Trenger litt moralsk støtte før jeg dør

Jeg er egentlig på en sånn ferie nå (familiechartertur til Bulgaria med storfamilien), og jobber hardt med meg selv for å ikke furte og være utakknemlig og uttrykke høyt at jeg heller kunne tenkt meg å være på fjellet. Like fullt forventer jeg at barna oppfører seg noenlunde sivilisert, spesielt mot bestemor som har invitert alle med på tur.

Utrolig bra med så mange tilbakemeldinger! Det har virkelig hjulpet meg. I dager alt mye bedre! 😊

Cumulus skrev:

Utrolig bra med så mange tilbakemeldinger! Det har virkelig hjulpet meg. I dager alt mye bedre! 😊

Så bra!

nokon skrev:

Eg tenker generelt at det er forskjell på dei tilfella der «Ta deg saman» er riktig tilbakemelding og dei tilfella der «Eg er her og ser at du har du har det vanskelig akkurat nå» er riktigare tilnærming. Det er ikkje sånn at det eine alltid er bra og det andre alltid er feil.

Jeg har en sønn som har slitt med mye, og som av og til har grunn til å være lei, og som av og til er lei uten grunn. Men til og med han trenger av og til å få beskjed om å skjerpe seg. Det merkes fort når han faktisk er lei seg, og når han bare er gretten og vanskelig.

Men enig, det finnes ikke bare en riktig måte å behandle unger på, selv ikke samme ungen. Men ganske mange vil tjene på å lære at man ikke kan ødelegge for alle, fordi om man har en dårlig dag selv. Det er en viktig lærdom å ta med seg i livet.

Jeg har også opplevd sure unger på ferie, og er ikke i tvil om at 11-åringer innimellom godt kan finne på å ikke gjøre så godt de kan. At feriehumøret kan være litt opp og ned både hos voksne og barn er vel temmelig normalt, det er det også å få beskjed om å skjerpe seg litt hvis en ødelegger ferien for resten av familien. Forslagene om å sende en elleveåring alene hjem fra ferie er jeg derimot litt overrasket over. Det hadde virkelig aldri falt meg inn.

Bra at det går bedre!

Godt å høre at dere fikk en fin dag i går! Håper hun er over "kneika", og greier å nyte resten av ferien.

At barn gjør så godt de kan betyr ikke at de ikke skal få hvite hva konsekvensen av deres atferd er. Det betyr ikke at vi alltid skal godta det. Det betyr at vi kan forstå det bedre.

Om vi tolker at 11åringen i dette tilfellet har følet seg presset til å lære å svømme og opplevd dette som svært vanskelig, men ikke klart å sette ord på det. Istedenfor å sette ord på det å si i fra så har barnet ubevist eller bevist valgt å ikke bade og være inne sur istedenfor for å unngå det skumle og negative der ute. Det er en "smart" løsning for å bli kvitt problemet med bassenget. For man blir jo kvitt problemet. Ja det er ikke sosialt smart, det finnes uttallige bedre løsninger. Men så er det sånn hjernen vår fungerer at vi ikke alltid klarer å ta de gode løsningen, spesielt ikke når man er presset eller redd for å skuffe. Frontalappen kobler ikke alltid like godt inn og det er de innerste delene av hjernebarken som slår inn. Her har vi ikke kontroll. Vi voksne har en fult utviklet frontallapp og et bedre utviklet alarmsystem. Det har ikke en 11åring selv om det er godt i gang i denne alderen.

Når 11åringen i dette tilfellet fikk sagt hva det var som var det egentlige problemet og det ble endret litt på premissene for opphold ved bassenget ser det jo ut som det løsnet litt?

Det krever utrolig mye for et barn å sette seg selv til side. Og ofte klare de det. Men om angst for eksempel slår inn så er det mye mye vanskeligere og da vil man prøve å finne løsninger på problemet. Det er det som ligger i at barn gjør så godt de kan. Ikke at de alltid gjør alt perfekt. For mange av de som virkelig gjør så godt de kan er de som oppfører seg "dårligst" av alle.

Og av og til kan man forstå at det ikke er en ideel situajon for barnet men at de like vel må prøve for familien. Det er flere voksne her som sier at de også kan slite med humøret i ferier. Det er en egen tråd her inne med voksne som sier at de kan være skuffet i ferien fordi den ikke rekker opp til forventningene. Likevel forventer vi dette av 11åringer som er i starten av puberteten. Av perioden av livet hvor hjernen ommøbleres mer enn noen gang.

