tilknytning til sin far fra dag en.
Jeg tror litt av forskjellene mellom meg og de som synes det å få far mer på banen tidligere er feil ut fra barns behov ligger mye her. At jeg tror at en far kan få svært nær tilknytning til barnet
helt i starten, og at jeg har erfart at det faktisk går an. Andre har erfart at mor er superviktig, og at det er en helt spesiell bonding mellom mor og baby. Man har forskjellige erfaringer og lever i parallelle virkeligheter på et vis, føler jeg.
Noen mener altså at mor bør være barnets viktigste omsorgsperson det første året, og at man bør amme hyppig, gjerne til drøye året hvis man skal være en god forelder, at det nærmest er en rettighet barnet har. Noe som f.eks vanskeliggjør tilbakekomst til jobb dersom mor føler at det er en god løsning. (Og her har Lysbakken et poeng, synes jeg. Og apan. For det er mange som tenker at det er umulig, selv om det for en del faktisk kan være gjennomførbart. Det er åpenbart at folk som jobber fire timer unna, som har 24-timers vakter, eller er på nordsjøen ikke kan amme, og jeg tror ikke det er disse Lysbakken henvender seg til heller.) Jeg derimot tenker at det er mange faktorer som gjør at barnet ut i fra familiens forutsetninger har en mest mulig optimal omsorgssituasjon, og jeg tenker at det ikke nødvendigvis er slik at alltid amming hyppig fram til fylte året og vel så det behøver å være den beste løsningen for barnet isolert sett. Jeg tror at det i noen situasjoner kan være slik at barnet tjener
mer på å ha en svært nær tilknytning til far i tillegg til mor. Jeg tror at det i mange tilfeller er viktigere med oppegående og tilstedeværende foreldre fysisk og psykisk, og foreldre som trives i hverdagen og i arbeidsfordelingen (noe som også kan forebygge krangling og skilsmisse) - framfor fordelene barnet får av amming og mor som hovedomsorgsperson det første året.
Jeg kjenner at jeg blir litt grinete av den stadige gnålinga om at man ikke har barnets behov i fokus hvis man ønsker at far skal mer inn i bildet, og peker på at det finnes andre muligheter å løse familielogistikken på for de som ønsker det. Jeg tenker at man bør ta innover seg at motparten faktisk mener at det at far blir nærere tilknyttet barnet kan være en fordel for barnet, iallefall ikke til skade, og at akkurat det kan være vel så viktig som ammingens fordel når barnet har passert fullammingsperioden. Og i noen tilfeller tidligere. Det er helt greit å være uenige i dette altså, men det er det å bli tillagt negative intensjoner på bekostning av barnet jeg ikke liker.