Trenger litt moralsk støtte før jeg dør

Hva mener du med å anerkjenne, Trixie?

mvh legkvinne

Eg tenker litt sånn alt til si tid. Klart ein 11-åring skal og bør få korrigert adferden sin når hen oppfører seg på ein måte som påverkar omgivelsene negativt. Men det å forvente at ein 11-åring som har gått i vranglås og som er sint, opprørt, ukomfortabel av ulike grunner, skal vere i stand til å endre adferd fordi hen får beskjed om det er urimelig. Det klarer ikkje voksne, ein gong. Eg tenker at å roe ned gjennom trøst og forståelse («Eg ser at du er sint, lei ... etc.») er punkt 1. Så, når alle er rolige og puster med magen igjen, helst er opplagte og uthvilte og mette og alle ytre rammer er på plass, når barnet tenker klart igjen osv. Først går det an å snakke om kva som skjedde i den situasjonen, korleis ein kunne håndtert ting annleis og kva som skal til dor å unngå at situasjonen oppstår igjen.

Dersom eg og mannen krangler om husarbeid, er i alle fall ikkje eg i stand til å reflektere konstruktivt rundt mine eigne reaksjoner, medan eg er sur. Eg er i alle fall ikkje i stand til å lære noko som kan forebygge at den same krangelen gjentek seg rundt neste sving. Og eg er 37, ikkje 11.

nokon skrev:

Eg tenker litt sånn alt til si tid. Klart ein 11-åring skal og bør få korrigert adferden sin når hen oppfører seg på ein måte som påverkar omgivelsene negativt. Men det å forvente at ein 11-åring som har gått i vranglås og som er sint, opprørt, ukomfortabel av ulike grunner, skal vere i stand til å endre adferd fordi hen får beskjed om det er urimelig. Det klarer ikkje voksne, ein gong. Eg tenker at å roe ned gjennom trøst og forståelse («Eg ser at du er sint, lei ... etc.») er punkt 1. Så, når alle er rolige og puster med magen igjen, helst er opplagte og uthvilte og mette og alle ytre rammer er på plass, når barnet tenker klart igjen osv. Først går det an å snakke om kva som skjedde i den situasjonen, korleis ein kunne håndtert ting annleis og kva som skal til dor å unngå at situasjonen oppstår igjen.

Dersom eg og mannen krangler om husarbeid, er i alle fall ikkje eg i stand til å reflektere konstruktivt rundt mine eigne reaksjoner, medan eg er sur. Eg er i alle fall ikkje i stand til å lære noko som kan forebygge at den same krangelen gjentek seg rundt neste sving. Og eg er 37, ikkje 11.

Dette er sånn jeg også tenker. Og derfor lurer jeg på om å anerkjenne betyr at man forteller at man ser at du er sint/trist/leideg? For det ville jeg alltid gjort ansett. Men jeg vil slett ikke alltid anerkjenne at vedkommende oppfører seg på en lite konstruktiv måte, likevel. OG det er det jeg lurer på.

Jeg tenker at en elleveåring som furter ikke gjør så godt vedkommende kan - fordi vedkommende ikke er veldig interessert i å gjøre sitt beste i en situasjon hvor hen føler seg trist/lei/forbannet/oversett eller forskjellsbehandlet. SÅ jeg tenker at det er veldig greit å anerkjenne at man er både trist, sur, lei, sint eller hva har du - samtidig som man forteller klart og tydelig hva som er kurant oppførsel.

Anerkjenne betyr bare å se og si at dette er vanskelig for barnet. «Jeg ser at du er skikkelig lei deg/sint nå, og jeg vil at vi sammen prøver å finne ut av hvorfor/hva vi kan gjøre/etc.», for eksempel. Og da kan en godt gå videre med en korreksjon og fortelle at nå er vi flere sammen her, alle må bidra til at det blir en fin ferie, osv. Så anerkjennelse utelukker ikke at en også forteller barnet at denne oppførselen ikke går.

Pøblis skrev:

Hva mener du med å anerkjenne, Trixie?

mvh legkvinne

Pøblis: da mener jeg: nå ser jeg du er sint/lei deg/ har det vanskelig e.l. Og det forstår jeg. Pause.
Når vi er der i affekt, så er det altså «styrmannen» i hjernen, frontallappen eller tenkehjernen som har tatt seg en liten powernap. Prøver du å snakke «fornuft» til barnet da, eller meg, så er det ingen hjemme til å ta den beskjeden. Derfor pause.
Så kan man korrigere atferd.
Når barnet blir møtt med anerkjennelse for følelsene så går ofte lufta ut av ballongen, man lander litt, så kan man snakke sammen, og da selvsagt korrigere atferd.

