SV-statsråd og småbarnsfar Audun Lysbakken vil ha mindre fokus på amming

Jeg tror faktisk også dette har en del med barnet å gjøre. Mine to barn har begge elsket pupp og vært helt sprø etter den, men storebror sidestilte forøvrig pappaen og meg. Lillesøster derimot, hun var helt ekstremt mammadaltete fra fødselen, hun skulle ligge inntil meg og kjenne meg absolutt hele tiden. Det har gått seg litt til, men fremdeles foretrekker hun meg fremfor pappaen. Da storebror var like gammel, var det ikke sånn.

Lykken skrev:

Mens jeg tror dette har vel så mye med personlighet på ungene og hvordan mor og far opptrer som at ammingen alltid gjør barnet nærmere mor. Er man veldig innstilt på at babyen skal være (mest) knyttet til deg bevisst eller ubevisst så kan man ha en måte som ekskluderer far (bærer og bærer selv, tar oftest initiativet til bleieskift, er kjappest ute for å trøste, tar barnet fra andre så fort det gir fra seg knyst, kan ikke være borte fra barnet det første året, sitter alltid ved siden av barnet ved måltider istedenfor å slippe til far, besteforeldre, tanter etc). Det er ihvertfall slik jeg oppfatter det med mine eksempler fra RL.

Kanskje det blir sånn hos noen fordi de ikke vil slippe til noen. Mitt inntrykk er heller at moren har en mye sterkere trang til å ile til og dekke behov. Ikke at ungen dør av å ikke få det dekket med en gang. Var ikke det jeg sa. Bare at det for mor og far kanskje føles greit at det er sånn. Selv om det ikke blir 100% likedeling av alle oppgaver og avhengighet det første året. Jeg nekter å tro all verdens kvinner er så kjipe. Tror rett og slett det er mye biologi inne i bildet her. At det eksisterer individuelle forskjeller som viser det motsatte, er en selvfølge.

apan skrev:

Jeg tror faktisk også dette har en del med barnet å gjøre.

Det tror jeg også

Jeg fikk aldri til ammingen med LilleVenn, men allikevel var hun stort sett mest mammadalt som liten. LøveMannen var også hjemme den første måneden, så sånn sett hadde vi et ganske 'likt' utgangspunkt.

Og ja, vi var faktisk så ekstreme at vi delte permisjonen sånn ca 50/50..;)

Jeg kan garantere at det ihvertfall ikke er tendens til revirdannelse som er grunnen til at minsten her er verdens lykkeligste tett inntil meg med munnen full av bryst.

SpetakkelRandi skrev:

🙄 det var da litt irånisk da vettu..

Det hjelper ikke det døyt. Den type ting framstår for meg som forsøpling av debatten, rett og slett. Men nå som jeg har turt å bevege meg ut av FP-bobla, så ser jeg jo at den type argumentering og "humor" er normalt. Det er ikke mer sympatisk av den grunn.

smilefjes skrev:

Gradene kan gå sakte, de kan gå fort, men det er ikke intens binding til far fra fødestua allerede.

Men det er det vel nødvendigvis ikke med mor heller? Jeg vet om mange mødre som ikke føler voldsom bonding til barnet på fødestua, og som bruker tid på den biten. Og jeg vet om menn som har fått nær tilknytning til barnet sitt allerede på fødestua. Jeg vet at du snakker om hovedtendenser og sånt, men jeg føler for å understreke det. Jeg synes ofte det virker opplest og vedtatt at mor er den barnet trenger de første månedene. Det er idiotisk å bruke seg selv som eksempel, jeg vet det, men mine barn har altså vært svært avhengige av sin far fra dag en. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg var i stand til å ivareta ungene på lik linje med mannen min i starten av barnas liv, men jeg tror ærlig og oppriktig at de ikke har lidd noe stort tap ved en minst like nær tilknytning til sin far fra dag en.

Jeg tror litt av forskjellene mellom meg og de som synes det å få far mer på banen tidligere er feil ut fra barns behov ligger mye her. At jeg tror at en far kan få svært nær tilknytning til barnet helt i starten, og at jeg har erfart at det faktisk går an. Andre har erfart at mor er superviktig, og at det er en helt spesiell bonding mellom mor og baby. Man har forskjellige erfaringer og lever i parallelle virkeligheter på et vis, føler jeg.

