Motiveres eller demotiveres du når andre er flinke?

Jeg motiveres av at folk er flinke! Det er inspirerende! Jeg er litt preget av at jeg har en del folk rundt meg på jobb som jeg syns er ...trege. Det er sykt demotiverende! Så jeg blir ekstra glad når andre tar i et tak og får ting til å skje/produserer noe bra. 🙂

Det finnes ikke noe i verden som er morsommere enn å samarbeide med skikkelig flinke folk. Elsker det!

Fløyel skrev:

Men det er en gruppe mennesker jeg ikke blir motivert av og det er: #liveterbestute.

De aller, aller fleste som bruker denne emneknaggen koser jeg med innleggene til. Og så er det én som alltid klarer å formulere seg slik at det føles som "mine prioriteringer er bedre enn dine". Da har det jo ingenting med bruk av selve emneknaggen, men heller det andre som blir skrevet i innlegget.

Egentlig burde jeg bare slutte å følge henne på instagram, for jeg blir jo bare sur av det.

Jeg ville heller si at jeg blir inspirert av flinke folk. I jobbsammenheng blir jeg absolutt motivert av flinke folk. Yrket mitt er blant dem der man ikke kan hvile på puter, man må stadig søke å bli bedre.

I løpeverdenen blir jeg mer inspirert av mine flinke venner. Det er umulig å sammenligne meg med de fleste av dem, men jeg slipper nært nok til å smake på eventyr iblant.

Jeg kan av og til ble inspirert til å prøve nye ting eller glede meg over flinke folk, men jeg vil ikke si at det at andre er gode hverken motiverer eller de-motiverer. De gjør sitt og jeg gjør mitt.

Er det i et gruppearbeid motiveres jeg av at folk er flinke, for gruppearbeid har ofte vært drepen for all glede fordi så mange prøver å sluntre unna, så i sånne settinger blir jeg så glad for at andre er flinke og gidder at da blir jeg motivert.

Toffskij skrev:

Det finnes ikke noe i verden som er morsommere enn å samarbeide med skikkelig flinke folk. Elsker det!

Jah!

(Kan for eksempel nevne at jeg aldri har vært mer begeistra for litteraturhistorie enn da jeg fikk privattimer av Skilp og Toffskij!)

Det hjelper uansett ikke hvor dyktige kollegaene er når negativiteten gjennomsyrer det meste.

Jeg kan bli inspirert av hva andre gjør, og av hvordan de er som mennesker. Så det er jo ikke bare negativt.

Stort sett blir jeg motivert av flinke folk. Og blir også ganske ofte demotivert av folk som jeg ikke synes er flinke. Særlig hvis jeg må ha med de å gjøre mer enn jeg har lyst til. Jeg tror jeg hadde vært en helt utrolig dårlig lærer.

Stort sett veldig motivert av flinke folk!
Jeg elsker det når folk kommer med mange ulike forslag når jeg ber om det, at de hiver seg på - både gjennomførbare og ikke gjennomførbare forslag 🙂

Jeg blir også demotivert av folk som jeg mener at ikke gjør jobben sin.

annemede skrev:

Det hjelper uansett ikke hvor dyktige kollegaene er når negativiteten gjennomsyrer det meste.

Dette har du rett i. Jeg skrev i innlegget mitt at jeg jobber med spesielt mye flinke folk nå. Det er forsåvidt sant, men det helt unike hos min nåværende arbeidsgiver er hvor rause folk er med hverandre. Terskelen for å gi skryt er lav, og den gis på tvers av alle nivåer. Det skaper en positivitet i arbeidet som er utrolig givende.


(og litt utmattende 😛 ... for hver gang noen har holdt et innlegg på et frokostmøte så må man lese gjennom 75-100 "tusen takk for veldig godt innlegg" på teams etterpå. Men jeg tenker at det skal jeg holde ut, for på generell basis er dette utelukkende positivt.)

Tjorven skrev:

Dette har du rett i. Jeg skrev i innlegget mitt at jeg jobber med spesielt mye flinke folk nå. Det er forsåvidt sant, men det helt unike hos min nåværende arbeidsgiver er hvor rause folk er med hverandre. Terskelen for å gi skryt er lav, og den gis på tvers av alle nivåer. Det skaper en positivitet i arbeidet som er utrolig givende.


(og litt utmattende 😛 ... for hver gang noen har holdt et innlegg på et frokostmøte så må man lese gjennom 75-100 "tusen takk for veldig godt innlegg" på teams etterpå. Men jeg tenker at det skal jeg holde ut, for på generell basis er dette utelukkende positivt.)

:Sorry:
Svaret mitt var sterkt preget av et to timer langt møte.

annemede skrev:

Det hjelper uansett ikke hvor dyktige kollegaene er når negativiteten gjennomsyrer det meste.

Jeg har jobbet i en bedrift der det var sånn. Jeg var motivert for å lære, og gjøre en god jobb da jeg startet i jobben, men all negativiteten trakk meg fort ned.
Det var en medvirkende årsak til at jeg søkte, og fikk jobb, i en annen bedrift.

Stort sett ja, særlig når jeg treffer noen som er superflinke i faget sitt/mitt og/eller viser stor kreativitet, men det hender jeg blir sur og demotivert av enkelte flinkiser. Ikke så mye fordi de er flinkere enn meg, men på grunn av måten de demonstrerer sin egen flinkhet på.

Maverick skrev:

Jeg kommer aldri til å skjønne hvorfor man blir demotivert av at andre har det fint på tur, og deler den gleden med omgivelsene. ALDRI!

Noen er på en måte nedlatende når de gjør det. Og for min del er det enkelte av de jeg kjenner jeg blir mer demotivert av.

Men for å svare på spørsmålet, ja jeg blir motivert av flinke folk.

Og noen blir aldri fornøyde med seg selv, og føler at de burde gå mer tur.
Jeg kjenner ikke på akkurat det selv, men jeg har mange "burder", og vet ikke alltid helt om det er noe jeg virkelig har lyst til eller bare føler jeg burde gjøre.

Maverick skrev:

Jeg blir alltid motivert av flinke folk. Enten er det flinke folk i de samme tingene som jeg er flink i og da blir jeg glad for å kunne nerde, eller det er flinke folk i ting jeg ikke har snøring på og da blir jeg glad av å kunne lære ting


Og innimellom er det flinke folk som jeg ikke kan fordra, og da blir jeg ekstra kompetativ og skal fandenmeg være flinkere.

Motivasjon er motivasjon. Man skal ikke se inn i munnen på en hest man har fått, og sånt.

Hvis jeg ikke får til å henge med eller ikke skjønner eller ser at jeg ikke kan bli like flink/flinkere blir jeg ikke så motivert.
Da blir jeg litt sånn barnefurten.

Ellers, veldig motivert av dyktige folk.