Dette funker forbausende bra. Det handler ikke om at barnet "skal få viljen sin" eller at man skal akseptere ugrei oppførsel. Det handler om å få barnet tilbake i toleransevinduet sitt. Toleransevinduet er en modell for der man er mottagelig for læring, google det gjerne. En veldig god modell for å visualisere hvordan vi mennesker varierer i aktiviseringsnivået vårt varierer i løpet av dagen. Noen har også et bredere vindu enn andre. Mer kan leses her: https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2014/07/regulering-som-nokkelbegrep-og-toleransevinduet-som-modell-i-en-ny

Jeg tror at når barn erfarer å bli møtt, anerkjent, regulert utenfra, det er noe av det viktigste vi kan gjøre for barna våre. På den måten lærer de etterhvert å regulere seg selv.

Oki, takk - da skjønner jeg litt bedre. Jeg kjefter veldig sjelden, og jeg pleier alltid å si at jeg ser at vedkommende ertrist/lei/sint/skuffet/hvahardu. Men jeg ser også på det som min oppgave å korrigere mine barn når de oppfører seg lite hensiktsmessig. Og så prøver vi alltid å finne ut hva som har gått skeis. Men jeg anerkjenner slett ikke alltid at en voldsom sutring eller sinneutbrudd er en passende reaksjon ved enhver anledning, altså.

Pøblis: men sutring og sinneutbrudd kan jo korrigeres.
Eks: nå ser jeg at du har det kjipt, vanskelig, er lei deg.
Pause.
Når du blir så sint så er det ikke greit. Klarer du å sette ord på det? Kan jeg hjelpe deg med noe. Vi skal finne ut av dette sammen.

Det er jo bare å tenke på seg selv hvordan man ønsker å bli møtt tenker jeg. Når jeg er kjip så er det jo ofte fordi noe plager meg. Ikke fordi jeg ønsker å være kjip. Mest av alt trenger jeg jo kanskje en klem eller omsorg, ofte iallefall.

Jeg er klar over at man gjerne har gått over til å diskutere mer generelt, men med utgangspunkt i innlegg som hovedinnlegget, så tar jeg det for gitt (jmfr. frustrasjonsnivået) at man allerede har vært inne i situasjonen med anerkjennelse og forståelse (sikkert flere ganger). Hadde det alltid fungert i første omgang, så hadde sikkert aldri denne og lignende tråder aldri eksistert.

Noen har også et mer fleksibelt og tøyelig toleransevindu. Mens noen, spesielt i perioder tåler lite og går lett ut av sitt toleransevindu. De har da svært vanskelig for å finne adekvate handlingsmønster. Og tyr til reaksjonsmønster som er mindre ønskelig.

Jeg forutsetter ikke alltid at barns opplevelse av en situasjon og følelsene er møtt. Jeg har sett alt for ofte foreldre som ikke gjør det men som går rett i "barnet får bare ta seg sammen" "slutt å grin" "det burde barnet vist" til at jeg tar noe for gitt når jeg ikke kjenner personen veldig godt. Ofte kunne store konflikter vert unngått ved litt anerkjennelse.

Mange tenker at mangel på det å lære å ta seg sammen, eller at foreldre ikke er spesielt autoritære vil gi et barn som oppfører seg dårlig. Det kan i motsetning gi et barn som har bedre kontroll på sin evne til å regulere sine egne evner, og derfor får en enda bedre evne til å "ta seg sammen" senere i livet. Siden hjernen til barna og spesielt reguleringen er i ekstrem utvikling så vil det ofte gi en styrket regulering ved slike gode møter med voksne.

Eg har trent mykje på det å tenke toleransevindu når det kjem til psykisk sjukdom og det er eit nyttig verktøy i møte med barn og. Og det er ofte enkle ting som gjer toleransevinduet større, som nok mat, nok søvn, fråver av fysisk ubehag (i HI sitt tilfelle, varmen) ... slike ting. «Hangry» er eit begrep som ofte blir brukt på fleip om folk som blir i dårleg humør av å vere svoltne, men konseptet er jo reelt. Viss eg går rundt og er veldig redd, trist, har smerter, er trøtt ... så tåler eg og mindre, før det renner over.