Noen mener altså at mor bør være barnets viktigste omsorgsperson det første året, og at man bør amme hyppig, gjerne til drøye året hvis man skal være en god forelder, at det nærmest er en rettighet barnet har. Noe som f.eks vanskeliggjør tilbakekomst til jobb dersom mor føler at det er en god løsning. (Og her har Lysbakken et poeng, synes jeg. Og apan. For det er mange som tenker at det er umulig, selv om det for en del faktisk kan være gjennomførbart. Det er åpenbart at folk som jobber fire timer unna, som har 24-timers vakter, eller er på nordsjøen ikke kan amme, og jeg tror ikke det er disse Lysbakken henvender seg til heller.) Jeg derimot tenker at det er mange faktorer som gjør at barnet ut i fra familiens forutsetninger har en mest mulig optimal omsorgssituasjon, og jeg tenker at det ikke nødvendigvis er slik at alltid amming hyppig fram til fylte året og vel så det behøver å være den beste løsningen for barnet isolert sett. Jeg tror at det i noen situasjoner kan være slik at barnet tjener mer på å ha en svært nær tilknytning til far i tillegg til mor. Jeg tror at det i mange tilfeller er viktigere med oppegående og tilstedeværende foreldre fysisk og psykisk, og foreldre som trives i hverdagen og i arbeidsfordelingen (noe som også kan forebygge krangling og skilsmisse) - framfor fordelene barnet får av amming og mor som hovedomsorgsperson det første året.

Jeg kjenner at jeg blir litt grinete av den stadige gnålinga om at man ikke har barnets behov i fokus hvis man ønsker at far skal mer inn i bildet, og peker på at det finnes andre muligheter å løse familielogistikken på for de som ønsker det. Jeg tenker at man bør ta innover seg at motparten faktisk mener at det at far blir nærere tilknyttet barnet kan være en fordel for barnet, iallefall ikke til skade, og at akkurat det kan være vel så viktig som ammingens fordel når barnet har passert fullammingsperioden. Og i noen tilfeller tidligere. Det er helt greit å være uenige i dette altså, men det er det å bli tillagt negative intensjoner på bekostning av barnet jeg ikke liker.

Irma, jeg tror du vrangleser ihvertfall meg. Jeg utelukker ikke andre ordninger. Det jeg sier er at man ikke bør ha krav om slike ordninger. At den delen av likestilling mellom kjønnene som foreldre og som arbeidstakere som kan styres ved hjelp av permisjonsordning nå er i mål, nå kommer man ikke lenger den veien uten at veldig mange familier må leve på vis som ikke funker for dem. Da er man gjerne i mål når man snakker om massene. Og per i dag er det da en betydelig valgfrihet i forhold til å slippe far temmelig massivt på banen. Et vennepar av meg har seks uker permisjon til mor og resten til far, for å ta et eksempel.

I dag "tvinges" alle fedre til å ta minst tolv uker om de vil eller ei nesten. Og der familien ønsker det kan de ta langt mer, de kan faktisk ta all den permisjonen som ikke er medisinsk begrunnet at skal tilhøre mor.

Innlegget mitt var ikke stilet direkte til deg smilefjes, og det jeg skrev var ikke en beskrivelse av dine holdninger og det jeg har oppfattet fra din side. Det var generelle betraktninger rundt ting som kommer fram i diskusjonen her, men også andre steder jeg har lest. Det som var stilet direkte til deg var kun det jeg kommenterte i forhold til sitatet.

Altså - jeg er helt overbevist om at ungene driter langt i om mor føler binding til barnet eller ikke når det er nyutklekket. Barnet føler binding til mor, til den kjente kroppen, stemmen og de deilige puppene. Deretter blir barnet kjent med mor og med far og søsken og besteforeldre og mange andre hyggelige mennesker. Jo mindre ungen er jo mer happy blir den for å ligge med en pupp i kjeften når livet blir vanskelig. Det er ikke verre enn det.

Mine unger har fått tildelt verdens aller beste pappa, og han har vært strålende med dem fra dag en. Han har byttet bleier og vært våken på natta - han har gjort alt, bortsett fra å amme - og tro det eller ei, selv om ungene har vært veldig begeistret for pappaen sin så har de vært enda mer begeistret for puppen når livet ble vanskelig eller magen ble tom.

