NRK nå: Barnets beste

Jeg har vært fosterbarn selv, som ble kastet ut av fosterhjemmet mitt brått og brutalt fordi hun ikke hadde tid mer. Det kan være ganske hjerterått innimellom.

kie skrev:

Så når du tenker over all den kjærligheten du ville ha følt og øst utover barnet om du var fostermor... Gjør samtidig et annet tankeeksperiment. Du er kjærlig og god og alt det der. Så blir du borte og fosterbarnet "degraderes" og er ikke på langt nær så viktig for andre som h*n var for deg. Du var bindeleddet og nå er du borte. Barnet står alene igjen. Så får dette barnet, som nå kanskje er voksen og sliter med følelsen av å ikke høre til noen, vite at pappaen på et tidspunkt prøvde å få være pappaen, men ble vist bort. Og at du hadde en del å gjøre med det. Hvordan tror du barnet vil føle i forhold til dette?

Det er nøyaktig dette jeg tenker også. Du formulerer det så bra.

Og til deg for historien om stefaren din.

Input skrev:

Jeg har vært fosterbarn selv, som ble kastet ut av fosterhjemmet mitt brått og brutalt fordi hun ikke hadde tid mer. Det kan være ganske hjerterått innimellom.

Signerer 🙄

Hvis jeg hadde vært mann, og jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde et barn på seks måneder, og at barnet bodde i fosterhjem. Da hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for å få omsorgen for barnet. Jeg har ikke sett filmen, og forutsetter at vi snakker om en relativt A4-pappa, en helt vanlig fyr.

Jeg syns at man i for mange tilfeller tar for store hensyn til foreldrene, men i en akkurat slik sak syns jeg nok at far har en god sak, selv om barnet nå er blitt 2,5 år. Jeg syns det må være rimelig å se i retning av at man skal ende opp med en omsnudd situasjon om et år eller to - at barnet bor hos far, og har samvær med fosterforeldrene. Uansett hvordan man snur og vender på dette så er det hjerteskjærende, antagelig mest hjerteskjærende for foreldrene - både biologisk pappa og fosterforeldre.

oslo78 skrev:

Nå kjente jeg at motivasjonen til å bli fosterforelder steg mange hakk. Jeg forstår ganske enkelt ikke at mennesker som melder seg til en slik oppgave kan oppføre seg sånn når barnet blir 18 år.

Fordi de i årevis har kjempet mot et vanskelig system. Fordi de ikke får den hjelpen de trenger. Fordi de ikke får tak i saksbehandlere når de prøver. Fordi det er et helvete med biologisk familie. Fordi barnet er så (tilknyttings)skadet av tiden under dårlig omsorg at det er ekstremt vanskelig å forholde seg til, og lite hjelp og veiledning å få. Fordi oppholdet til fosterbarnet har gått ekstremt ut over egne biologiske barn. Osv osv. Mange er rett å slett så slitne og oppbrukte når barnet fyller 18 at de ikke makter å stå i relasjonen mer. Det er alvorlig, og det er noe de med myndighet til det bør se på. Spesielt fosterforeldre til barn som har alvorlig tilknyttningsproblematikk trenger mye mer hjelp og oppfølging en de får i dag. Jeg vil understreke at en del får den hjelpen de trenger og at slett ikke alle fosterbarn er så krevende som det jeg beskriver her.

Darth skrev:

Hvis jeg hadde vært mann, og jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde et barn på seks måneder, og at barnet bodde i fosterhjem. Da hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for å få omsorgen for barnet. Jeg har ikke sett filmen, og forutsetter at vi snakker om en relativt A4-pappa, en helt vanlig fyr.
.

Jada, barnevernsdama sier selv han vil være skikket til og være far.

Jeg skjønner at det finnes fosterforeldre som gir opp. Jeg kjenner ganske mange fosterforeldre selv, og blant disse er det en som har gitt opp til slutt. Jeg skjønner også at det er uendelig sårt for fosterbarnet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette bare er veldig gode grunner til å prøve å ta så godt vare på alle ressurser som finnes rundt et utsatt barn så godt man kan. Denne gutten i denne filmen er elsket høyt av fosterforeldre og av faren. Da er det definitivt til hans beste at disse finner en vei hvor begge får ta vare på relasjonen til ham best mulig.

kie skrev:

Jeg sier ikke dette for å jamre om egne erfaringer, men for å forklare litt om hvor sårt og ensomt det kan være å miste tilhørighet når den som har sørget for det er borte. I mitt tilfelle var det en stefar. I tilfellet med fosterforeldre er det faktisk rubbel og bit man risikerer å få amputert bort når bindeleddet forsvinner. Da kan man plutselig stå alene i verden.

