350 barn venter på et fosterhjem i Norge akkurat nå

Tilsynsfører er også en veldig viktig jobb, Nextlife. Vi har en veldig dyktig en nå (for barnet, ikke for oss), og jeg vet hvor viktig en slik rolle kan være (sitter i regionsstyre for fosterhjemsforeningen).

Hva er en tilsynsfører?

-ea- skrev:

Hva er en tilsynsfører?

De er å se til at det plasserte barnet får den omsorgen den trenger i fosterhjemmet.
Det er vanligvis 4 tilsyn i året, men avhengig av situasjon og årsak til plasseringen kan det være hyppigere.
Etter hvert tilsyn skrives det rapport.
I noen tilfeller kan tilsynsfører være med når barnet har samvær med biologiske foreldre.

Takk for svar. Men da er tilsynsfører en person som ikke nødvendigvis er ansatt i barnevernet?

-ea- skrev:

Takk for svar. Men da er tilsynsfører en person som ikke nødvendigvis er ansatt i barnevernet?

Stemmer. Det er ikke mennesker som jobber i barnevernet i det daglige som er tilsynsførere.

Nextlife skrev:

Stemmer. Det er ikke mennesker som jobber i barnevernet i det daglige som er tilsynsførere.

Kva skal til for å bli tilsynsførar?

Bergensis skrev:

Kva skal til for å bli tilsynsførar?

Det er jeg usikker på, men personlig egnethet er vel det aller viktigste. Man får opplæring for å kunne utøve tilsynsfunksjonen.
Jeg har lang erfaring med å jobbe med mennesker i ulike aldre og situasjoner, og de jeg kjenner som er tilsynsførere er i alle aldre og yrkesgrupper, f.eks pedagoger, sykepleiere, en pensjonert barnevernsansatt o.l

Spennende! Tilsynsfører høres ut som en viktig og givende jobb. Må sjekkes ut.

Vi har ikke nok soverom til å være fosterforeldre. Heldigvis har vi gode naboer som tar ansvar (de i innslaget i HI bodde i etasjen over oss tidligere 🙂 )

Vi har pr nå ikke kapasitet eller nok soverom til å være fosterforeldre men både jeg og mannen har tanken om at det kan godt bli veldig aktuelt når egne barn flytter ut, selv om det er mange år til.

Tilsynsfører hørtes ut som en flott jobb. Aldri sett slikt utlyst. Skal holde øynene åpne for det fra nå av iallfall.

Acino skrev:

Vi har pr nå ikke kapasitet eller nok soverom til å være fosterforeldre men både jeg og mannen har tanken om at det kan godt bli veldig aktuelt når egne barn flytter ut, selv om det er mange år til.

Tilsynsfører hørtes ut som en flott jobb. Aldri sett slikt utlyst. Skal holde øynene åpne for det fra nå av iallfall.

Kan dette være et sted å begynne å titte? https://www.bufdir.no/Fosterhjem/Alle_kontorer/Oslo_kommune/Vil_du_vare_tilsynsperson_for_et_barn_i_fosterhjem/

gajamor skrev:

Kan dette være et sted å begynne å titte? https://www.bufdir.no/Fosterhjem/Alle_kontorer/Oslo_kommune/Vil_du_vare_tilsynsperson_for_et_barn_i_fosterhjem/

Ja, absolutt godt tips selv om ikke akkurat jeg bor i den delen av landet. Men skal sjekke lokale sider!

Begrepet tilsynsfører brukes både om de som fører tilsyn med barn i fosterhjem, og om de som fører tilsyn under samvær mellom barn og foreldre (der det er påkrevd). Det er to ulike ting, kan være litt forvirrende. Det er stadig behov for nye tilsynsførere i fosterhjem.

For de som tenker det blir litt mye å bli fosterhjem, men ønsker å bidra med noe, er det også behov for besøkshjem og støttekontakter hos en del barneverntjenester. Det betales med knapper og glansbilder det også, men man får anledning til å bety mye for en av de finfine ungene vi jobber med.

Frk_Fryd skrev:

Jeg tror at en av nøklene til å rekruttere flere fosterforeldre, er å styrke systemet rundt fosterforeldrene. Da tenker jeg ikke kun på lønn, men på stabil oppfølging fra erfarne veiledere og styrkede rettigheter rundt sykdom og pensjon. Det er ikke alltid fosterbarnet som er den største utfordringen, men systemet rundt.