Det har jo ingenting med å nedgradere pappa som far når man sier at det nyfødte barnet har sterkere binding til mor enn til far. Skjønner ikke hvorfor det virker provoserende på noen i det hele tatt.

Jeg syns det er paradoksalt at vi har flere øremerkede uker til far enn til mor faktisk.

Lykken skrev:

Mens jeg tror dette har vel så mye med personlighet på ungene og hvordan mor og far opptrer som at ammingen alltid gjør barnet nærmere mor. Er man veldig innstilt på at babyen skal være (mest) knyttet til deg bevisst eller ubevisst så kan man ha en måte som ekskluderer far (bærer og bærer selv, tar oftest initiativet til bleieskift, er kjappest ute for å trøste, tar barnet fra andre så fort det gir fra seg knyst, kan ikke være borte fra barnet det første året, sitter alltid ved siden av barnet ved måltider istedenfor å slippe til far, besteforeldre, tanter etc). Det er ihvertfall slik jeg oppfatter det med mine eksempler fra RL.

Ja jeg vet at det er fordommene som ofte er knyttet til et utsagn om at et barn er mest knyttet til mor i starten. Men la oss si at dette over ikke var tilfellet, og barnet var det likevel. Hva da? 😉

Og når det gjelder fødestua: Mine roet seg når de kom til meg umiddelbart. Det var ved et knips, og ganske spesielt å oppleve med nr.1, da jeg hadde lurt litt på åssen i alle dager man skulle få en en gråtende baby til å roe seg. 😉

Jeg synes hele debatten har sporet helt av jeg. Barnets beste nevnes ikke i det hele tatt, det er bare kvinners karriere som skal diskuteres.

Selv med lang utdanning er kvinner ute i arbeidslivet etter endte studier i siste halvdel av 20-årene. Da skal de etter dagens ordninger jobbe i 40 år, men med endringene i pensjonssystemet som er nå kan det vel hende det blir nærmere 45 år i arbeidslivet. Om hun er borte to-tre av disse årene kan det da umulig ha stort å si for lønn og karriere i livsløpsperspektiv? Om kvinnen har vært hjemme i seks, åtte eller 12 måneder i forbindelse med en barnefødsel i 32-årsalder har da virkelig ikke noe å si for lønnen henne når hun er 40 eller 50 ei heller for hennes karrieremuligheter gjennom et langt yrkesliv.

Jeg leste nå helt nylig at grunnen til at menn i gjennomsnitt tjener bedre enn kvinner som har tilsvarende utdanning og ansiennitet er at han har hyppigere jobbytter enn det hun har og at det i hovedsak er ved jobbytte at lønnsøkningene kommer. Da bør vel i grunnen kvinner heller bytte jobb etter hver permisjon da, sånn at hun kan komme inn i arbeidslivet etter endt permisjon på riktig lønnsnivå.

Nenne, gode poenger.

Dronningen skrev:

Ja jeg vet at det er fordommene som ofte er knyttet til et utsagn om at et barn er mest knyttet til mor i starten. Men la oss si at dette over ikke var tilfellet, og barnet var det likevel. Hva da? 😉

Og når det gjelder fødestua: Mine roet seg når de kom til meg umiddelbart. Det var ved et knips, og ganske spesielt å oppleve med nr.1, da jeg hadde lurt litt på åssen i alle dager man skulle få en en gråtende baby til å roe seg. 😉

Ja hva da? Det finnes eksempler av hver. Mine roet seg også veldig ved puppen min, men det gjorde de også tett inntil pappaen med flaske. Uansett, jeg synes også Nenne har gode poeng, to-tre år i det lange arbeidsliv bør ikke bety så mye både for mødre og fedre som har mulighet for å være hjemme lenger, men det valget er jo enn så lenge flest mødre som tar.

Jeg er enig med Nenne i mye av det hun skriver, bortsett fra dette at barnets beste er oversett. Greia er vel at jeg har andre perspektiver enn likestilling som avgjørende for hvorfor jeg er glad for at en større andel av permisjonen har blitt forbeholdt far. Er det kun pensjonspoeng man tenker på ved å gi far større andel av foreldrepermisjonen, og man samtidig tror at barnet egentlig har det best med mor - så synes jeg det framstår helt idiotisk.