Isolde skrev:

At barn gjør så godt de kan betyr ikke at de ikke skal få hvite hva konsekvensen av deres atferd er. Det betyr ikke at vi alltid skal godta det. Det betyr at vi kan forstå det bedre.

Om vi tolker at 11åringen i dette tilfellet har følet seg presset til å lære å svømme og opplevd dette som svært vanskelig, men ikke klart å sette ord på det. Istedenfor å sette ord på det å si i fra så har barnet ubevist eller bevist valgt å ikke bade og være inne sur istedenfor for å unngå det skumle og negative der ute. Det er en "smart" løsning for å bli kvitt problemet med bassenget. For man blir jo kvitt problemet. Ja det er ikke sosialt smart, det finnes uttallige bedre løsninger. Men så er det sånn hjernen vår fungerer at vi ikke alltid klarer å ta de gode løsningen, spesielt ikke når man er presset eller redd for å skuffe. Frontalappen kobler ikke alltid like godt inn og det er de innerste delene av hjernebarken som slår inn. Her har vi ikke kontroll. Vi voksne har en fult utviklet frontallapp og et bedre utviklet alarmsystem. Det har ikke en 11åring selv om det er godt i gang i denne alderen.

Når 11åringen i dette tilfellet fikk sagt hva det var som var det egentlige problemet og det ble endret litt på premissene for opphold ved bassenget ser det jo ut som det løsnet litt?

Det krever utrolig mye for et barn å sette seg selv til side. Og ofte klare de det. Men om angst for eksempel slår inn så er det mye mye vanskeligere og da vil man prøve å finne løsninger på problemet. Det er det som ligger i at barn gjør så godt de kan. Ikke at de alltid gjør alt perfekt. For mange av de som virkelig gjør så godt de kan er de som oppfører seg "dårligst" av alle.

Og av og til kan man forstå at det ikke er en ideel situajon for barnet men at de like vel må prøve for familien. Det er flere voksne her som sier at de også kan slite med humøret i ferier. Det er en egen tråd her inne med voksne som sier at de kan være skuffet i ferien fordi den ikke rekker opp til forventningene. Likevel forventer vi dette av 11åringer som er i starten av puberteten. Av perioden av livet hvor hjernen ommøbleres mer enn noen gang.

I denne konteksten så blir det at man gjør så godt man kan litt annerledes, fra mitt ståsted i hvert fall.

Da tenker jeg at de fleste av oss gjør jo så godt vi kan, i det handlingsrommet vi tror vi har. Det er da jeg tenker at vi som voksne må vise barna handlingsrommet de har. Det er ikke alltid voksne klarer å være klar på sitt eget handlingsrom, og da er det utopisk å tro at barn er klar over handlingsrommet.
Da kan jeg være enig med deg Isolde.
Men selv om man gjør så godt man kan, så er det ikke alltid at det er det mest hensiktsmessige, men det er det man tror er mest hensiktsmessig.

Jeg er så utrolig enig med Isolde her, helt fra hennes første innlegg. Å si at barn ikke alltid gjør så godt de kan fordi vi voksne ikke alltid gjør så godt vi kan synes jeg er veldig spesielt. I barn-voksen-relasjonen er det den voksne som sitter med makt. Vi trenger ikke, i familiesituasjonen, å alltid gjøre så godt vi kan fordi det er ingen som kan gi oss konsekvenser, eller straff, om vi oppfører oss dritt. Når barn skaper konflikter er de alltid den tapende part, dersom ikke den voksne klarer eller ønsker å bidra til konfliktløsning fremfor maktdemonstrasjon. Selvfølgelig er ikke det noe barn ønsker.

Input skrev:

Jeg er så utrolig enig med Isolde her, helt fra hennes første innlegg. Å si at barn ikke alltid gjør så godt de kan fordi vi voksne ikke alltid gjør så godt vi kan synes jeg er veldig spesielt. I barn-voksen-relasjonen er det den voksne som sitter med makt. Vi trenger ikke, i familiesituasjonen, å alltid gjøre så godt vi kan fordi det er ingen som kan gi oss konsekvenser, eller straff, om vi oppfører oss dritt. Når barn skaper konflikter er de alltid den tapende part, dersom ikke den voksne klarer eller ønsker å bidra til konfliktløsning fremfor maktdemonstrasjon. Selvfølgelig er ikke det noe barn ønsker.

