Foreldre og ekstremsport

Downfall skrev:

Her er turen det snakkes om. Ville dere nektet mannen i huset? Spol til 2:30.

Jeg ville aldri nektet mannen min noe som helst. Han er et eget, voksent menneske som kan ta sine egne beslutninger. Men om han utsatte seg for livsfare på regulær basis, så måtte han ha tatt den konsekvensen at jeg ikke ønsket å være kjæresten hans. (har ikke sett filmen du henviser til)

Samtidig har det jo sammenheng med hvor god han hadde vært. Min mann skater for eksempel. Det er jo en viss fare for skader der også, men jeg anser ham som såpass god at risikoen er liten. I tillegg har det sammenheng med hvor ofte alvorlige ulykker skjer. Jeg kan for eksempel godta høy risiko for alvorlig skade om det er svært lav risiko for at det skal inntreffe. Samtidig hadde jeg ikke vært like vennlig innstilt til lav risiko for alvorlig skade, men høy risiko for at det skal inntreffe. Det er jo fryktelig kjedelig å ha barn med noen som er indisponert hele tiden på grunn av skader.

Egoistisk er det vel, men negativt? Nei, jeg synes ikke det. Ikke når det gjelder aktiviteter som Downfall driver med. Man må kunne unne seg å være litt ego selv når man har fått barn, til tross for at det er en viss risiko forbundet med det.

Jeg har selv en mann som driver med bilsport. Banekjøring med tildels heftige biler. Jeg vil vel ikke kalle det ekstremsport, men klart det er fare forbundet med det også, siden vi snakker høye hastigheter.

Jeg har null problem med at han driver med dette. Det er hobbyen hans, og den kan jeg ikke ta fra han. Det er vel mye annet i livet jeg frykter mer enn at han kjører på bane. Bilkjøring generelt, han som flyr mye, både helikopter og fly, han i en jobb som også innebærer en viss risiko, etc.

Jeg kunne ikke drevet med basehopping, og jeg er glad mannen min ikke gjør det.

Jeg kunne godt ha "nektet" mannen min i å gjøre noe. Jeg har selvfølgelig ingen myndighet til å reellt sett nekte han noe, men det er flere ting jeg hadde opplevd som så uakseptable at han ikke ville ha vært mannen min i etterkant. Men jeg håper jo jeg hadde oppdaget det på et releativt tidlig tidspunkt. Om basehopping hadde vært en slik aktivitet? Ja, det tror jeg.

Jeg kunne nok vært sammen med mannen min selv om han drev med basehopping. Og det meste annet av sport. Jeg vil heller at han skal dø lykkelig mens han driver med det som får hjertet til å banke og magen til å kile, enn at han skal leve med et konstant savn. Satt på spissen. Det som får mitt hjerte til å banke og min mage til å kile er helt ufarlige greier, men kjæresten får stjerner i øynene av å snakke om noe som potensielt kunne vært veldig farlig. Hadde det vært praktisk gjennomførbart, hadde jeg unnet ham det. Også om vi hadde barn sammen.

Input skrev:

Jeg vil heller at han skal dø lykkelig mens han driver med det som får hjertet til å banke og magen til å kile, enn at han skal leve med et konstant savn.

Jeg ville ikke vært særlig lykkelig kvinne av å sitte hjemme med hjertet i halsen hver gang han er ute og bedriver ekstremsporten sin. Hvorfor er ekstremsportutøverens lykke den viktigste?

Myria skrev:

Jeg ville ikke vært særlig lykkelig kvinne av å sitte hjemme med hjertet i halsen hver gang han er ute og bedriver ekstremsporten sin. Hvorfor er ekstremsportutøverens lykke den viktigste?

Det er det vel ingen som sier. Poenget må da være om man kan være lykkelig sammen. Hvis ikke du kunne være lykkelig sammen med en basehopper, så burde du ikke være sammen med en basehopper. Hvis mannen din ikke kunne være lykkelig uten å drive med basehopping, så burde han da ikke være sammen med deg.

Myria skrev:

Jeg ville ikke vært særlig lykkelig kvinne av å sitte hjemme med hjertet i halsen hver gang han er ute og bedriver ekstremsporten sin. Hvorfor er ekstremsportutøverens lykke den viktigste?

Så du sier din lykke er den viktigste? Om mannen sitter hjemme å kjeder seg/er ulykkelig, er ikke det så nøye, han er jo ikke ute å ofrer livet!:)

Ser jeg er en veldig heldig mann, å har havnet med en dame med over snittet høy tolleranse for ting!:)

Downfall skrev:

Så du sier din lykke er den viktigste? Om mannen sitter hjemme å kjeder seg/er ulykkelig, er ikke det så nøye, han er jo ikke ute å ofrer livet!:)

Nei, jeg sier at begges lykke er like viktig. Det virker helt fjernt for meg å skulle ofre meg for at mannen skal få ha den hobbyen han vil (som er slik jeg tolker Inputs innlegg), like lite som jeg ønsker at han skal velge vekk hobbyen sin. Løsningen er for min del å ikke velge en mann som driver med ekstremsport.

Skilpadda skrev:

Det er det vel ingen som sier. Poenget må da være om man kan være lykkelig sammen. Hvis ikke du kunne være lykkelig sammen med en basehopper, så burde du ikke være sammen med en basehopper. Hvis mannen din ikke kunne være lykkelig uten å drive med basehopping, så burde han da ikke være sammen med deg.