Darth skrev:

Altså - jeg er helt overbevist om at ungene driter langt i om mor føler binding til barnet eller ikke når det er nyutklekket. Barnet føler binding til mor, til den kjente kroppen, stemmen og de deilige puppene. Deretter blir barnet kjent med mor og med far og søsken og besteforeldre og mange andre hyggelige mennesker. Jo mindre ungen er jo mer happy blir den for å ligge med en pupp i kjeften når livet blir vanskelig. Det er ikke verre enn det.

Mine unger har fått tildelt verdens aller beste pappa, og han har vært strålende med dem fra dag en. Han har byttet bleier og vært våken på natta - han har gjort alt, bortsett fra å amme - og tro det eller ei, selv om ungene har vært veldig begeistret for pappaen sin så har de vært enda mer begeistret for puppen når livet ble vanskelig eller magen ble tom.

Det har jo ingenting med å nedgradere pappa som far når man sier at det nyfødte barnet har sterkere binding til mor enn til far. Skjønner ikke hvorfor det virker provoserende på noen i det hele tatt.

Jeg syns det er paradoksalt at vi har flere øremerkede uker til far enn til mor faktisk.

Jeg forstår ikke helt hva du vil fram til. Du mener at det er faktum er at alle nyfødte babyer har en sterkere tilknytning til mor enn til far den første perioden, uansett? Og at alle babyer elsker de deilige puppene til mamma? Det er denne typen bastante og romantiske generaliseringer jeg ikke liker. Generaliseringer man ser overalt, og som rett og slett ikke stemmer for alle. Ikke alle babyer elsker de deilige puppene til mamma. :erfart: Ikke alle babyer har nærest tilknytning til mamma de første månedene. :erfart: Jeg prøver ikke å argumentere i mot at mange babyer har nærere tilknytning til sin mor i starten, ei heller vil jeg si at det er forferdelige greier. Jeg argumenterer i mot generaliseringer. Generaliseringer innskrenker evnen til å se flere gode muligheter for barnet, i enkelte tilfeller kanskje de beste, fordi man er opplært til å tro at barnets beste i alle mulige scenarioer er å være sammen med mor og de deilige puppene hennes.

Irma skrev:

Jeg er enig med Nenne i mye av det hun skriver, bortsett fra dette at barnets beste er oversett. Greia er vel at jeg har andre perspektiver enn likestilling som avgjørende for hvorfor jeg er glad for at en større andel av permisjonen har blitt forbeholdt far. Er det kun pensjonspoeng man tenker på ved å gi far større andel av foreldrepermisjonen, og man samtidig tror at barnet egentlig har det best med mor - så synes jeg det framstår helt idiotisk.



Jeg forstår ikke helt hva du vil fram til. Du mener at det er faktum er at alle nyfødte babyer har en sterkere tilknytning til mor enn til far den første perioden, uansett? Og at alle babyer elsker de deilige puppene til mamma? Det er denne typen bastante og romantiske generaliseringer jeg ikke liker. Generaliseringer man ser overalt, og som rett og slett ikke stemmer for alle. Ikke alle babyer elsker de deilige puppene til mamma. :erfart: Ikke alle babyer har nærest tilknytning til mamma de første månedene. :erfart: Jeg prøver ikke å argumentere i mot at mange babyer har nærere tilknytning til sin mor i starten, ei heller vil jeg si at det er forferdelige greier. Jeg argumenterer i mot generaliseringer. Generaliseringer innskrenker evnen til å se flere gode muligheter for barnet, i enkelte tilfeller kanskje de beste, fordi man er opplært til å tro at barnets beste i alle mulige scenarioer er å være sammen med mor og de deilige puppene hennes.

Det er kanskje ikke så lurt å komme inn i diskusjonen så sent, men når det gjelder permisjonsordninger og generelle råd og retningslinjer så vil det vel være mest hensiktsmessig å generalisere. Altså å ta hensyn til behovene til de fleste og generell forskning. Jeg mener at det er mye forskning som sier noe om tilknytning mellom mor og barn og det er mye forskning som sier noe om fordelene med morsmelk.

Burde ikke generelle retningslinjer ta utgangstpunkt i dette og ikke nødvendigvis samfunnets behov for likestilling? Er det ikke mulig å fremme likestilling på andre måter?

Jeg er for at man gir familiene reelle valgmuligheter og fleksible ordninger og at en deretter stoler på at familiene tar de valgene som passer dem best.