Så når du tenker over all den kjærligheten du ville ha følt og øst utover barnet om du var fostermor... Gjør samtidig et annet tankeeksperiment. Du er kjærlig og god og alt det der. Så blir du borte og fosterbarnet "degraderes" og er ikke på langt nær så viktig for andre som h*n var for deg. Du var bindeleddet og nå er du borte. Barnet står alene igjen. Så får dette barnet, som nå kanskje er voksen og sliter med følelsen av å ikke høre til noen, vite at pappaen på et tidspunkt prøvde å få være pappaen, men ble vist bort. Og at du hadde en del å gjøre med det. Hvordan tror du barnet vil føle i forhold til dette?

Sterk historie, Kie!

Jeg er for at flere fosterbarn bør kunne adopteres av fosterfamilien sin. Det vil være med på å unngå en del av det du problematiserer i siste del av innlegget ditt.

Det finnes sikkert mange solskinnshistorier. Og da det fungerer er det fantastisk at noen tar på seg fosterbarn. Men vi lever ganske tett på noen som faktisk måtte kapitulere med det ene fosterbarnet og som sliter seg ut mye med det de fortsatt har. Det er noe med at man blir forberedt på at det første året vil bli tøft, men så vil det roe seg. Men så roer ikke ting seg, og man innser at unntaksåret nok vil bli alle årene framover. Og så har man stort behov for avlasting for å greie dette, mens barnet har stort behov for mest mulig stabilitet. Og man har kanskje greid å tidligere ha et aktivt sosialt liv til tross for flere egne barn, men så går heller ikke dette mht til fosterbarnet.

På toppen av det hele har man ingen planer om å sette barnet på gata da det runder 18, men det er jo slettes ikke sikkert det vil greie seg selv om det er 20, 22, 25 heller. Jeg tror man føler på et veldig langvarig ansvar selv om man ikke makter å bruke resten av livet på dette barnet.

Uff. Adopsjon burde være obligatorisk etter en viss tid i fosterhjem.

Input skrev:

Det er nøyaktig dette jeg tenker også. Du formulerer det så bra.

Og til deg for historien om stefaren din.

Noen fortalte meg i ettertid at jeg var et valgt barn. Den tanken hjalp enormt.
Han brukte over 30 år på å bevise for meg at han var der. Uansett. (Jeg er seig sånn...) Da jeg etter hans død fikk vite at han hadde villet adoptere meg, men ikke ville stå i veien i tilfelle forholdet til min egen far bedret seg, ble jeg overbevist.

Men allikevel. Han var det nødvendige bindeleddet og min tilhørighet var helt, helt avhengig av at han definerte den relasjonen. (Om enn mer med handling enn ord.) Da han ikke var der for å gjøre det lenger, var det en sjokkartet opplevelse å plutselig være parkert i en ubestemmelig rolle i utkanten og føle at man går gjennom det samme som de biologiske barna, bare at man ikke har noen plass blant dem lenger. Den var det jo han som hadde holdt av for meg hele veien.

En av de grunnene til at jeg ble overbevist om at han var glad i meg var hvordan jeg satte sammen puslespillbitene etterpå. At han hadde villet adoptere meg. Og hvordan han støttet opp om forsøkene på å ha et forhold til faren min. Når det er farsdag er det hos ham (graven) det ligger en rose fra meg.

Det ligger MYE kjærlighet og omsorg i å innse viktigheten av andre relasjoner enn den man selv tilbyr. Gitt at disse ikke er skadelige for barnet.