Jo, Input sier det. Innlegget hennes er jo kun relevant hvis kvinnens følelser for ekstremsport kommer i konflikt med mannens ønske om å drive med det. Synes man ekstremsport er greit har man jo ikke et problem. Hvis man har et problem med ekstremsport, slik jeg går ut fra at Input ikke har, virker det rart å se det som en selvfølge å skulle ofre seg for ekstremsportutøverens lykke.

Jeg synes det er egoistisk å drive med ekstremsport når man har barn. Kjæreste/partner/ektefelle også, for den del.

Nei, det synes jeg ikke. Det vil si, alle personlige fritidsinteresser er så klart egoistiske, men jeg ville ikke tenkt på det på den måten. Min mann sykler i trafikken (med sydlandsk temperament) hver eneste dag, sommer som vinter. Risikoen for å bli alvorlig skadet der er mye høyere enn ved et sporadisk fallskjemhopp.

Vi har valgt å ikke dykke sammen etter vi fikk barn, for å spre risikoen. Det er vel det eneste vi har bestemt i den gaten.

Jeg nekter ikke mannen min noe. Han får hoppe i fallskjerm, sykle i byen og kjøre bil på RV3. Han nekter ikke meg noe heller.

Jeg tenker nå at det er mange typer egoprosjekter som skal gi livet mening og som tar tid vekk fra ungene. Toppjobber, internasjonale oppdrag av mange slag, flere grener i forsvaret, ekstrem trening i store mengder, forfattere, musikere, skuespillere, billedkunstere, you name it.

Skilpadda skrev:

Det er det vel ingen som sier. Poenget må da være om man kan være lykkelig sammen. Hvis ikke du kunne være lykkelig sammen med en basehopper, så burde du ikke være sammen med en basehopper. Hvis mannen din ikke kunne være lykkelig uten å drive med basehopping, så burde han da ikke være sammen med deg.

Akkurat, og slike ting finner man vel som oftest ut av ganske tidlig i et forhold.

Downfall skrev:

Ser jeg er en veldig heldig mann, å har havnet med en dame med over snittet høy tolleranse for ting!:)

Ja, det er du nok, samtidig som at hun nok ikke ville vært sammen med deg om hun ikke like at du drev med dette. Min mann sier innimellom at han er heldig fordi at jeg aksepterer både det økonomiske og risikoen ved bilinteressen hans. Heldig er han vel kanskje, men det er jo ikke noe jeg sånn sett gjør for å være snill. Altså jeg ofrer ikke noe for å la han drive med dette. Dette er en del av han, og en del av det jeg valgte å leve med.

Min mann aksepterer at jeg bruker all tid og alle pengene på hage. Grei fyr.

Myria skrev:

Nei, jeg sier at begges lykke er like viktig. Det virker helt fjernt for meg å skulle ofre meg for at mannen skal få ha den hobbyen han vil (som er slik jeg tolker Inputs innlegg), like lite som jeg ønsker at han skal velge vekk hobbyen sin. Løsningen er for min del å ikke velge en mann som driver med ekstremsport.

For meg er det helt elementært og selvsagt at jeg er villig til å ofre noe for at mannen min skal få drive med det han elsker. Hadde jeg fått velge, hadde han ikke gjort det.

Input skrev:

For meg er det helt elementært og selvsagt at jeg er villig til å ofre noe for at mannen min skal få drive med det han elsker. Hadde jeg fått velge, hadde han ikke gjort det.

De fleste er vel villige til å ofre noe for at partneren skal ha det bra. Samtidig kan jeg tenke meg flere ting der jeg vil si: "Det må du gjerne gjøre, men da er det ikke sikkert at jeg vil være sammen med deg lenger." Noen av tingene HV nevner er i den klassen for meg. En jobb som gjør at han er mye fraværende, ekstreme treningsmengder (som han hadde før vi ble sammen), en svært risikofylt hobby f. eks. At andre synes det er greit, skjønner jeg, men for meg er dette ting som betyr mye. Vi hadde noen sånne diskusjoner den første tiden vi var sammen faktisk. Og før vi ble sammen spurte jeg om han så for seg at han noen sinne kunne komme til å stemme på FrP.

Input skrev:

For meg er det helt elementært og selvsagt at jeg er villig til å ofre noe for at mannen min skal få drive med det han elsker. Hadde jeg fått velge, hadde han ikke gjort det.

Tja, ideellt sett er det jo slik at jeg håper at både jeg og mannen min får noe ut fra relasjonen vi har til hverandre, heller enn at vi må ofre noe (jeg kjenner jeg blir påvirket av ordbruken. For meg er det å ofre seg dramatisk, og ikke helt i kategorien "gi og ta" som er mer hverdagslig og noe man må gjøre i alle forhold)

Å ikke ønske at mannen skal drive med basehopping i Trollveggen, er ikke det samme som at jeg ikke ønsker at han skal ha det bra, eller at jeg ikke vil ofre noe for at han skal få drive med det han elsker. Jeg har "ofret" (enig med him i at ordbruken er vel dramatisk) mye for han, og han har gjort det samme for meg. Å leke med livet når man har barn sammen, er over grensen for hva jeg synes er greit.