En likestillingspolitisk faktor man også må tenke gjennom er hva permisjonsordningene har å si for kvinners reelle mulighet til å velge ulike yrker. De fleste prioriterer barna sine og det de oppfatter som god omsorg høyt, og hvis det blir kollisjon mellom behovet for å gi god omsorg og behovet for å velge den jobben man vil, vinner barna hos de fleste. Det å ha mulighet til å være hjemme ganske lenge med et nyfødt barn er i A4-jobber et gode, mens det ved mer ekstreme arbeidstider og steder for mange er en forutsetning for i det hele tatt å velge den jobben.

Jeg kommer litt seint inn i debatten her men er det virkelig slik at så veldig mange mødre fullammer ved 6 mnd? På 5-månederskontrollen for min jente var hun den eneste av ungene i barselgruppa som fremdeles ble fullammet. Alle de andre (vi var vel 8 til sammen) hadde begynt med fast føde allerede.

Jeg søkte litt, og ser at hele 49% (!) av unger ved 4 mnd har begynt med fast føde. (Se her: http://mammanett.no/foedsel_barsel/amming/hvor_mange_ammer) Det står ikke hvor mange som fullammes fram til før de blir 6 mnd (det står bare hvor mange som hadde begynt med fast føde ved 6 mnd - 98%), men det er vel liten grunn til å tro at det ikke er et mindretall som fullammer fram til de anbefalte 6 mnd.

Hvor reell er ammeproblematikken oppe i det hele?

Lille meg skrev:

Jeg kommer litt seint inn i debatten her men er det virkelig slik at så veldig mange mødre fullammer ved 6 mnd?

Med første barnet ble smaksprøver introdusert ved fire månedersalder. Det var anbefalingen da.

Med andre barnet fullammet jeg til seks måneder, så fikk han smaksprøver som var av liten interesse, så han ble i praksis fullammet til han var sju måneder i hvert fall. Da jeg begynte å jobbe da han var elleve måneder måtte jeg redusere ammingene fra fem til tre ganger om dagen, selv med ammefri rakk jeg ikke mer og det var et savn for oss begge.

Minstemann fikk bare morsmelk til han var ca fem og en halv måned, men da var han oppe i 1,2 liter i døgnet (jeg "fullpumpet"), så da var jeg nødt til å spe på med smaksprøver.

Du finner mange, mange mødre her på FP som har ammet like mye og lenge som jeg.

Alle mine tre er fullammet 6 måneder.

Min erfaring er at det er ganske mange barn som ikke fullammes til 6 mnd, men at det for de aller fleste av de barna som begynner med fast føde mellom 4 og 6 mnd ikke er snakk om mye annen mat. Det er som regel snakk om en liten posjon kveldsgrøt i håp om bedre nattesøvn for foreldrene, evt litt smaksprøver. Om man fullammer eller nær-fullammer synes jeg ikke spiller så stor rolle i denne sammenhengen, poenget er at det er et lite barn som har morsmelk som viktigste ernæringskilde frem til et sted mellom 6 og 9 mnd.

Lille meg skrev:

Jeg kommer litt seint inn i debatten her men er det virkelig slik at så veldig mange mødre fullammer ved 6 mnd? På 5-månederskontrollen for min jente var hun den eneste av ungene i barselgruppa som fremdeles ble fullammet. Alle de andre (vi var vel 8 til sammen) hadde begynt med fast føde allerede.

Jeg søkte litt, og ser at hele 49% (!) av unger ved 4 mnd har begynt med fast føde. (Se her: http://mammanett.no/foedsel_barsel/amming/hvor_mange_ammer) Det står ikke hvor mange som fullammes fram til før de blir 6 mnd (det står bare hvor mange som hadde begynt med fast føde ved 6 mnd - 98%), men det er vel liten grunn til å tro at det ikke er et mindretall som fullammer fram til de anbefalte 6 mnd.

Hvor reell er ammeproblematikken oppe i det hele?

Det er uansett ikke poenget. Folk velger å gjøre mye rart, men offentlige ordninger og retningslinjer burde baseres på forskning og med barnets beste i fokus slik at man kan velge å følge dette for sine barn dersom man ønsker det. Det vil alltid være variasjoner og ulike behov og prioriteringer i ulike familier, men jeg mener det er noe kunstig over å la samfunnets behov for likestilling gå foran småbarnsfamiliers mulighet til å velge hva som er best for dem eller i verste fall små babyers primærbehov.