Jeg kjenner jeg litt oppgitt. Min 14 åring gadd ikke stå opp å gå på jobb i dag. Nei han gjorde ikke sitt beste selv om han ikke ønsket konflikt. Han bare ville sove mer.
Det er vel snakk om friske, normale barn med normale relasjoner.
Og nei. De gjør slett ikke alltid det beste de kan og de er (svært) trygge på at de ikke er den tapene part når de starter en konflikt.
Jeg vil faktisk si at det er motsatt, barn i godt fungerende familier med normalt opplyste foreldre har svært mye makt. Det er ikke feil, det er en bra ting. Men å si at foreldre kan gjøre hva de vil høres veldig spesielt ut. Jeg kan slett ikke gjøre det jeg vil i familierelasjonen. Jeg er voksen. Og de to tingene henger svært nøye sammen.

Floksa skrev:

Jeg kjenner jeg litt oppgitt. Min 14 åring gadd ikke stå opp å gå på jobb i dag. Nei han gjorde ikke sitt beste selv om han ikke ønsket konflikt. Han bare ville sove mer.
Det er vel snakk om friske, normale barn med normale relasjoner.
Og nei. De gjør slett ikke alltid det beste de kan og de er (svært) trygge på at de ikke er den tapene part når de starter en konflikt.
Jeg vil faktisk si at det er motsatt, barn i godt fungerende familier med normalt opplyste foreldre har svært mye makt. Det er ikke feil, det er en bra ting. Men å si at foreldre kan gjøre hva de vil høres veldig spesielt ut. Jeg kan slett ikke gjøre det jeg vil i familierelasjonen. Jeg er voksen. Og de to tingene henger svært nøye sammen.

Jeg er enig med deg.

Selv om en 11 åring per def har mindre makt i forhold til en voksen så er det ikke dermed fritt fram for de. Det må jo settes grenser ut fra deres ståsted. Unger er ikke greie hele tiden, og selv om det er en grunn til at de kan oppføre seg ugreie så betyr det ikke at det er greit til enhver tid.

Jeg tror "pedagog-bruken" av utrykket "gjøre sitt beste" er annerledes enn menigmanns.

Jeg skjønner hva Isolde mener, og jeg skjønner også hva andre mener. Slik jeg tolker "barn gjør sitt beste" er at det er ikke alltid man "greier" å gjøre det rette, selv om man burde. Og det er jo egentlig sunt. De som hele tiden prøver å gjøre det rette vil bli veldig slitne.

Floksa: eneste grunnen til at barn i "godt fungerende familier med normalt opplyste foreldre" har mye makt er jo fordi man har gitt dem det. Ikke prøv å late som du ikke skjønner at voksne er i en maktrelasjon til et barn.

Tenker det samme som deg Tally.

Forstår godt at dette kan være veldig utfordrende når man er alene med ungene på tur. Vi er jo som oftest to og har i større grad hatt mulighet til å dele oss opp slik at et barns manglende samarbeidsvillighet ikke har gått ut over alle andre.

Vi prøver ofte å ta tak i disse tingene på forhånd og både la barna komme med innspill om hva som er viktig for dem å oppleve og ta samtalen om at ferie er for hele familien og betyr at man noen ganger må gjøre ting fordi det er det de andre vil. Men at det også betyr at vi andre må ta hensyn når vi skal gjøre noe barnet ønsker. Dette har vært spesielt viktig de gangene jeg har reist alene med dem og vært avhengig av at de faktisk samarbeidet dersom vi skulle få det gøy sammen. Da har jeg vært veldig klar på hva jeg forventer av dem i spesifikke situasjoner. For i verste fall ender man opp med at det barnet som er sur og gretten sprer det til de andre som da ikke får gjøre det de ønsker. Og det har heldigvis fungert nokså bra.

Input skrev:

Jeg er så utrolig enig med Isolde her, helt fra hennes første innlegg. Å si at barn ikke alltid gjør så godt de kan fordi vi voksne ikke alltid gjør så godt vi kan synes jeg er veldig spesielt. I barn-voksen-relasjonen er det den voksne som sitter med makt. Vi trenger ikke, i familiesituasjonen, å alltid gjøre så godt vi kan fordi det er ingen som kan gi oss konsekvenser, eller straff, om vi oppfører oss dritt. Når barn skaper konflikter er de alltid den tapende part, dersom ikke den voksne klarer eller ønsker å bidra til konfliktløsning fremfor maktdemonstrasjon. Selvfølgelig er ikke det noe barn ønsker.

