Merking av ungene

GUUUD! Det er mammas største skrekk!
Vi bruker også sånne bånd. Alltid.

I fjor på Barnas Holmenkolldag fant jeg en liten gutt som gråt så sårt og ingen som var i nærheten som så til å høre til han...
Jeg spurte hvor mamma eller pappa var men fikk jo ikke noe kontakt.
Jeg en råtass på å merke alle klær selv så jeg tittet etter merkelapper og ringte nummeret.
Så kom mamman etter en kort stund.. HUn var nok like hysterisk som jeg ville vært så hun enset ikke meg, bare tok tak i gutten og gikk.....

Men godt at hun hørte telefonen og kom så fort..

Jepp, beskjed ble meget bestemt overgitt i går på telefon til eksen som skal ha med guttene til Legoland alene.
til deg Tjorven

Godt dere fant han såpass ført igjen. Det er et mareritt og miste ungene sånn. Ungene våre er bestandig merket med armbånd med telefon nummerene våre på reise og parker. Men det hjelper lite når en mister en 2-åring på en stor flyplass når hun ikke savner oss og setter seg ned og skriker har jeg erfart. Hun gikk og tuslet blid og fornøyd rundt når vi fant henne 10 minutter senere.

Å herlighet så fælt. Jeg mistet faktisk eldste da hun var 4 år i målområdet til Vätternrunden.Sikkert 50000 mennesker samlet på et lite sted og hun var borte i over en time. Men hun hadde gått til en voksen og sa hva hun het,så jeg så bilde av henne på storskjermen,hulkende på en ukjent sin arm. Uff og uff det var forferdelig. Merke armen ja,det har jeg faktisk ikke tenkt på. Jeg vet jo det er smart,men har faktisk aldri tenkt på det.

Så godt at han kom til rette, det er lurt å skrive nummer på ungene ja . Vi gjør en annen ting i tillegg - vi tar på minstemann (som akkurat har fylt seks) ei veldig utypis t-skjorte i en sterk farge, så ser vi han på lang avstand. Var utrolig digg i Paris - han gutten med stripete, grønn t-skjorte, det var var gutt .

Vi merker også ungene med nr når vi skal i parker etc, fargesterk overdel har vi også brukt, lurt med matchende til søsken. I tillegg har vi lært de opp til at de skal stå stille der de oppdager at de har mistet oss. Vi voksene kommer til å oppdage at de er vekke, og når vi gjør det begynner vi å lete! Og det er mye lettere å finne et barn som står stille enn ett som løper rundt, og det første stedet vi leter er i området vi så barnet sist.

Malin har pugget mitt telefonnummer, og har mobil selv. Minsten er merket med nummer på armen.

Vi opplevde det samme i Legoland i fjor sommer. Malin var plutselig borte. Vi spredte oss for å lete, og etter ca et kvarters tid fikk pappa telefon. (Jeg hadde ikke mobilen med den dagen, så hun hadde pappas nummer på en lapp i en liten veske.) Jeg og Malin hulket også da vi endelig ble gjenforent, og jeg klarte såvidt å hulke frem et "tusen takk for hjelpen" til den snille svenske damen som hadde hjulpet til.

Det er en hver forelders store mareritt. Tjorven, godt at det gikk så bra og at du hadde merket minsten!

Vi har aldri opplevd det selv, men jeg har også funnet hysterisk gråtende barn på Barnas Holmenkolldag og ringt foreldrene. Et telefonnummer på armen (eller i dette tilfellet, på startnummeret) gjør det mye enklere å kunne stille opp og gjøre noe.

Godt dere hadde vært føre var, Tjorven. 🙂

Vi har brukt merkebånd alle steder det finnes, det får man jo ofte i billettluken ellers skrevet rett på armen.

Poden er håplaus sånn sett, og definitivt ein kar som kan finne på å stikke av og såleis bli borte for oss. Han er utstyrt både med armbånd og telefonnummer på på underarmen (altså direkte på huden).

Vind skrev:

I tillegg har vi lært de opp til at de skal stå stille der de oppdager at de har mistet oss. Vi voksene kommer til å oppdage at de er vekke, og når vi gjør det begynner vi å lete! Og det er mye lettere å finne et barn som står stille enn ett som løper rundt, og det første stedet vi leter er i området vi så barnet sist.

Det har jeg ikke tenkt over, det er jo kjempelurt! Jeg har instruert eldste i å gå til en voksen eller nærmeste butikk/kiosk eller lignende og spørre om de kan ringe til oss, men det å stå stille en stund er jo i grunnen like greit for vi vet jo hvilken vei vi har gått og finner henne jo om vi går tilbake dit.
Nå er ingen av våre unger av typen som stikker av. Selv treåringen er nesten som en robot som oppholder seg nøyaktig der vi sier han skal være. Luksus. Men ting kan jo fort skje i sånne parker allikevel, og eldste er litt distré og kan fortsette å gå mens vi stopper opp for å se på noe.

Uff, for en skremmende opplevelse! Ellers er det et flott tips, har brukt å ha slike festivalbånd med navnelapp og nummer på selv, når vi er i store badeland, parker etc.

Åh, mareritt.

Så ekkel opplevelse, godt det endte bra 🙂 Vi har både armbånd og ofte button på jakken med navn og tlf. nr. når vi er på ferie eller i store folkemengder. Begge jentene er opplært til å ta tak i første og beste voksne de møter og vise frem dette.

Bra påminning. Vi skal straks på slik park selv, og har armbånd liggende klart.

Å, det er ekkelt! Takk for påminnelsen!

(En kollega mistet en gang en av sine da fire barn i Legoland. Hun høygravid, med tvillinger i vogn, 6-åring ved siden av og 4-åring bortevekk. De fant henne etter halvannen time! (Jenta var helt happy, da, hun hadde lekt og kost seg og forstod ikke hvorfor de andre var hysteriske. Det var før mobiltelefoner var allemansseie).

For en ekkel opplevelse! Vi merker alltid våre, jeg har nesten-mistet ved et par anledninger, og det var ille nok. :Har lært:

Polyanna skrev:

...høygravid med tvillinger i vogn,

ser det for meg, men det må være vanskelig å få plass til vogna inni magen?

Puttet akkurat inn et komma, men du var for kjapp.

Polyanna skrev:

Puttet akkurat inn et komma, men du var for kjapp.

Kunne ikke dy meg....;)