Motiveres eller demotiveres du når andre er flinke?

Hvordan fungerer du, helt ærlig?
Når folk rundt deg er superflinke til et eller annet som DU også har lyst til å være dyktig i? Motiveres du av det eller trykker det deg litt ned?
Avhenger det av om de er flinkere enn deg eller om du føler at dette er en person som du burde være flinkere enn?

Er det forskjell på private settinger/personlige områder og det profesjonelle?

Legger med poll, men svar gjerne i tråden. Syns det er et superinteressant tema

De to siste årene har jeg jobbet et sted hvor jeg omgis av mange veldig flinke fagfolk. Mer enn jeg har opplevd i tidligere jobber. Dette er helt klart til inspirasjon.

Særlig når vi fikk være på kontoret (for inntil et år siden), så lærte jeg utrolig mye av alle folka rundt meg. Jeg fikk tilbakemeldinger på at jeg bidro på samme måte, så jeg følte meg aldri som en som bare dro nytte av andre. Så det var en svært positiv synergi.

På jobben min er det mange som kan mye om forskjellige ting, så vi "konkurrerer" på en måte ikke. Vi utfyller hverandre. Det bidrar nok til det gode arbeidsmiljøet.



(For all del - det er en dose latsabber og døgenikter på jobben også, men de forsøker jeg etter beste evne å ignorere.)

Jeg blir ikke motivert, nei. Men jeg har generelt liten tro på egne evner.

Det beror på kontekst: Jeg elsker å jobbe sammen med folk som er flinkere enn meg. Det er kjempemotiverende. Jeg blir verken motivert eller demotivert av at naboen er flinkere til å stelle sin hage enn jeg er til å stelle min.

Ellers er jeg med Tjorven: jeg opplever vanligvis «flinkhet» i jobben som ganske balansert, slik at vi lærer av hverandre. Det er sjelden jeg opplever å ikke ha noe å bidra med. Fordelen med å være middelaldrende og erfaren. 😉

Jeg blir alltid motivert av flinke folk. Enten er det flinke folk i de samme tingene som jeg er flink i og da blir jeg glad for å kunne nerde, eller det er flinke folk i ting jeg ikke har snøring på og da blir jeg glad av å kunne lære ting


Og innimellom er det flinke folk som jeg ikke kan fordra, og da blir jeg ekstra kompetativ og skal fandenmeg være flinkere.

Motivasjon er motivasjon. Man skal ikke se inn i munnen på en hest man har fått, og sånt.

Det Mavs sa hørtes ganske kjent ut.

Jeg blir alltid motivert. Det betyr ikke engang så mye hva andre er flinke til, jeg finner inspirasjon i det nesten uansett. Elsker å omgås flinke mennesker. Jeg bare bruker det til det jeg vil gjøre selv, jeg er mest opptatt av meg selv så jeg blir ikke demotivert/misunnelig eller noe sånn, jeg gir jo egentlig beng. Jeg kan av og til kjenne på ønsket om å konkurrere direkte også, men da må det være veldig konkret og noen som står meg veldig nær, da kan det bli en morsom lek, men jeg er ikke så konkurransedrevet, jeg er jo mest opptatt av megmegmeg.

Jeg blir stort sett motivert av folk som er flinke og får lyst til å bli flinkere jeg også.

Jeg kan bli demotivert av at noen skryter veldig av andre som er på samme felt som meg. Fordi jeg har såpass lav selvfølelse at jeg ser det som en kommentar om at jeg er mindre flink. Og jeg er klar over at det er mest mitt eget problem.

Jeg må si meg helt enig i det Mave sa. Det er også utrolig motiverende når jeg ser folk jeg leder bli flinkere enn meg. Da slipper jeg å gjøre så mye. Neida. Joda.

Motiveres profesjonelt, demotiveres familiært

Profesjonelt motiveres jeg av flinke folk. Det er en av grunnene til at jeg trives så godt i kollegiet mitt nå, det er en herlig gjeng med flinke og supersmarte folk. Det får jeg masse energi og pågangsmot av.

På områder hvor jeg har liten eller null selvtillit (=trening) demotiveres jeg voldsomt av andres fremgang, det gir meg bare lyst til å gi opp. Det er et dårlig karaktertrekk jeg jobber intenst med å tøyle. Jeg skulle ønske jeg var mer konkurransepreget, det ville nok økt prestasjonene betraktelig. (Jeg gir blaffen i om jeg er først/raskest/sterkest i enhver fysisk sammenheng).

Jeg blir motivert og inspirert av andre, både jobb og privat! Men det er en gruppe mennesker jeg ikke blir motivert av og det er: #liveterbestute.

Motiveres i de aller fleste tilfeller, men det kommer litt an på personligheten til den som er flink. Noen få kan jeg bli demotivert av. Alternativ 2 passer best.

Jeg motiveres stort sett, og spesielt dersom det er innenfor felt jeg kan fra før og kan vokse i.

Fløyel skrev:

Men det er en gruppe mennesker jeg ikke blir motivert av og det er: #liveterbestute.

Nei de folka der blir jeg definitivt IKKE motivert av. Jeg blir ikke demotivert av de heller, men eller i sånn "gi fingeren" humør.

De folka der? De som legger ut turbilder eller bruker emneknaggen?
(Jeg lurer oppriktig, for jeg blir ofte overveldet av natur ig legger ut bilder hvis jeg opplever noe fint).

Kom på en emneknagg som irriterer meg også, forresten. #densomgirsegerendritt på bryllupsdagsbilder.

Blondie skrev:

De folka der? De som legger ut turbilder eller bruker emneknaggen?
(Jeg lurer oppriktig, for jeg blir ofte overveldet av natur ig legger ut bilder hvis jeg opplever noe fint).

Kom på en emneknagg som irriterer meg også, forresten. #densomgirsegerendritt på bryllupsdagsbilder.

Det er vel mest de folka jeg kjenner til som krampeskriver det hele tiden uansett hva de driver med ute.

Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor man blir demotivert av at andre har det fint på tur, og deler den gleden med omgivelsene. ALDRI!

I arbeidslivet tror jeg at jeg har størst grad av indre motivasjon - og den som dermed motiverer meg er meg selv og egne prestasjoner, rett og slett.

Jeg har dog vitset med å ha emneknaggen #liveterbestinne - uten at jeg kan si at de som elsker utelivet demotiverer meg.

Motiveres ikke særlig av andre, og tenker ikke så mye på om folk er flinke eller ikke. Hos meg er det mer snakk om inspirasjon, at jeg får idéer eller lyst til å gjøre noe lignende som andre har gjort. Oftest noe konkret og avgrenset. Jeg trenger f.eks ingen ytre motivasjon for å ta en løpetur eller strikke en genser, men jeg kan bli inspirert til å løpe fortere ved en bestemt låt på øret, eller jeg har oppdaget en ny strikketeknikk på YT. Altså mer avgrensede saker.