Isolde skrev:

Jeg har sett alt for ofte foreldre som ikke gjør det men som går rett i "barnet får bare ta seg sammen" "slutt å grin" "det burde barnet vist".

Til «Det burde barnet ha visst» - kor mange her er det ikkje som gjer dumme ting, som for eksempel å gløyme kor dei har lagt ting eller ikkje hugse oppgåver dei skulle gjort, når dei er slitne eller stressa? Vil ein då seie at ein ikkje gjer så godt ein kan?

Toleransevindu er ikke et ord jeg ofte bruker, men det er helt klart hos oss at lunta kan være forskjellig ut fra ytre faktorer - som ganske enkelt kan gjøres noe med. Lavt blodsukker er en gjenganger (også «lenge siden du har spist, muttern!?» ) varm, trøtt, sliten. Å velge tid og sted er viktig.

Det har sammenheng med hvor godt man egentlig kan prestere, også. Jeg kan prestere mye bedre enn når jeg har lavt blodsukker, men det er ikke nødvendigvis det samme som at jeg kan så bra når det er lenge siden jeg har spist.

Hvordan har det gått med dere nå?

My skrev:

Hvordan har det gått med dere nå?

Modern har kommet ned en liten tur, og da har jeg en voksen å støtte meg på. Datteren er bedre, men fortsatt utrolig svingete. Modern har flere ganger måttet ta henne til side for en alvorlig samtale. F eks i går, da vi vant en konkurranse, datteren var misfornøyd over premien og gikk og kastet den rett foran dommeren... Så jeg har gitt meg selv et løfte om å aldri dra på ferie med henne igjen uten en voksen til. (så sant hun ikke blir MYE bedre, da).

Du aner ikke hvor deilig det er å lese om dette, jeg skal på tur, alene, med mine tre døtre på 11-13,5 år og tror vi kommer til å ha liknende problemstillinger. Du har min sympati!

Har samme utfordringer med min 12-åring. Vi hadde en runde i går.

De kan være ganske ufordragelige i den alderen. Godt du har en voksen til der.

Tusen takk for støtten! 😊 Annerkjenning er et utvannet begrep her i gården. Jeg anerkjenner, trøster, forklarer, lytter og støtter hver dag, jeg. Og moren min er spesialpedagog, så det mangler ikke på faglig tilnærming. Men av og til er ikke det nok. Og det er stor forskjell på barn, sønnen min er en helt annen type. Med helt andre svakheter og utfordringer. Gleder meg til et par dager alene når jeg kommer hjem. 😉

Jeg tror også at barn har godt av å erfare at foreldre er mennesker med følelser og reaksjoner de og, ikke profesjonelle oppdragere med bare riktige pedagogiske tilnærminger. Det må være lov å vise følelser, miste tålmodigheten, bli sint, oppgitt, skuffet og lei seg, og vise det. Som foreldre har man følelsesmessige bånd til barna som gjør at man reagerer på en helt annen, og mer irrasjonell måte enn overfor barn man forholder seg til i profesjonell sammenheng, på både godt og vondt.

My skrev:

Jeg tror også at barn har godt av å erfare at foreldre er mennesker med følelser og reaksjoner de og, ikke profesjonelle oppdragere med bare riktige pedagogiske tilnærminger. Det må være lov å vise følelser, miste tålmodigheten, bli sint, oppgitt, skuffet og lei seg, og vise det. Som foreldre har man følelsesmessige bånd til barna som gjør at man reagerer på en helt annen, og mer irrasjonell måte enn overfor barn man forholder seg til i profesjonell sammenheng, på både godt og vondt.

Enig!! 👍

Helt klart, My. Derfor har jeg mang en gang har trøbbel med å holde styr på mine egne tre hjemme, selv om jeg kan ha full kontroll på 48 unger på jobb. Det er ikke alltid lett å skape nok emosjonell distanse til å komme i en posisjon der man klarer å gjøre de "riktige" tingene med egne barn. Men så lenge man ikke er totalt irrasjonell og uforutsigbar, tåler gjerne ungene et og annet følelsrsutbrudd fra nære omsorgspersoner også. Og det er læring i det, tenker jeg. Å vise i praksis hvordan man ordner opp og sier unnskyld når man har gjort eller sagt noe dumt, er å være en god rollemodell.