Heiko skrev:

Fordi de i årevis har kjempet mot et vanskelig system. Fordi de ikke får den hjelpen de trenger. Fordi de ikke får tak i saksbehandlere når de prøver. Fordi det er et helvete med biologisk familie. Fordi barnet er så (tilknyttings)skadet av tiden under dårlig omsorg at det er ekstremt vanskelig å forholde seg til, og lite hjelp og veiledning å få. Fordi oppholdet til fosterbarnet har gått ekstremt ut over egne biologiske barn. Osv osv. Mange er rett å slett så slitne og oppbrukte når barnet fyller 18 at de ikke makter å stå i relasjonen mer. Det er alvorlig, og det er noe de med myndighet til det bør se på. Spesielt fosterforeldre til barn som har alvorlig tilknyttningsproblematikk trenger mye mer hjelp og oppfølging en de får i dag. Jeg vil understreke at en del får den hjelpen de trenger og at slett ikke alle fosterbarn er så krevende som det jeg beskriver her.

Vet du, jeg ser hva du snakker om - men ikke i en sak hvor de har hatt omsorgen fra barnet ble født.

kie: Hvis vi tar til oss et fosterbarn, vet jeg godt at det ikke er bare meg som kommer til å elske det barnet. De vil få en storfamilie bestående av far, søsken, tanter, onkler, søskenbarn og mine tanter og onkler som vil behandle dem akkurat som de andre barna i familien og slett ikke slå hånda av dem når de er 18. Dette vet jeg fordi det er andre fosterbarn i familien vår som allerede er langt over 18. Din historie er veldig sterk, og jeg synes det er grusomt å ikke anerkjenne relasjon mer enn biologiske bånd.

Kie:

kie skrev:

Det ligger MYE kjærlighet og omsorg i å innse viktigheten av andre relasjoner enn den man selv tilbyr. Gitt at disse ikke er skadelige for barnet.

Jepp. Det er derfor jeg synes det var så vondt å se fostermorens reaksjon på barnets samvær med faren.

Heiko skrev:

Sterk historie, Kie!

Jeg er for at flere fosterbarn bør kunne adopteres av fosterfamilien sin. Det vil være med på å unngå en del av det du problematiserer i siste del av innlegget ditt.

Jeg er også veldig for en forsterket adopsjonsrett for fosterforeldre. Veldig for. Jeg tror også det ville bidratt til å få flere fosterforeldre av den riktige typen.

Input skrev:

Jepp. Det er derfor jeg synes det var så vondt å se fostermorens reaksjon på barnets samvær med faren.

Den reaksjonen er nok snarere et symptom på en som er sliten og har vært under for mye stress enn en egentlig reaksjon på at ungen treffer faren, tipper jeg.

Jeg tror det hadde vært lettere å støtte opp om relasjonen til biologisk far om man ikke fryktet at man selv ville bli ekskludert totalt fra barnets liv. Det kan neppe være særlig bra for barnet når relasjonen til den ene (faren) representerer fare for den andre (fostermoren). Unger senser jo ganske mye uansett hvordan man legger seg i selen for å unngå det.

Smilefjes skrev:

Den reaksjonen er nok snarere et symptom på en som er sliten og har vært under for mye stress enn en egentlig reaksjon på at ungen treffer faren, tipper jeg.

Ja, det tror jeg nok også, egentlig, og min reaksjon på å se det er selvsagt preget av den livssituasjonen jeg er i.

oslo78 skrev:

Ja, å ha hyppig og god kontakt med far med base i familien sin - det ville jo virkelig være til barnets beste.

Jeg tror også det vi være den beste løsningen for barnet. Det er klart det er viktig for barnet med god kontakt med en omsorgsfull, biologisk far. Èn gang i måneden hørtes altfor lite ut til å bygge sterke relasjoner. Men derifra til å flytte den daglige omsorgen over fra den trygge tilværelsen barnet er vant med fra fødselen av og over til biologisk far, er et langt skritt. Med alle mulige forbehold om at vi ikke kjenner hele bildet gjennom serien, kan jeg vanskelig se at noe slikt vil være til barnets beste.

Det er en sterk historie Kie! Du skulle ikke måtte oppleve slikt. 🙁

Det som er rart er at jeg kjenner en med omtrent helt samme historie, bare bytt ut stefar med biolgisk far, og bytt ut barna med stebarn. Den historien jeg kjenner godt til var nemlig slik, barna ble satt i bakerste rekke, de var ikke myndige når faren døde, mens all plass ble viet fars nye kone og hennes barn, hans stebarn. De var sågar fokus for det meste av det presten sa i begravelsen, for det var jo fars nye kone som hadde regien når begravelsen skulle istandsettes. Så det kan fatisk skje en, til tross for at man har både biologien og papirene i orden. Det gjør vondt.