Dette er så sørgelig sant. Fosterforeldre burde få ordentlig lønn og ryddige rettighetsordninger, men mest av alt ordentlig veiledning - 24/7 og knakende stabilt. For å få til det må folka som skal følge opp fosterhjemmene få ordentlige arbeidsforhold også. Da må vi gjøre noe med denne artige turnoveren vi har i barneverntjenestene, den ligger på rundt 33% i året på landsbasis. Her forleden gikk jeg gjennom en sak hvor et barn i barneskolealder hadde hatt sak siden det var nyfødt. Jeg var saksbehandler nummer 27 i rekka. Da er du høy i hatten når du kommer inn og skal lage relasjon og tillit, da. Selv om det er et godt utgangspunkt å faktisk ha hatt tid til å lese seg opp på historikken, det har vi vanligvis ikke.

Men til tross for dette, da, så er jo fosterforeldre flest mer fornøyde enn misfornøyde med å ha blitt fosterhjem. Det handler om ungene. For de får altså så finfine unger. Skadde og traumatiserte og med bagasje ingen burde ha, men mest av alt fine, fine små folk.

Shute: 33%!

Hvorfor er det sånn? Lønn? Ledelse? Rammebetingelser? Det må jo også bli en skrekkelig ond sirkel, der det arbeidsforholdene forringes kraftig av den høye turnoveren.

Min helse tilsier at vi aldri kommer dit at vi kan være fosterforeldre, det overskuddet har jeg ikke og vil neppe få igjen. MEN vi var uformelt fosterhjem i et par måneder for seks år siden, hvor vi samarbeidet med både foreldre og barnevernstjenesten. Dessverre så ble han flyttet til et miljø hvor hen fikk rikelig anledning til å skli ut. Forberedelseskurset for potensielle fosterforeldre var veldig bra og nyttig.

Ellers så har jeg dette i bakhodet støtt og stadig. Jeg tror jeg vil være mer klar for det enn mannen, men på den annen side så er han en som tar det meste på strak arm, så hvem vet. Jeg er redd det er litt lite forenlig med jobben jeg har nå, der det tidvis er hektisk, men viktigere, jeg ikke alltid eier min egen kalender. Det kreves vel en del møter på dagtid, og jeg ser for meg at det at det også krever tettere oppfølgning på ettermiddag enn det mine mer selvgående unger trenger.

Jeg skal tilstå at jeg ER redd for hvordan det kan påvirke egne barn, om jeg "suges opp" i et barn som krever veldig mye. Jeg følte veldig på det da datteren vår var syk, at gutta kom i annen rekke. Men det var jo midlertidig, og de var jo like bekymret for henne, de, så de var "om bord" på at det måtte bli sånn.

Vi gikk på pridekurs for snart 3 år siden, men først nå holder vi på med plassering. Litt skummelt,litt spennende og veldig godt.

Vi har forøvrig vært besøkshjem flere ganger, og det var veldig givende.

Ikke har vi plass, og jeg har ikke evnen. Mannen kunne glatt ha vært fosterforelder, men ikke jeg. Og siden jeg er veldig opptatt av barns ve og vel, er det sikkert like greit at jeg har selvinnsikt nok til å vite at jeg ikke egner meg.

Polyanna skrev:

Jeg skal tilstå at jeg ER redd for hvordan det kan påvirke egne barn, om jeg "suges opp" i et barn som krever veldig mye. Jeg følte veldig på det da datteren vår var syk, at gutta kom i annen rekke. Men det var jo midlertidig, og de var jo like bekymret for henne, de, så de var "om bord" på at det måtte bli sånn.

Vi har fosterbarn i nær familie, og er avlastere selv, og vi blir neppe fosterforeldre. Det høres kanskje kaldt ut, men det jeg kjenner mest på etter ei uke med avlasting er at vi må være mye mer "på", følge opp, være tålmodige, finne balansen mellom å øve på ferdigheter og å akseptere at grunnlaget er annerledes enn hos de med en lettere start på livet. Jeg hadde ikke klart det på heltid. (Men her er helt sikkert hvert tilfelle unikt, for all del. 🙂 )