[Spinnoff] Hva er du skikkelig god på med ungene dine?

Jeg liker de også større. Drar på tur med 14-åringen i helga. Vi skal spille NM sammen. (Vår felles hobby) begge gleder seg og begge treffer venner. Fint at de blir større.

For en nydelig tråd! FP, as.

Vi har alltid vært gode til å få med ungene ut på tur. De spør nå selv om når vi skal på kanotur neste gang, om vi kan dra på telttur til det samme stedet som i fjor, om vi kan gå til bålplassen. Det synes jeg utrolig fint, for det er på ute på tur vi har det alle best sammen som familie. Da lar vi skjermen ligge, vi får snakket sammen mens vi går, vi samarbeider, og leker. Nå som de er blitt større må turene planlegges og bookes i forveien, det var sånn sett lettere når vi bare kunne stappe ungene i bilen og si at NÅ drar vi. Men jeg synes planlegginga (og også lokkinga nå som de er eldre) er verdt det, særlig når du ser at ungen finner roen og puster godt ut og sier at det er her var skikkelig fint....

Divine skrev:

Jeg er skikkelig flink til å være babymamma. Da var jeg i mitt ess. Med litt større barn så er jeg mer som en fisk på land.

Og jeg er helt omvendt.
Jeg elsker at barna er større og selvstendige. Og synes alderen nå er fin, når de er mellom 10-13. Så får jeg sikkert mer panikk når de blir 15-16..

Jeg er god på å vise kjærlighet også. Både fysisk og det at vi sier det veldig ofte.

Jeg synes babytiden var slitsom og tidvis kjedelig , men elsker å være tvillingmamma nå - jo større de blir, jo enda mer! Jeg er skikkelig god på å være leken og barnslig sammen med dem, er kreativ og flink til å oppmuntre. Pappaen er den tålmodige, fornuftige og trygge klippen i livet deres, som har lest høyt til dem hver kveld i snart ni år nå, mens jeg er tullemammaen som får dem til å skrattle. Men jeg er også flink til å finne gode løsninger i samråd med ungene, og er god på å lytte og snakke med dem om vanskelige ting, og gjøre "umulige" ting mulige.

Du verden, jeg blir nesten rørt over hvilken fantastisk mamma jeg er!

Jeg synes også det er stas å være tvillingmamma. Nå.

Da de var baby - not so much.

Jeg var faktisk veldig god på å være mamma til krevende spedbarn. Det var knallhardt, men jeg er fremdeles overrasket over den tålmodigheten og utholdenheten som plutselig fantes i meg, gjennom utallige våkenetter og gråtetokter. Jeg er også god på å være sykehusmamma. Jeg hater å være pasient, jeg mister i grunn fatningen av det, men som mamma er det helt annerledes.

Jeg er dog ikke spesielt god på perioden fra sånn ca 9 måneder til 2 år. Mange ganger har jeg følt at de store barna jeg gleder meg over nå, er premien for å ha kommet oss gjennom den småbarnsalderen. Jeg blir bedre når man kan snakke med dem..!

Niobe skrev:

Jeg er dog ikke spesielt god på perioden fra sånn ca 9 måneder til 2 år. Mange ganger har jeg følt at de store barna jeg gleder meg over nå, er premien for å ha kommet oss gjennom den småbarnsalderen. Jeg blir bedre når man kan snakke med dem..!

Akkurat den tror jeg at det er flere som kan kjenne seg igjen i.

Jeg var faktisk også en mye bedre babymamma enn jeg trodde jeg skulle være. Jeg tror ikke jeg så mye som ble irritert på ungen før den begynte å svare meg frekt og trasse. Da, derimot ...

Den første babyen jeg fikk sov ikke. Vi snakker en time her og en time der på ganske tilfeldige tidspunkter av døgnet som regel etter at jeg hadde jobbet intenst for å få henne til å sove i lang tid før søvnen faktisk fant sted. Det er ikke særlig lett å være god på noe som helst når man lider av ekstrem søvnmangel.

At vi turte å få et barn til står i dag for meg som en gåte ... men jeg er veldig glad for at vi turte.

Jeg har ferske opplysninger i denne sammenheng.
Minsten, som befant seg på kjøkkenet, ville at jeg, som befant meg i stua, skulle komme og ta et glass fra skapet til ham.

Jeg: Det klarer du fint selv!
Han: Ja. Men du klarer det fint du også, mamma! Du er kjempeflink, flinkeste mammaen som fins!



(Han skal ha for godt forsøk! )

Niobe skrev:

Jeg har ferske opplysninger i denne sammenheng.
Minsten, som befant seg på kjøkkenet, ville at jeg, som befant meg i stua, skulle komme og ta et glass fra skapet til ham.

Jeg: Det klarer du fint selv!
Han: Ja. Men du klarer det fint du også, mamma! Du er kjempeflink, flinkeste mammaen som fins!



(Han skal ha for godt forsøk! )

Jeg er også flink til å ta ned glass, og ikke minst flink til å skjære jevne brødskiver.

Nessie skrev:

Og jeg er helt omvendt.
Jeg elsker at barna er større og selvstendige. Og synes alderen nå er fin, når de er mellom 10-13. Så får jeg sikkert mer panikk når de blir 15-16..

Jeg er god på å vise kjærlighet også. Både fysisk og det at vi sier det veldig ofte.

Dette er meg også

Men det er enda bedre når de blir 15-16. Og 17-18. Og 19 og oppover. Det som er dumt er at når det er som aller finest og best å være mamma så flytter ungen ut. 🙁