Jeg er enig i mye av det Isolde skriver, samtidig også uenig. Å si at det er voksne, og ikke barn som har makt i en familie og at de alltid er den tapende parten er jeg uenig i. Barn kan ha svært mye makt, og foreldre kan være maktesløse. Det tror jeg ganske mange foreldre med trassige barn, eller barn med issues kan skrive under på. Det er virkelig ikke en «maktdemonstrasjon» å ikke tolerere unger som er vrange. Og har man mer enn en unge, så har man mer enn en unge som skal ivaretas. Å curle det barnet som er i vranglås på bekostning av andre barn, er heller ikke ok.

Jeg har som sagt en unge som tidvis sliter. Og som tidvis bare er gretten tenåring. Han får forståelse for at livet er kjipt, men ikke aksept for å gjøre andres liv kjipt. Hos oss har også ungene lov til å gi beskjed om jeg er den sure, kjipe. Og vi sier unnskyld til hverandre når vi er kjipe.

Da jeg forleden kom hjem til en 14-åring som var møkkasur og overtrøtt og frekk og ufyselig etter å ha fisket i flere dager og sovet minimalt (i telt) så hadde jeg full forståelse for at han var trøtt og sur. Han fikk likevel beskjed om at han fikk skjerpe seg og ikke ødelegge min dag også. Og klar beskjed om at jeg ikke kom til å la ham dra på flere turer, om jeg måtte leve med den typen oppførsel etterpå.

Verken barn eller voksne bør forstås ihjel. Og en del av det å bli voksen er å lære å regulere følelser og oppførsel. Det er jo en grunn til at voksne ikke ligger på gulvet og spenner med beina og illskriker når livet går oss i mot eller vi ikke får viljen vår. Eller bare føler for det (selv om det av og til frister).

Jeg tenker også i samme baner som Tally. Jeg tror det må være langt bedre med erkjennelse og rom for at ingen av oss alltid gjør vårt beste. Å lære at man i noen situasjoner faktisk reagerer med sitt verste, det tror jeg er sunt. Ikke fordi man skal unngå det for enhver pris, men for å lære å håndtere negative følelser. Mange voksne har aldri lært det. Jeg var en av dem, og jeg kommer meg veldig sakte. Jeg skulle ønske jeg fikk langt bedre veiledning som barn.

Dårlig oppførsel over tid (hvor en fisker etter årsak) blir for meg noe annerledes enn her-og-nå-situasjoner. Jeg kjenner voksne som aldri legger lokk på følelser, som kan være sitronsure i barnedåp, eller skjelle ut betjeningen i butikken fordi de har en dårlig dag. Og da ikke som enkelthendelser fordi livet er vrang akkurat da, men fordi de står og lever ut akkurat hva de føler. Jeg kan godt anerkjenne at det er kjedelig å besøke oldemor, men jeg godtar ikke surmuling da vi er der. Og så løser vi det kanskje med at de ikke trenger være med hver eneste gang.


Det er nyttig for oss ikke-pedagoger å være bevisst på alderstrinn, endringer, ytre krav og slikt, men samtidig, jeg vil på ingen måte bikke over i å godta eller overse for mye heller. Ungene skal nå fungere i en verden hvor de er en av mange. De må lære seg å takle mennesker og situasjoner som de ikke liker, som er kjedelige, at ting ikke ble helt som planlagt. Og jeg kan ofte anerkjenne at ting er ikke-ideelle på trening eller på skolen, men det gir ikke fritak for egen oppførsel.

For en interessant tråd dette ble! Mange kloke tanker og interessante synsvinkler som er nyttig for flere enn bare Cumulus.

Det er ganske smart for eget sosialt liv å innrette seg etter menneskene rundt seg for det meste. Det er grenser for hvor lenge klassekamerater finner seg i surmuling og klaging også. Det er derfor i barnets beste interesse å få klar beskjed om hvor grensene går. Det klarer de aller fleste barn uten svært spesielle utfordringer å forholde seg til.

Helt enig med deg Isolde.
Gjennom å forstå barnet så gir vi de veien ut, det betyr ikke at vi ikke skal korrigere atferd. Man bare tar forståelsen først. Korrigere atferd etterpå. Dette gir også barnet gode bilder på relasjoner og hvordan de skal fungere.
Å lære barn å mestre egne følelser er noe av det viktigste vi kan gjøre, og det mener jeg at vi gjør best ved å anerkjenne og deretter korrigere.
Og de fleste barn gjør så godt de kan, ut fra der de er akkurat da.